Jeg har vært inne på grenseløshet som et personlig, psykologisk problem, tror jeg.

I psykologien finnes begrepet, så vidt jeg vet, men konkret hva det handler om i den sammenhengen og hvordan det avgrenses vet jeg ikke ordentlig.

Man kan si at å dele ting med andre kan være en grenseløs opplevelse eller tilstand i den forstand at man sammen med “klubben”, uansett hva slags ting man har dilla på, ikke trenger å tenke seg om for mye før man snakker, man trenger ikke ta for mange forbehold, det man selv ser på som underforstått er også underforstått av de andre osv. Det er en meget verdifull ting å ha, likesinnede, selvsagt med det forbehold at det er noe positivt, men selv i et kriminelt miljø, for eksempel, tror jeg nok det vil finnes bra ting. Nødløsninger er dessuten også løsninger, selv om de kanskje burde avløses av andre ting, ideelt sett.

Fellesskap på dette planet, uansett om det er fragmentarisk, betyr noe.

I lengden kan det også gi mental trygghet, det å ha tilhørt et miljø gjennom lengre tid eller i en avgjørende tid på en eller annen måte, gjør at man kan ta med seg ballasten videre, uansett hvor man havner og hva man gjør. At man har fått det man har fått, at oppfatningene om musikk eller motorsykler ble sikret, befestet, man skjønte hva det var, verdien av det og hvordan det kunne brukes, er et stort poeng, og kjærligheten til det også. Møter man andre vil man kunne stå støere og slippe å bli så lett dyttet overende, med mindre andre ting, som ikke har med akkurat det angjeldende tema å gjøre, blander seg inn.

Hvis noen andre, derimot, blander seg i gruppa eller kommenterer til en selv, med en motstridende grunnoppfatning eller manglende forståelse av det det handler om, kan man få problemer. Det kommer selvsagt an på om den utenforstående nærmer seg med respekt eller ikke, og også om det finnes en viss sosial basisforståelse. Jeg mener, hvis man får kommentarer som egentlig kræsjer prosjektet, uten at vedkommende som sier noe skjønner det, vil det jo være på en eller annen måte provoserende. Man ender med å avvise vedkommende, eller bli sint.

Det kan høres ut som særhet å reagere sånn, og det kan kanskje også være det, det kommer an på situasjonen.

Disse tingene finnes jo ikke bare i utøvelsen av hobbyer, men også i vanlige faglige og profesjonelle sammenhenger. Enhver vil kunne relatere til det, tror jeg.

Det kan også hende at det må finnes en eller annen form for grenseløshet i klinisk forstand for at reaksjonene skal bli sterke og negative, men det kan jo finnes hos hvem som helst, uten at vedkommende mangler evnen til å klare seg i hverdagen eller er i behandling. Hvem som helst kan ha psykiske skavanker og problemer som det går an å leve med, eller som for den saks skyld skaper problemer for andre eller ikke gjør det, men som man ikke rydder opp i. Det er jo en meget vanlig ting.

Det er vel heller ikke feil å si at forskjellige grupper av mennesker behandler fenomenet individualitet på forskjellig måte, og at det finnes både en sterkere eller svakere følelse av egen selvstendighet, og at væremåte og oppførsel varierer blant oss i stor grad.

Det er vel ingen generell tvil om det.

Visse ting blir totalt respektert i én gruppe, og er praktisk talt fraværende i en annen, blir knapt nok lagt merke til som fenomen en gang. Det kan være ganske slitsomt å bevege seg mellom grupper, hvis man for eksempel følger spillereglene til en annen gruppe enn den man er i akkurat da, og blir misforstått eller ignorert.

Et problem i dag, kan man si, er at mange nye typer grupper blandes og møtes, og det krever mer av alle, nettopp fordi man plutselig får andre inn på sin egen bane, andre med kryssende oppfatninger av alle slags ting.

