Skal man ikke få lov til å være glad i det stedet man bor?

Jo, klart.

Det er jo også grunnlaget for gjestfrihet. Hvor skulle man invitere noen, om ikke til et sted som var kjent og som man likte?

Det snakkes mye i retning av “hvorfor skal bare vi tilpasse oss – utlendingene?” Det vil vi ikke.

Nei, selvfølgelig må utlendinger som kommer hit tilpasse seg oss, alle er jo nødt når de flytter til et fremmed sted. Det er en normal ting, og ikke så lett bestandig.

Når man kommer til et sted som ny trenger man faktisk litt hjelp. For de som bor et sted kalles det å være vertskap. Og her mangler det en bit i vår historie.

I alle land er det sånn at man beskytter seg litt mot andre, det krever noe å få være med og leke. Det er dessverre også vanlig at det ikke er så lett, fra innviklede sosiale koder til ren rasisme. Nei, det gjelder ikke bare Europa, selvfølgelig ikke.

Problemet i Norge, innbiller jeg meg, at mange av oss er så enten-eller at enten er du norsk, 100%, eller så er du ikke.

Det går ikke helt greit å tenke sånn, eller rettere sagt, det som kommer ut er noen ganger ugreit. Man får jo tenke hva man vil.

Men hva er grunnen – når det er sånn? Det gjelder jo ikke alle.

Usikkerhet på egen identitet må jo være et poeng. Hvorfor er 17. mai en sånn vanvittig affære hvert år? Fordi vi er glad i landet, særlig naturen, vi glemmer litt for lett kulturen, men ok, det er viktig. Sånne historier finnes også verden rundt. Et eller annet land hadde en gammel historie om sitt eget land som paradiset. Alle liker vel det stedet de vokser opp, eller i hvert fall mange, hvis ikke oppveksten er for jævlig.

Men hva handler en standard 17. mai-tale om? Frihet, som om krigen ikke skulle være ferdig.

Kanskje den ikke er det.

Da er det vel på tide å bli ferdige.

Tyskere, danske og nederlendere er nokså sprø når det gjelder norsk natur, spesielt. Ikke så merkelig siden alle tre landene faktisk er ganske flate, Tyskland i hvert fall en svær andel av den nordlige biten. Det er omtrent det samme landskapet i hele denne delen av Europa, eller i hvert fall noenlunde den samme vinkelen på horisonten.

Det er den samme fascinasjonen som går den andre veien, jeg husker den første gangen jeg var på egen hånd i Danmark, på sykkeltur 12 år gammel, jeg lå på en liten høyde, passe tilbakelent, vi hadde en hvil, og jeg så utover det svære, vide landskapet som vi ikke har her, ikke der jeg vokste opp i hvert fall. Jeg kan ikke huske at jeg ble mindre glad i å ligge ved et tjern i marka av det, jeg fikk bare et rom til i hodet.

Jeg elsket det landskapet, savnet det da jeg dro derfra, og gjør det fortsatt. jeg drar gjerne til flate steder, jeg har klatret masse i fjell. Sikkert ikke nok, men jeg cvil ha avveksling.

Nederland ble en skikkelig greie også, kanskje mer på grunn av byene, jeg var i Utrecht og Amsterdam. Kinoer, kafeer, kjøkken med utgang rett ut på gata – den gangen var det nyheter.

Tyskland hoppet jeg alltid over på de interrailturene, man kan selvfølgelig tenke på krigen igjen, men grunnen var nok heller at Tyskland var for “vanlig”, det var ikke eksotisk nok. Sverige var også lenge sånn.

Men både tysk og svensk kultur var veldig spiselig, i den tyske interessen var det en god del politikk for min del, Günther Wallraff var vel den største helten, jeg leste bøkene hans hvor han snek seg inn i for eksempel Bild-Zeitung og beskrev metodene. Jeg var nokså overrasket da Trygve Hegnar rappet forsidelayouten deres da han startet dagsavisen Blikk, jeg tror jeg tenkte at han hadde feilberegnet publikum. Den gikk også inn nokså raskt. Han lærte vel noe…

Jeg leste også Hans Magnus Enzensbergers underholdende lille bok om Norge, et humoristisk blikk på oss fra kontinentet, ikke uten gode poenger. Seinere utvidet han ideen til andre europeiske land, og kalte samlingen for “Europeisk periferi” eller noe sånt. Det er sånt jeg kaller intellektuell underholdning. Nyttig og morsomt.

