Jeg var på T-banen i London i sommer, på ferie.

Det dukket opp et par, hun med skikkelig burka, en glipe til øynene, barnevogn, han så mer ut som en norsk økobonde eller ml-er fra 70-tallet, med skjegg, og en unge på magen.

Jeg kan sverge på at det var et menneske inni burkaen.

Hun gjorde noe helt normalt, jeg er ikke helt sikker, men tilbød plassen til noen, eller noe sånt. Jeg satte meg overfor henne litt for seint til å få det helt med meg.

Hun prøvde i hvert fall å si noe til en ung kvinne som satt der, av den typen som det ikke er så godt å skjønne hvem er bestandig, som virker som om hun består av bare høflighet, ingen tilstedeværelse i offentligheten, egentlig. I hvert fall ikke enkelt tilgjengelig.

Hun om det. Det er en av fordelene med storbyer, at du kan gjemme deg når du har lyst, stikke nesa fram når du har lyst.

Hun oppførte seg litt sjenert, ville helst ikke snakke.

Jeg skvetter også når jeg ikke kan se ansiktet på folk, men jeg er nok smittet av den angsten noen har for muslimene.

Jeg er ikke særlig redd… jeg snakker også med dem, hvem som helst, egentlig, drikker noe hvis det passer. For mye kaffe, men det er ikke så dyrt. Gjerne noe annet hvis jeg har penger.

Noen er ikke muslimer, men fra muslimske land, flyktninger fra Khomeini, for eksempel. Noen er…helt andre ting. Byen er som byer kan være, med folk fra mange steder.

Mange svarer med å hilse på meg når de ser meg, vi snakker sammen.

For meg er det hyggelig. I hvert fall det en by handler om – å se mennesker rundt seg, å møte dem.

Jeg planlegger ikke krig, som enkelte gjør.

Jeg planlegger fred.

Her, nå.

Kaffe?