Dette er grunnen til at jeg har vært opptatt av at man setter grenser før man begynner å diskutere ting, for å sørge for at man har integritet, en ting som idag ikke er noen selvfølge.

Jeg tror forsåvidt at den innforståttheten som mange oppfattet som felles for en generasjon siden, de felles oppfatninger som mange savner idag, er et overdrevent fenomen i den forstand at mange latente problemer lå under overflaten. Idyllen på 60-tallet var en stram affære, og når noen i dag prøver å holde på den eller gjeninnføre den er de fullstendig på tur, etter min mening.

Vi har bedt om frihet, det var i hvert fall et stort tema i min oppvekst. Vi har ikke noen annet valg enn å bruke den, og det krever noe av oss.

Men ett middel til å håndtere alle disse kulturforskjellene som plutselig dukker opp, er nettopp å avgrense seg selv en smule, å definere eller bevisstgjøre visse ting eller oppfatninger, og gå løs på diskusjonen og møtene med andre. Trygghet først, deretter utfordringer. Jeg er en person, jeg har mine ting i behold, det er et slags ideelt utgangspunkt for å møte andre.

Men man må ha tunga rett i munnen, for hvis man bare holder på sitt går det jo galt, det burde egentlig være gammel lærdom. Man må etter min mening alltid passe på sin egen mykhet også, en viss åpenhet for andres synspunkter, ellers ender man i krig.

Jeg tror dessuten at det store temaet for tiden er at gamle sannheter ikke gjelder 100%. Det er ikke sikkert alle gamle ting er gått helt ut på dato, men å holde 100% på ting går i hvert fall veldig ofte ikke. Man får kanskje finne ut i hvert enkelt tilfelle hva dette betyr, hvis jeg har rett.

Jeg kan rolig si at jeg selv oppfører meg dobbelt i mange sammenhenger, det er virkelig ikke en lett øvelse bestandig å være fast i fisken og tolerant samtidig, men jeg tror ikke det er noen vei utenom.

Jeg klarer ikke å oppgi alle mine synspunkter på ting, og balansen mellom å holde på dem og gi etter er ikke enkel for meg heller. Men prinsipielt må det være en kombinasjon.

Jeg mener seriøst at våre hoder ikke er smarte nok til å finne alle løsninger alene, at vi – alene og i en gruppe vi føler oss hjemme i – må ha en åpning for at vi allikevel tar feil, uansett hvor mye vi har rett i.

At naboen noen ganger lever på en annen måte og må få lov til det er også en ting.

Og nå har jeg beveget meg fra i og for seg private ting – sjakk-klubben eller hva som helst – til politikk igjen.

Og sikkert tilbake igjen.

Men jeg mener seriøst at det er et prinsipp at man må få lov til – og burde gjøre noe med – å finne seg selv i noen grad, før man kan nærme seg andres verden med respekt. Jeg får av og til pepper fordi jeg med et sånt synspunkt bidrar til å skape gjerder mellom folk istedenfor åpenhet, men jeg mener den kommentaren kommer fra folk som er så trygge selv at de ikke ser andres behov for trygghet.

Ikke alle er vant til å bli respektert for sine meninger, hverken privat eller offentlig, og dette er et ofte usagt problem, ikke minst i dagens offentlighet og politikk. Privat finnes problemet også, sikkert i like
stor grad som offentlig, og det er også en av tingene som kommer til overflaten for tiden. Det er ikke alltid lett å ta hensyn til folk som har opplevd mye trøbbel heller, de er jo ikke så sjelden full av aggresjon som i seg selv kan forkludre diskusjonen. Naturlig nok, men allikevel problematisk.

Og alle kan jo oppleve sånne ting, i større eller mindre grad.

Men jeg er som sagt ikke så redd for gjerder, med det forbehold at det må finnes grinder som ikke er for vanskelige å åpne, og muligheter for endringer.

Og vi snakker i hvert fall om gjerder i hodet, ikke på jordet.

Redigert…