Heinrich Böll, hva heter de alle sammen, Siegfried Lenz – Tysktime, Forbildet, Herman Hesse, Glassperlespillet var fascinerende, det husker jeg, selv om handlingen er borte fra hukommelsen. Seinere Goethes reisebeskrivelse av en reise til Italia, Faust…

Og selvfølgelig svenske ting, Cornelis, Jan Johansson, seriøst…Carl Larsson ble en klisjé, men passet pent inn i vår verden da jeg var barn. Astrid Lindgren. Jeg tenker fortsatt at vi bruker de tingene de for mye, selv så fine de er, særlig Astrid L…nei, det går ikke an, det som er tingen er at vi tråkker på vår egen kunst eller gjemmer den unna. En levende sjel, P.C. Jersild, en skjellsettende bok for meg, jeg tror Jersild var lege. Den handlet om eksperimenter med menneskehjerner som lå i bassenger, de var fortsatt levende. Jeg festet meg ved en av sykepleierne, hun var sympatisk, det var første gang jeg så uttrykket “en hel person”, det husker jeg. “Jack” av Ulf Lundell, seriøst, de der erotiske sidene…

Jeg leste alt mulig. Danske ting selvfølgelig også, Scherfig var en favoritt, husker jeg, selv om hans “Hos kirgiserne” var litt…servil, ikke på grunn av kirgiserne, men på grunn av kommunismen, han var jo kommunist. Jeg kjente meg igjen litt i noen av beskrivelsene da jeg var i Leningrad tidlig på 80-tallet og måtte le litt.

Men de andre bøkene hans var underholdende og interessante, og gjorde at jeg følte meg hjemme i København, om jeg hadde vært der først eller leste dem først…husker ikke.

Shit…hva heter den, Den kroniske uskyld, Klaus Rifbjerg, for en ung fyr fra nesten et lignende miljø…forelskelse og tragedie, det var i hvert fall ikke vanskelig å bosette seg i det der.

Suzanne Brøgger, da hun kom på banen eller ble oppdaget her hjemme, absolutt interessant som en del av…tja, 70-tallet, kanskje. Dea Trier Mørch skrev nydelige ting.

Musikken trenger jeg ikke snakke om, den var alltid der da jeg vokste opp. Lytting var alltid lett, spilling, tja…

Carl Nielsen, jazz, jeg mener, seriøst. Alt mulig finnes. Blikkfløyte og irsk musikk…

Men tilbake til trygghet: Jeg mener jeg har oppdaget at trygghet ikke er så mye verdt hvis den aldri er blitt utfordret. Jeg har hatt opplevelser med nokså folk jeg har kjent som plutselig la for dagen sider av personligheten som aldri hadde kommet til syne, en smule usympatiske ting, og ganske enkelt hadde det aldri hadde vært noen situasjon som utfordret vårt forhold på noen måte, vi hadde levd såpass adskilt at det ikke var nødvendig.

Altså, det var på passe nært hold, og det var egentlig bare et glimt, men jeg lurer på om ikke noe av forklaringen på det noen kaller rasisme og som de som blir beskyldt for det blir skikkelig sinte over å bli kalt, er – jeg mener, seriøst, vi har levd så kulturelt isolert, vi har ikke hatt sjansen til å tilpasse oss noe som helst, ikke her nede, i hvert fall.

Dessuten, Oslo har vært et tilfluktssted for alle slags minoriteter fra alle andre kanter av landet, og flott det, på mange måter, mange kunstnere, homser og andre avvikere, som Bjørneboe snakket om, som har bidratt med masse positivt til bykulturen og selvfølgelig kulturen i sin alminnelighet. Jeg er ikke sikker på om det gjelder disse, men det finnes jo mange andre som har stukket av fra steder som var for trange, og resultatet er blant annet en evne til å la hverandre i fred, ikke plage hverandre, som mange tenker, som ledet rett i ensomheten.

