Den viktigste måten å tilpasse seg andre kulturer er egentlig ikke noen tilpasning i seg selv, bare en måte å snakke på som gjør at man blir forstått.

Jeg mener, jeg har sagt det før, jeg har overhørt samtaler hvor den norske (la oss ta den diskusjonen om norskhet et annet sted) – altså, en norsk, sjef, for eksempel, snakker til en utlending som om vedkommende var dum, uvitende, og samtidig ikke gjør noe forsøk på å justere inn, sjekke om den han snakker med faktisk skjønner det han sier, kanskje bare gjentar ting. Det blir faktisk en enetale, ikke en samtale.

En samtale er toveis, og selv om det gjerne kan være sånn at den ene parten i utgangspunktet er den som har noe å si, en beskjed som gis av en sjef, som sagt, er jo typisk, selv om det er sånn, så er det jo helt normalt at det kommer “oppfølgingsspørsmål” fra den andre, den ansatte, her, da.

For å sjekke at man har skjønt det som sies.

Det der må jo alle være vant til?

Det som er annerledes når vi krysser kulturgrenser, er at de der oppfølgingsspørsmålene ikke bare handler om samtalens tema, hvis det er en timeplan eller en praktisk oppgave det er snakk om, for eksempel, men også kultur, man er nødt til å sjekke ut om man har forstått den andres måte å tenke på og si det på, fordi alle kulturer (og det gjelder jo fader meg nesten like mye “innenlands”! – alle kulturer har sine forskjellige måter å si ting på, og sine måter å tenke på. Sine måter å gjøre ting på.

Du kan ikke forvente at en innflytter plutselig skal tenke som oss. Det skjer etter hvert, mer eller mindre av seg selv, men ikke uten en dialog, en skikkelig samtale. Man må få sjansen til å se på nært hold hvordan ting gjøres, og få vite hva vi tenker, sånn noenlunde.

Hvis ikke blir begge parter sittende igjen på gjerdet, som består av de ideene man hadde om hverandre før man møttes.

Og hvis vi ikke oppfatter at akkurat dette er nødvendig blir det ikke noen skikkelig samtale, da blir det lett sånn at man faktisk ikke har forstått hverandre ordentlig.

Følelsen av å bli forstått er jo kjempeviktig sosialt, fordi man tar den kunnskapen man får med seg om norsk kultur, videre til neste nordmann man treffer.

Og uten det fungerer man dårlig i vårt samfunn.

Hvor som helst.

Vennlighet, altså, må jo være starten. Men ærlighet også, så man også skjønner hvor man må passe seg, hva som er sosialt “lov” og ikke lov.

De sosiale reglene er jo heller ikke like i alle miljøer, og blir det sikkert heller aldri, så man får ta høyde for at “dette er min mening om det” eller min måte å gjøre det på. Sånne forskjeller finnes jo også i alle kulturer.

Det er et poeng at man som fremmed faktisk skjønner den andre kulturen litt, og at de svarene man får er noenlunde ærlige, så man faktisk møter hverandre på ordentlig. Hvis ikke har man ikke en sjanse til å justere seg inn.

Den fremmede må ta “våre fakta” – det vi regner som normalt, fact of life, vanlige måter å ordne ting på – og putte inn i sitt eget hode – det hodet er jo vokst opp et helt annet sted, med en annen måte å tenke på, tilpasset en annen natur og en annen historie. Så må det fordøyes, og så får man se.

Så kan man prøve seg med utspill overfor oss – og se om det fungerer, om man har skjønt det. Og begynner vi å snakke om tilpasning og samarbeid.

Og vennskap.

Og så gjelder det for oss å være litt tolerante, ikke selvutslettende, det blir også bare trøbbel, men normalt åpen og normalt kritisk. Men husk på at de samme tingene kan ha helt andre funksjoner i en fremmed kultur. De er trygge på ting vi ikke tør å tenke på. Og omvendt. Det som er avgjørende for oss er kanskje poengløst for en annen – i utgangspunktet, vel å merke. Så det gjelder å trå litt varsomt.

Med litt respekt går det vel. Og litt selvrespekt og selvironi.

Man må også stole på at den andre forstår, i utgangspunktet, men man merker vel vanligvis om noen misforstår en eller ikke?

Dette handler ikke om praktisk tilpasning, det handler bare om å skjønne litt hva den andre vil og hvor begge befinner seg.

Dette er en stor utfordring når man flytter, og selvsagt gøy når det fungerer, når man er interessert i en annen kultur og får det til, det er jo gull.

Men man trenger litt hjelp når man kommer som ny til et sted.