En aldri så liten klinsj igjen, mellom Hege Storhaug og andre. Her et svar som sier noe om hva det handler om.

http://www.wildx.no/2019/02/lyver-om-wild-x/?fbclid=IwAR2UtO04F3X0mcnf7jH_lsf0nyudBW2jb3yLFLcfM-oXAzeiJHdcA_qP5B4

Hm, men det betyr vel at den bekymringen ikke var helt uten grunn, selv om fakta i saken ikke stemte ordentlig. Hun har vært for kjapp med å legge ut ting, også.

Det er vel grunn til å ha mere enn én tanke i hodet. Det finnes tydeligvis folk som har tvilsomme hensikter, selv om det ikke sies noe her om hva som egentlig var saken. Om de ville bruke eventuelle skyteferdigheter her i Norge vet vi ikke noe om ut fra dette – men våkent av de folkene å stoppe det.

Jeg har snakket en masse om å bli venner med folk som kommer hit, når det er naturlig, og jeg har vel også sagt en god del om norsk sjenanse og fremmedfrykt og andre lignende ting.

Alt det står jeg ved. Det som er viktig, og det har jeg sagt hele tiden, er at vi starter i den positive enden, og blir kjent med det store flertallet som vil leve i fred, i respekt, som vil ha et vanlig liv.

Du kan ikke forlange at noen skal fjerne sin egen kultur og bytte den ut med norsk kultur. Carl I. Hagen og andre ledende FrPere virker som de vet så lite om kultur, levemåte, kulturforskjeller, at de ofte diskvalifiserer seg selv fra diskusjonen.

Men pressen spisser ofte alle utsagn.

Resultatet er vel også at noen havner i posisjoner de i utgangspunktet ikke ville være. Diskusjonene blir opphetet uten at man snakker om det som var utgangspunktet for uenigheten.

Noen ganger er man heller ikke så uenige som man tror, fordi det ene ordet tar det andre, man mister taket i realitetene.

Alle som flytter på seg, som bytter bosted og land og verdensdel, må tilpasse seg det stedet de kommer til. Det er et fact of life – det er ikke noe man trenger å forlange av noen, det er ganske enkelt ikke til å unngå.

Men det betyr tilpasning – ikke at man skvises eller fryses ut.

Man trenger en del hjelp for å komme seg inn og borttil og i det hele tatt kunne delta, på et nytt sted. Og mange kommer hit, ikke bare på grunn av penger, som det snakkes kvalmende mye om – men på grunn av vår kultur.

Vi er ikke riktig så upopulære som vi tror. Og please, ikke begynn å slenge skit. Jeg sier ikke at det trenger å være enkelt. Vi går fra å være et isolert land – kulturelt sett – til å være en del av verden som den faktisk er i dag – på nokså få år.

Men start, som jeg sier, i godenden. Jeg interesserer meg for andre land og fremmede mennesker – noen land mer enn andre. Men mennesker er mennesker, så plutselig finnes det møter som setter…spor for livet, som det heter.

Men jeg opplever hele tiden at vennlighet skaper ikke bare vennlighet, det er jo i seg selv utrolig fint, men mulighet for kunnskap, om hverandre.

Normal, positiv nysgjerrighet – liker ikke alle å bli utsatt for det?

Jeg synes det er all grunn til å holde på sin egen kultur også, hvorfor skulle man ikke det? Det er jo hyggelige og morsomme ting i den. Når man er fremmed vil man jo gjerne inn i det, delta i det man kommer til. Man må jo by på det man har.

Men jeg synes det finnes en mildt sagt underlig holdning blant en del – at man vet alt mulig, og særlig om andre, hvor ille de er, hvilke hensikter de har. Om sine egne naboer, ikke minst, det er kanskje der den typen holdninger begynner? Det virker som om det ikke skal mye til før man blir utsatt for den norske spesialiteten – hånflir, bak ryggen til folk.

Jeg lurer på om ikke det der bygdedyret er ute og lusker. Jeg kjenner det forsåvidt mest av omtale.

Man må jo kunne snakke om hverandre, men det er kanskje best om man er litt forsiktig? Helst kunne si det samme til vedkommende selv?

Og så, på tross av dette, og på tross av andre ting, finnes det tydeligvis folk med andre hensikter som kommer hit, vi må gi selv Hege Storhaug rett i det. Selv om vi ikke vet, jeg ikke vet, hva som er tingen med å være med på et pistolkurs, som det også var snakk om her, så går det an å prøve å finne det ut. Man kan jo begynne med å snakke med dem.

høflige trenger vi ikke være at vi ikke gjør det.

Men fordi nesten alle i utgangspunktet er positive til Norge – hvis vi møter det med vennlighet, så lander vi nokså fornuftig.

Vi trenger å stole på hverandre i hverdagen, nettopp for å unngå kjipe ting. Men for noen av oss kommer det ikke automatisk, så vær grei, prøv å finne ut av det.

Jeg mener ikke at man skal være overhøflig eller gjemme unna alt mulig. Men hvordan møter du vanligvis fremmede, hvordan møter du folk?

Vi trenger å bygge tillit alle veier – og at vi alle vet litt hva naboen driver med og litt hva han eller hun tenker, så vi slipper å lure for mye og begynne å fantasere. Det er lov å spørre om dumme ting også, hvis man bare gjør det med tillit og mulighet for humor, er det mulig å gjøre masse.

Men sørg for at alle skjønner hverandres reaksjoner sånn noenlunde, dine reaksjoner, våre, om du vil – det er vårt sikreste kort for å holde på freden.

Misforståelser
kan være farlig. Og det gjelder faderullan meg i det “norske” også.

Og naboen din er ikke dum fordi han ikke skjønner hva du sier. Hvis jeg kommer ut av min hule i byen til et fremmed sted i Norge finnes det garantert vaner jeg ikke kjenner til. Jeg må jo spørre, da, og håpe at noen orker å forklare det jeg lurer på til jeg skjønner det.

Finnes det virkelige dumheter i noen hoder, har vi faktisk styrke nok til å le av det eller si noe eller gi uttrykk for at akkurat det ikke går her. Og det betyr ikke at “de” ikke har noe å tilføre oss, for det har de, og det vil de fleste. Og vil de ikke, eller er sjenerte eller redde eller noe annet, kan vi vel få de med på et eller annet lag eller gjøre noe for at de blir en ressurs. Alle har sånt i seg, og seriøst, man kan ikke forlange at alle er med på alle ens egne kjepphester. Det går ikke en gang i familien eller blant venner.

Og alt trenger ikke å ryddes opp i med en gang, heller. Venner pleier å sees av og til – om ikke annet, så tilfeldig på butikken. Gi litt tål, tenk deg om. Du trenger ikke glemme deg selv og dine egne tanker for det.

Som ny i et land har du normalt en mye svakere posisjon enn om du har vokst opp her og kjenner forholdene ut og inn, sånn som du lever, da. Så hold på deg selv, men snakk, kommuniser, og gjør det med en god hensikt. Vær litt forsiktig med de som kommer, vær…grei.

Det finnes alltids noe annet å fokusere på, å interessere seg for, enn det man ikke liker ved andre. Man trenger vel ikke være kunstig, bare sosial. Og man trenger vel ikke skjule all sin overraskelse heller. Men går du løs på meg hvis du treffer meg tilfeldig på kafé?

De virkelig kriminelle er aldri mange, og alle, uansett hvem vi er, blir verre av å bli mistrodd, misforstått, isolert. Det gjelder “oss” også. Jeg tror alle mennesker.

By på deg selv når det er naturlig, og se hva du får tilbake.

Eller, nei. Litt oftere.

Redigert…