Det er mere enn dette, men dette finnes.

Jeg tror dette er noen nye ideer om forklaringen på det som har vært av umulige holdninger til andre.

En annen ting er vår hang til å krangle med naboen og med nabobyen, og karre til oss det vi kan, penger osv., så han ikke skal få mer enn oss – den kan jo lett utvides til folk fra andre land. Ikke kom og si at det der ikke finnes.

Så rasisme? Tja, den finnes jo også, men jeg tror kanskje disse fenomenene er større tallmessig.

Sjåvinisme må jo skyldes usikkerhet. Intellektuelt har offentligheten i Norge pleid å være en middelhavsfarer, det finnes folk som kan mye, men de synes ofte dårlig og utkonkurreres litt for ofte av andre som roper høyere. Det begynner å endre seg, men det har vært sånn i ganske stor grad. Vi har klart oss allikevel, det er ikke det, men når vi virkelig begynner å deale med utlandet – og selv FrP drar oss totalt i den retningen med all sin åpenhet når det gjelder finans og næringsliv – når vi må møte alle de andre kulturene må vi begynne å tenke oss om atskillig mer enn før.

Fordelen med all vår amatørskap er at absolutt alle kommer til orde, og hvis vi er heldige kan vi høste fruktene av det om noen år.

Men i mellomtiden må vi få sortert ut eller fordøyd de hardeste bitene av dagens politikk, vel faktisk på begge sider av høyre/venstreaksen, selv om høyresiden sitter i en farlig posisjon nå, med tildels stor uvitenhet om hva man kan og ikke kan gjøre i et demokrati. Livsfarlig, vil jeg si.

Men jeg synes allikevel pellementmakeren akkurat nå er nokså undervurdert, og jeg mener ikke han eller hun er noe paradoks, dette er bare en særhet. Den stikker dypere og er mer omfattende enn mange andre lands særheter, men nok en gang, vi har klart oss til nå også, og hvis jeg skulle bestemme ville jeg definitivt kjørt to spor når det gjelder vurdering av verdien av kompetanse. Pellementmakeren og den profesjonelle, helst i en viss samforstand og ikke alt for drøye konfikter.

Det finnes hauger av folk, særlig eldre, som har fått til en masse ting, ikke bare for seg selv, heller, enten uten spesielt mye formell utdanning, til og med helt uten, eller med originale innfallsvinkler og utforming av det noen kaller karriere, og profesjonalitet. Jeg har rappet det engelske uttrykket og oversatt det til norsk, sorry, men professional amateur betyr nettopp en som ikke har utdanningen, men som fikser jobben allikevel, noe sånt kan man jo si, for å bli i vanen.

Jeg har ingen sans for janteloven.

Men det finnes andre ting man bør respektere, og som tidligere tiders profesjonelle amatører var nødt til å akseptere fordi samfunnet tross alt var sånn, og det er for eksempel vitenskapen, generelt, og ikke uten forbehold, men ikke med hvilke som helst forbehold, og tidligere generasjoners arbeid også i akademia og tilknyttede områder. Dagens populister har null respekt for dette, og de skjelver i buksene hvis du kommer nær nok til å uttale ordet “intellektualitet” i deres nærvær, de detter av.

De trenger utdanning.

Og idiotisk nok settes hele systemet i sving med formell utdanning, plutselig skal alle ha en master eller alle mulige kurs med eksamener og ditt og datt. Man har plutselig mistet selvrespekten på ett område og skal liksom rette opp alt, enten det, eller man setter bare igang og bestemmer ting over folk som enten er proffe eller bortimot, til stor plage for alle, og spesielt dem det gjelder, selvfølgelig. Alle lærere skal ha…

All denne amatørskapen koster penger som de mener de skal spare.

Selvfølgelig kommer dette også til å føre til nivåhevning på sikt.

Askeladden i oss blir vel ikke så raskt borte.

Men i farta skvalper man ut alt for mye av den gamle kulturen, som nok en gang disse pellementmakerne ikke har noe som helst forhold til, eller rettere sagt, de liker den ikke. Man kan enten være helt amatør og finne seg i å operere litt på siden av etablerte ting, eller man er nødt til å holde et øye på det faget man blander seg i og prøve å nærme seg standardene smått om senn.

