Jeg ringte et sted i dag og skulle spørre om noe, et offentlig sted, jeg trenger ikke si hvor, for i dag er verden en landsby. Jeg er ikke ute etter noen, men etter noe.

Det fantes sentralbord, eller hva man skal si, noen tok telefonen med en gang, og jeg spurte om et tidspunkt for noe bestemt som skulle skje. Han som satt der, visste ikke, allerede det syntes jeg var litt rart, er ikke det liksom mannen eller dama som tar telefonen på et kontor som burde vite når et eller annet begynner og slutter på det kontoret? Det er ikke det at det gjorde meg noe, jeg hadde god tid, og han var hyggelig, det bare snakkes så mye om effektivitet.

Altså, han visste ikke når det sluttet, og den lille monologen når han fant ut hvem som visste det hørtes ut som om han måtte virkelig vurdere en liten ting, gjøre noen valg, skal vi se, hvordan skal jeg nå få til dette?

Jo, selvfølgelig, security. De vet.

Altså, det er nok de to-tre som sitter nede ved inngangsdøra, på den andre siden er det sånn flyplass-security med to stykker pluss en røntgenmaskin. Neida, ikke røntgen, men du skjønner.

Og de sikkerhetsvaktene visste jo det som var å vite uten å tenke seg om.

Poenget var bare den tankevirksomheten som ikke bare han, men utrolig mange med rutinejobber viser frem for tiden, ja, altså, sorry, det er faktisk ikke et kreativt arbeid å vite timeplanen for et arbeidssted. Jeg har jobbet på kontor, vært bud og til og med lagersjef i et lite firma…det var bare meg, da, og jobben het ikke det.

Uansett, man skaffer seg oversikt over hvilke ting som alltid foregår på huset, det pleier jo ikke å endre seg fullstendig fra dag til dag, man noterer på et ark til eget bruk hvis man vet at hukommelsen ikke er fantastisk, man utstyrer seg med det som måtte finnes av interne oversikter, leser alt sammen og, som sagt, ender med å ha oversikt over driften, fra et enkelt, men for alle et ganske viktig synspunkt.

Jeg mener, når du besøker et sted har du gjerne noen veldig enkle spørsmål, hvor er, når begynner, hvem kommer, og ikke mye mer. Men du setter umåtelig pris på om han eller hun du spør vet det og forteller deg det, vet det på forhånd.

Og er hyggelig, som sagt, men det er virkelig ikke et generelt problem her i byen lenger, det er så mye høflighet og hyggelige folk, ingen problemer, synes jeg, med mindre du selv har en dårlig dag.

Kreativ administrasjon kaller jeg det. Man tror man har et felt foran seg, et tema, et emne, et fag, mens i virkeligheten er det du har egentlig rett og slett arbeidsrutiner.

Det begynte å komme på slutten da jeg var lærer, for 10-15 år siden.

Mer eller mindre komplisert, større eller mindre arbeidsplasser, det er fortsatt bare rutineopplegg på dette nivået, som gjentas og dermed kan memoreres og bli en slags maskin i seg selv, i hodet, som man bare bruker. Når man kan det man trenger, slipper man å tenke, man bare endrer småting fra dag til dag.

Det er ikke bare offentlige kontorer som er sånn, banken, for eksempel, har akkurat den samme typen svar, nokså ofte. Man får gjerne et raskt svar, for det sees på som viktig. kjapt, like raskt som en datamaskin, på en måte, men beveger du deg utenfordet enkleste, får mange ofte problemer.

Altså ikke alltid, men dette er ganske vanlig. Det begynner å dukke opp stemmer som har tenkt seg om, men jeg tror kanskje dette er en grunn til at mange ting tar tid og koster penger. Mange ser jo på dataverdenen som kreativ, men på dette nivået er den bare en maskinell planlegger eller oppslagstavle, og lager et problem for den som ringer, hvis den som sitter og ser på skjermen ikke har skaffet seg oversikt, eller den som har laget systemet heller ikke har det helt.

Problemet er enkelt når det er sånn: Man tenker over ting som ikke trenger å tenkes over, bare systematiseres og huskes.

Re-digert…