Definisjonen av arbeid, i verden, kan være så mangt. Noen kaller det ikke jobb hvis det ikke er betalt, det du gjør, og bryr seg så lite om språk at de ikke gidder å diskutere saken noe mer enn det.

De tenker nok at mødre og husmødre jobber, det vet jo faktisk alle, i hvert fall idag.

Schubert jobbet vel ikke så mye etter denne definisjonen, han fikk vel ikke noe særlig betalt for det han drev med, såvidt jeg husker fra musikkhistorien. Jeg tror kanskje det var andre i samme båt. Synd for samtiden deres at de brukte tiden sin på å skrive de greiene, gitt.

Vi har vel en del diktere her hjemme også som heller ikke jobbet, hvis man skal følge denne logikken.

For eksempel.

Penger er faktisk underordnet selve verdien av arbeidet, du skjønner at det er dit jeg vil, selv om penger er nyttig til mange formål for hver enkelt av oss, og for samfunnet.

Kan være.

Så hvordan argumenterer man overfor folk som er virkelig fattige? De må jo ha noe i magen, brød, i det minste, vil vi si, i vår del av verden.

Idag kan man jo faktisk si at vi har nok til alle slags formål. I Norge, med alle oljepengene. Fattigdommen i verden er heller ikke den samme som i 1850. Sorry, men det er forskjell.

Vi bygger motorveier. Noen bygger motorveier.

Man kan velge å fordele pengene fortsatt ok, eller la være. Mulighetene for å klare seg alene er større, det skal jeg innrømme, for den som klarer det, fordi samfunnet totalt sett har mere penger, men mulighetene for fellesskapsløsninger er også større.

Så da må vi vel nesten konkretisere de diskusjonene. Det er jo også i ferd med å skje.

Det er heller ikke likegyldig, uansett om du er ansatt et sted eller driver et lite firma eller er frilanser, hvordan ting organiseres i samfunnet, med regler og tilskudd og alt som finnes. Vedtak forplanter seg mange steder, enten man liker det eller ikke.

Stapper man noe i alle smutthull fører det til færre penger et eller annet sted. Det kunne finne på å gå ut over en bedrift, det også, som levde av de pengene.

Jeg tror lite på 100% prinsippfasthet.

Jeg tror, som jeg har sagt, mindre og mindre på 100%-løsninger i det hele tatt. Sånn sett har jeg sans for FrPs anarkistiske sider, men de er virkelig mindre og mindre synlige. De kan ikke drive et helt samfunn, men de har vi også bruk for, etter min mening.

I passe porsjoner, hvis det går an.

Nytten av penger for samfunnet er heller ikke nødvendigvis den samme som for deg og for meg, der er vi ved et perspektiv som er vanskelig for mange å ta inn.

Jeg tror ikke alle vet det, men Fremskrittspartiet definerer seg som et kristent parti. Jeg synes ikke det rimer særlig godt med deres forhold til penger.

Den positive siden av saken, som forsåvidt finnes – i utgangspunktet – er en ydmyk holdning til fellesskapet, nemlig at man ikke skal ligge det til last.

Men hvor langt rekker et sånt poeng, eller hvor langt kan man strekke det?

Altså, for mange som var virkelig fattige en gang, i en tid før folketrygden, for eksempel, for en del av dem satt kanskje siste rest av stolthet i at de i hvert fall kunne forsørge seg selv. Fattigkassa, som faktisk finnes i noens bevissthet fortsatt, var en skam.

Jeg synes kanskje man burde tenke at den skammen er borte i dag, men jeg er ikke sikker på at det er sånn.

Samfunnet, bare litt før jeg ble født, må ha vært så utrolig annerledes enn i dag. Jeg har hørt historier om klasseforskjeller, som jeg, i hvert fall, aldri har opplevd, for eksempel folk på bruket som bukket og tok av seg lua overfor en som bare tilfeldigvis var sønn av en som var et eller annet høyere opp, jeg tror ikke det var eieren, men si en avdelingssjef eller noe sånt.

For meg nokså merkelig, og for ham som fortalte det også – i dag.

Den gangen var det liksom bare sånn.

Eller en annen historie som jeg tror stammer fra lenger tilbake, om en prest som heiv folk ut av huset på julaften, på grunn av manglende innbetalt husleie, som det jo heter idag. Jeg tror den var fra nokså lenge siden, kanskje 100-150 år, jeg er ikke sikker.