Man kan ikke droppe det siste når man sitter på toppen. Men det skjer i dag.

Jeg vil i hvert fall si, man tenker for raskt, for unøyaktig, for grovt. Ofte feil også, vil jeg tro. Utdanningssystemet kan ikke styres av sånne tenkemåter. Det som skjer er at vi lærer opp byråkratene eller politikerne mer enn barna våre og oss selv.

Jeg synes jo også at fagfolk mange ganger er alt for overlegne overfor amatører. Det ideelle ville jo være å ta imot det som var relevant fra hvem som helst når det paset sånn, og så la være å ta imot det som ikke var det, uten å skvise folk. En viss mengde diskusjoner av denne typen kan man forestille seg ville måtte aksepteres i fagmiljøer, og sånn har det også vært mange steder.

I hvert fall i humanistiske fag går det an å jobbe som preofesjonell amatør, jeg har gjort det selv, og helt sikkert i andre sammenhenger også. Jeg mener da jeg har vært borti folk som holder på med naturvitenskap også, på nokså høyt nivå, uten noen doktorgrad. De trengtes visst nok, allikevel. Det ville være typisk for diskusjonene her til lands om en eller annen fant et sært eksempel hvor det faktisk var umulig, og så brukte det som argument for aldri å ansette en med feil utdanning. Hjernekirurg, liksom. Enten – eller.

Men som sagt, FrP vet jo fortsatt ikke helt selv hva de sier, temmelig ofte ikke.

Næringslivsaktørene i politikken idag vet jeg mindre om, men inntrykket fra utsiden er at de tar med seg en masse vaner og tenkemåter fra sine jobber i næringslivet inn i statsforvaltningen, og selve tankegangen passer ofte ikke i det hele tatt.

Jeg bruker ikke ordet profitt, det er mer eller mindre blitt et skjellsord, men som jeg har sagt før, pengenes logikk er ikke nødvendigvis den samme overalt, det spørs hva man skal med dem. Fortjeneste bør ikke være formålet med høgskolene våre og universitetene og sykehusene og en god del andre ting.

Det vanlige blant offentlig ansatte har ikke pleid å være sløsing, tvert imot er vitsen blant forlagsfolk at hvis du vil ha lærere til å komme på en presentasjon, så gir du dem gratis lunsj.

Det har neppe samme effekt i den delen av næringslivet som har penger mellom hendene. De bruker forsåvidt også av våre felles penger, på sett og vis – det som brukes må jo tas ut i prisen på det de selger.

Bortsett fra den konstateringen har jeg ikke noen sans for å slåss om penger, jeg har ikke lyst til å starte en diskusjon om frynsegoder i næringslivet, jeg synes de kan ha det stort sett i fred så lenge det ikke er over en eller annen strek som…vi kanskje må diskutere. Det kjipe er at de folkene sitter og tyner oss, her nede.

Men det finnes mye penger i samfunnet, altså, særlig Norge, vi har tjent dem på å hjelpe til å øke temperaturen i verden, beklager, sånn er det. Men vi har nå de pengene, og alt trenger vi kanskje ikke å spare på, jeg vet ikke. Man sparer på skillingen og lar daleren gå for tiden, det er også tildels riktig.

Man får regne på det i forhold til CO2-ekvivalenter, og ikke sett noen FrP-folk på det, for de har ikke skjønt det der. Det virker i hvert fall ikke sånn.

De har i det hele tatt ikke kontroll når det gjelder vitenskap, det er ett av deres hovedproblemer. De tar avgjørelser i miljøsaker med standpunkter som ble avvist på 70- og 80-tallet, jeg var selv litt med på det, og de har levd så alene at de har ikke fått med seg konklusjonene på de debattene. De blander også nesten hele tiden ting som ikke er diskutable med ting som er det.

Utdanning, som sagt, og ikke nødvendigvis formell utdanning, men utdanning nok til å klare det de skal.

Det gjør de generelt ikke idag, de roter en masse, til tross for at de er inne på noen ting som jeg skal komme tilbake til, men som de selv ikke helt overskuer, heller.

Jeg må tenke litt til.

Redigert…