En uvane…eller hva skal man kalle det, en ting vi må slutte med er sånne 100%-standpunkter i politiske diskusjoner. Det er mulig jeg har sagt det før, men det er problematisk når man tror kompliserte problemer har én årsak, eventuelt når man leter etter én løsning på alt mulig.

Ting er gjerne litt mer innviklet og sammensatt, og det betyr også at to “parter” i en debatt noen ganger ikke er “parter” i det hele tatt, begge har i og for seg rett, til en viss grad, som regel. Kanskje kan det problemet man snakker om løses hvis man tar litt av det ene forslaget og litt av det andre. Jeg tror faktisk det ofte kalles et kompromiss. Men mange av oss er så enøyde at vi står på vårt…som sagt, det trenger ikke være feil, ikke 100%. Men vi står på at det er 100% riktig, og hører ikke på “motstanderens” synspunkt, noen ganger til og med når det ikke ville ha noen negativ innvirkning på oss selv.

Mange politiske diskusjoner har samme logikk som en slåsskamp i skolegården. Jeg slår deg av én grunn, du slår meg av en annen, og det som betyr noe, er hvem som er fysisk sterkest, i samfunnet hvem som brøler så høyt at alle andre stikker og avisene begynner å skrive om hvem som vant debatten.

Den som vinner får bestemme alt, han blir kanskje en diktator, hvis han har anlegg for det.

Boksekamp.

Der er jo faktisk argumenter uten betydning, det eneste som betyr noe er styrke, taktikk, strategi, mentalt overtak, hele intelligensen, også, settes inn på å knekke motstanderen, fysisk, med disse midlene.

En diskusjon skulle, ideelt sett, foregå etter noen andre spilleregler, det beste argument vinner, er jo faktisk et ideal…man snakker jo liksom om noe.

Livet er ikke alltid ideelt, men det finnes noen ganger grenser for hva man burde akseptere.

Man unngår ikke helt håndgemeng i politikken heller, sånn er livet, men hvis noen holder hodet klart, gjerne fra sidelinja, og klarer å si noe fornuftig, er det jo en fordel. Eller hva?

Hvis hele diskusjonen defineres som en nevekamp er vi på tur.

Det er sikkert en ting man aldri blir helt ferdig med, sånn at det alltid vil kunne oppstå behov for å dra diskusjonen…inn.

Men sånn er livet – det sier faktisk en god del mennesker – men det er ikke noe ideal å ha det sånn, og det er heller ikke alle som slutter seg til og faktisk vil ha et regime preget av brutalitet. Det var ikke alle som hadde det sånn i utgangspunktet.

Logikk, snakker noen om, de har lært seg å tenke, mener de, men logikk er alltid relatert til en virkelighet – når man diskuterer virkelige ting og ikke bare prinsipper.

Det er mange slags prinsipper i funksjon i verden, de er også til en viss grad avhengig av hva man snakker om.

Machiavelli er også interessant, men ikke akkurat noen rettesnor for politikk.

Det er forskjell på å diskutere hvordan ting er, og hvordan de burde være.

Jeg tror til og med markedsøkonomi fungerer bra på noen felt, på andre overhode ikke.

Planøkonomi sikkert det samme.

Lignende prinsipper bør vel variere også når det ikke handler om penger.

Noen ganger regler, andre ganger frihet.

Alle sider av politikken i dag er for kjappe med å si “sånn er det, sånn gjør vi” – og begge de gamle sidene er for autoritære, høyre- og venstresiden.

Frihet kan ikke være en regel som innføres ubetinget overalt, det fører til at den med mest muskler alltid vinner, man får urimelige resultater.

Innskrenkning av frihet er heller ikke noe man burde ta lett på.

Man er faktisk nødt til å ta diskusjoner på hvert enkelt felt, det spørs hvor langt ned i detaljer det er fornuftig å generalisere.

Det er ingen grunn til å glemme prinsipper og prinsippdiskusjoner, men vi burde inn til de konkrete problemene også.

Som i barneoppdragelse…prinsipper må til en viss grad tilpasses og til og med endres, og jeg snakker ikke om å mangle ryggrad, men kanskje å ha en ryggrad og ikke en heisekran eller en lysmast.

Ryggrader kan bøyes – litt.

Ikke 100%, hverken virkelighetsbeskrivelser eller tiltak for å løse problemer, det er en tanke vi burde ha i lomma, og sjekke hva vi driver med.

Det finnes alvorlige ting, og det finnes ubetydelige ting. Spørsmålet er jo også for hvem, det ene eller det andre.

Situasjonen innen de forskjelligste felt er heller ikke alltid klar for alle debattanter. Man har ofte ikke sjekket ordentlig her heller før diskusjonen bryter løs.

Som jeg også har sagt før, vi lever faktisk ikke de samme livene bestandig, heller ikke en gang norske nordmenn fra vårt land Norge. Det finnes ulike distrikter, gamle og nye klasseforskjeller, mentale forskjeller, sikkert mange andre ting. By og land. Livene er ikke like, behovene kan dermed bli reelt forskjellige. Individuelle forskjeller også, selvsagt. Noen trenger mer kvinnesak, andre mindre. Noen strever alt de kan for å nå et eller annet mål som for naboen er helt uinteressant, reelt sett, også. Man plages med penger, man plages ikke med penger. Kjønnsrollemønstrene er fra 1970, eller fra 1870. Man har mye tid, ingen tid. Noen ting er vanskelige å få til for noen, for andre en lek. Sjekk selv.