Men historien ble i hvert fall fortalt – i dag, med stort engasjement og jeg tror også med en overbevisning om relevans i dagens samfunn.

Husk også på, alle dere som ikke har opplevd å virkelig mangle penger, heller ikke i oppveksten, at det fortsatt er en helt alminnelig følelse blant mange. Minnet om det sitter lett i selv om pengene er der idag, også. Jeg kjenner folk som har mye bedre råd enn jeg noen gang har hatt, og som har hatt det sånn i hvert fall hele sitt voksne liv, som omtrent ikke tør å betale regningene sine, av angst for fattigdom, rett og slett.

Husk også på at mange av de som studerer (bedrifts-)økonomi gjør det med en følelse av en eller annen form for fattigdom i ryggen. Man forbinder det alltid med rikdom i utgangspunktet, men det motsatte er minst like vanlig.

Den kan være reell i den forstand at de er vokst opp med lite penger, eller det kan være foreldrene som har hatt det sånn, eller en annen grunn til at det føles sånn.

Det er vel også tilfelle med mange “gamle” historier om stor rikdom. Man ville vel kanskje ikke gidde å jobbe så mye “bare” for penger hvis man hadde det greit i utgangspunktet, og da snakker jeg ikke om nødvendigvis en formue, men for eksempel det som i gamle dager het en trygg jobb med god betaling.

Hva er realiteter? Jeg tror ikke alltid summen på ligningsattesten forteller alt om ditt forhold til penger, selv om det ofte brukes som eksempel og argument i politiske diskusjoner.

Og holdninger…forplanter seg selvfølgelig inn i politikken. Ikke alltid på en reflektert måte, heller, selv om det høres sånn ut hvis man ikke lytter ordentlig.

Tilbake til holdningen om ikke å ligge fellesskapet til last.

Hvis man ser på det ut fra et individperspektiv, altså du og jeg, så er jeg jo enig i at det normale i et samfunn bør være at alle bidrar med sitt, også pengemessig.

Men det er mange unntak fra denne regelen.

For det første, og sånn kan vel ikke en gang en bedrift tenke, det er ikke nødvendig at enhver del av et samfunn lønner seg i bedriftsøkonomisk forstand eller har inntjening. Ikke enhver del av en bedrift heller. Regnskapsavdelingen? Finnes ikke lenger, det er et eksternt firma? Vel, samfunnet er ikke en bedrift, selv om det finnes fellestrekk. Det finnes garantert fellestrekk med andre menneskelige organisasjoner også, eller andre ting.

Jeg tror jeg har argumentert godt for dette tidligere, en lærer eller sykepleier burde slippe å tenke på inntjening. Skole er ikke en salgsorganisasjon.

Visse ting hører hjemme i næringslivet. I det offentlige burde man være normalt sparsommelig, og det pleide man å være.

Men næringslivet har snart tatt over hele det offentlige apparatet, til en viss grad til og med inkludert skoleverket. Jeg tror som vanlig ikke alle skoleledere, for eksempel, er bedriftsledere in spe, men jeg tror de finnes.

For det andre har vi alle de som er syke, og hvis vi begynner å snakke om sosiale problemer, så dekker jo det begrepet over en masse sykdom.

Psykiske problemer, vil man nok kalle temmelig mye av det, hvis man sjekker. Og andre ting, fysiske også.

At en del av dagens ledere er så harde at de ikke opplever det sånn og ikke virker som om de tar hensyn til det eller bryr seg, forandrer vel ikke på akkurat det, egentlig.

Selv om den ydmykheten jeg snakker om, at man ikke skal ligge samfunnet til last, antagelig føltes som siste skanse av selvrespekt i et ganske rått klassesamfunn hvor mange ikke ble behandlet bra, så er det ikke like sikkert den har noen hensikt i dag.

Realisme er kanskje bedre, og det betyr noe annet enn du er vant til, vil jeg tro, i et land med milliarder på bok. Litt mer virkelig profesjonalitet og forstand på samfunnet hadde heller ikke vært av veien, i en situasjon hvor nesten alt går an fra et økonomisk synspunkt, en stund, og når det samtidig, på grunn av nettet og andre ting, er temmelig vanskelig for alle faktisk å følge med, sånn at mange store saker går under radaren til alt for mange.