“Arbeit macht frei”.

Arbeid er frigjørende.

Alle kjenner denne setningen, som sto over flere nazistiske konsentrasjonsleire. Men jeg har lenge lurt på den egentlige betydningen.

Tysk Wikipedia sier at setningen er pervertert. Det burde jo bety at den har en opprinnelig betydning med en viss verdi og et visst fornuftig innhold.

Hvis man tenker høyt har jo arbeid en verdi i seg selv, eller det kan ha det. Noen vil vel helst ikke jobbe, hadde de hatt penger nok hadde de, i hvert fall etter eget utsagn, klart å slappe av “så lenge de orket”. Ferie resten av livet.

Men de ville jo gjort noe, tenker jeg,

Jeg gjør også noe. Jeg var syk i mange år og kunne ikke tenke for mye på penger, og fordi trygdesystemet var ok, trengte jeg det heller ikke, altså, med det forbeholdet at jeg ikke var særlig rik, men med litt jobb ved siden av gikk det. Trygden kom uansett, var poenget, og jobben min var jo å bli frisk, etter hvert ved hjelp av “vanlig” jobb også.

Men nysgjerrighet og engasjement har blitt mer og mer en drivkraft for å jobbe. Jeg er ikke vokst opp sånn, egentlig, jeg hadde mange muligheter, men egentlig kreativitet i vanlig jobb har kommet i voksen alder.

Wikipedia (fortsatt tysk) sier også at dette slagordet, blant annet, får man jo tro, dekket til det egentlige formålet med leirene.

Hva som var den vanlige oppfatning i Tyskland under krigen og før, om disse tingene, vet jeg alt for lite om, men jeg har i hvert fall hørt kommentaren fra en tysk venn om at alt for mange “hang med” nazistene, altså i betydningen brydde seg ikke nok, var sløve, burde ha skjønt hva som skjedde, kanskje. Men Hitlers og de andres offisielle sannheter i Tyskland på den tiden kjenner jeg for lite til. Det var nok i hvert fall mere “vanlig liv” enn man forestiller seg. Man lever jo, så godt man kan, uansett.

Heinrich Beta, tysk sosialøkonom, skriver i 1845: “Det er ikke troen som gjør deg salig, heller ikke troen på adelens eller prestenes egoistiske hensikter, men arbeidet gjør deg salig, fordi arbeidet gjør deg fri.”(…) “…dette er ikke liberalt eller servilt, det er en almen, menneskelig lov, og grunnbetingelsen for alles liv og streben, for alles lykke og alles salighet.” (Min oversettelse, sitert etter tysk tekst i norsk Wikipedia).

(Det ordet han bruker om prester er nedsettende, Pfaffe- und Adelzweck, står det. Zweck betyr hensikt eller formål.)

Men altså, tja.

Jeg tror ikke på fortapelsen eller helvete, som katolikk mener jeg det er en utrolig påstand at Gud skulle ha laget verden sånn. Det klinger som menneskelig grusomhet i mine ører.

Jeg synes ellers det er en uinteressant betraktning i samfunnsdebatten å snakke om saligheten, fordi ingen har egentlig kunnskap om hva som skjer når vi dør. Så salige blir vi okkesom, hvis Himmelen finnes, da, tyver og bedragere og folk som ikke interesserer seg for penger. Kanskje ikke alle om hverandre, men det er vel god plass der, vil jeg tro, hva nå Himmelen enn er.

At arbeid kan være et gode er det vel ikke tvil om.

Hvis vi fortsatt har lyst til å bruke Bibelen til noe sier Jesus (ifølge Bibelen) at Gud arbeider til denne dag, eller hvordan det er oversatt. Han også, Jesus, altså, til og med på en søndag, eller lørdag, da. Sabbaten. Fridagen.

Jeg tror at en fornuftig og naturlig holdning til arbeid vil variere, ikke minst mellom generasjoner, og også sikkert alltid fra miljø til miljø. For noen er plikten utrolig viktig, det ser ikke ut til at de eller vi kommer ut av den hele livet, og selv om det kan være slitsomt for dem eller deres nærmeste, kan det godt hende de leverer ting vi har bruk for.

Det samme gjelder folk som lever i stor grad på sin egen vilje.

Noen ser på jobben som et kall, og andre bare som en nødvendighet.

Jada, det vil selvfølgelig være individuelle variasjoner også, det er det alltid, innenfor en hvilken som helst sosial eller annen gruppe. Men faktisk, sosiologien finnes, hvor lite nøyaktig den måtte være hvis man bedømmer den etter hverdagslivets matematikk.

Og den sier også noe om oss, selv om den ikke nødvendigvis beskriver ditt liv i detalj, eller mitt. Noe vil man allikevel finne, også om seg selv, som i et større perspektiv passer på tilstrekkelig mange til at man ikke kan se bort fra det.

Man må som vanlig bruke hodet.

Og så får man diskutere.