Fremskrittspartiets virkelig store problem, det som også plager oss alle, er anti-intellektualitet.

Man vil ikke tenke teoretisk, man mistror vitenskap i sin alminnelighet.

FrP er et praktikerparti, og jeg har forsåvidt ikke tenkt å si noe negativt om hverken praktikere eller praktiske tenkemåter.

Men å gå til krig mot vitenskap i et helt samfunn, enten man kaller det elite, Oslo, finkultur eller bruker andre ord – det er ærlig talt ikke funksjonelt.

Et land klarer seg ikke uten å tenke, og vitenskap er en viktig måte. Mange, forsåvidt.

Men jeg tror faktisk dette blant annet er den mugne mistenksomheten som den tyske skribenten Hans Magnus Enzensberger skrev om, det var hans betegnelse på holdningen til Oslo fra andre steder i landet, når den altså var sånn. Det er jo ikke alltid konflikter langs den linja.

Det handler ikke bare om Oslo, men det også.

Enzensberger er en kjent tysk intellektuell, han bodde her i en del år, var gift eller samboende her, blant annet.

Norge har tradisjonelt hatt en masse andre måter å tenke på, egentlig kanskje mest måter å fikse ting, få det til å fungere, og man kan ikke si at vi ikke har klart oss. Selv før oljen klarte vi oss.

Vi hadde jo ikke noe universitet før 1811 eller hva det var, kan vi jo si, men altså…vi hadde folk med utdanning hele tiden, selv om den da delvis var fra København. De var norske også, ikke bare danske. Og vi lærte oss selv. Vi var veldig tidlig ute med gratis og obligatorisk skole for alle.

Vi har hatt dugnaden, og ikke bare på det praktiske området.

Folkehøgskolene må ha skapt en egen intellektuell tradisjon, eller så kommer det fra andre kilder, det jeg tenker på, for jeg treffer av og til folk som jeg ikke helt klarer å lokalisere kunnskapsmessig, som kan mye og som tenker langt, på andre måter enn jeg er vant til.

Vi har en masse folkekunst og kultur og kunnskap, bare noe sånt som tusenvis av stev, som jeg ikke kjente til før jeg dumpet borti en amerikansk musiker, opprinnelig, som bor her og som forsket på det. Nei, det er ikke bare fyllerør, som noen dessverre tror, det er alt fra naturpoesi til savnet av sitt eget hjemsted fordi man er på vei til Amerika. Kjærlighetsdikt. Jeg har virkelig ikke lest mye av det, men det jeg har sett…seriøst, vi har kultur nok, kunst nok.

Jeg skal ikke si mer om folkelig kunnskap, ikke fordi det ikke finnes mer, men fordi jeg ikke vet nok, jeg har befunnet meg i den såkalt utdannede verden selv bestandig, eller hatt størst interesse for den, til tross for at jeg ikke er akademiker.

Andre kan gjerne ta over, så lenge de heller ikke går til krig mot universiteter og skolelærdom i sin alminnelighet.

Både skolelærdom og praktisk erfaring har sin berettigelse.

Vi har kunstmusikk, som jeg og andre har begynt å grave frem. Grieg og Halvorsen er bare en liten del av det bildet, det kan jeg si etter bare å ha tittet på småbiter av det andre. Man ser opusnummer langt ute i rekka, fine stykker, av komponister jeg aldri har hørt om etter en vanlig musikerutdanning, og konstaterer med normal oversikt (og erfaring ;-)) – at hyllene må være fulle av ting.

De begynner å dukke opp på konserter også. Utrolig kult, synes jeg.

Vi har jo her i landet hatt nettopp improvisasjonevne, det har jo alltid vært vår trumf.

Men skal vi kræsje formell kunnskap? Drit i papirer. De er verdt noe for det arbeidet som ligger bak dem, og fordi noen har satt standarder for å få dem. Utover det har vi bruk for kunnskapen, ikke medaljene.

Og enhver med en eksamen har også en interesse, eller bør ha, og det betyr at en seierspall ikke er så veldig godt egnet til å finne ut hva som er poenget med en doktorgrad eller et nytt musikkstykke.

Det er bedre å snakke om det.

Det er sånt som vanligvis kalles kulturjournalistikk.

Å sammenligne, selvsagt også å vurdere, å diskutere hva det handler om og hvilken effekt det har. Sport er også atskillig mer enn plassering på pallen.

Uansett har vi klart oss.

Jeg tror kanskje ikke det finnes ting i Norge som ikke finnes noe annet sted, men det spørs hvilken funksjon de har hatt og hvor viktige de har vært. Balansen mellom det folkelige og det utdannede har vært annerledes her enn mange andre steder, og ikke bare med negativ effekt, langt ifra.

Men hvilke barn går ut med badevannet for tiden?

Jeg har ikke noe imot å gjøre opprør hvis det trengs, men jeg er vel blitt så gammel, da, at jeg ikke liker krig mot viktige ting.

Som sagt, jeg har ikke tenkt å gå til krig mot pellementmakeren, som FrP er den fremste representant for. Han synes jeg vi alle skulle ta godt vare på, pellementmakeren hos oss…og i oss. Hun.

Og vitenskapsmannen og -kvinnen, den profesjonelle i teoretiske og praktiske fag, musikeren, og alt imellom.

Men kreativitet må ha en basis, og vitenskap er jo lett tilgjengelig, egentlig, noen har tenkt før deg.

Det er ikke dermed grunn til å legge fra seg alt som heter kritisk sans og bøye seg i bunnløs beundring foran kunstneren eller vitenskapsmannen, og spesielt er det ingen grunn til å beundre eksamenspapirer, ikke som en del av diskusjonen. Det vi må, er fortsatt å ta vare på gode poenger, men når vi har et parti som har et totalt ufornuftig forhold til systematisk tenkning, og som baserer seg på det – så går det ikke.

En som virkelig er respektert av mange når man kommer ut av middelklassen og ut på gata, er gründeren. Mange gründere er jo en slags pellementmakere, man må kunne mange ting for å sette igang og drive en bedrift.

Det er ikke vanskelig å skjønne at han eller hun får respekt av folk som ikke har penger eller ikke har hatt det, ut fra den tanken at de lager jobb for andre.

Men å gjøre ham til modell for alt fra sykehusdirektør til barnehagestyrer er vel å dra den respekten litt langt? Tross alt, som jeg har sagt mange ganger, det er mange andre som gjør nytte i samfunnet enn de som direkte sørger for inntjening. Det er ingen grunn til å presse alle til å bli sånn.

De andre bidrar også til inntjeningen, indirekte.

Jeg tviler forresten på om den samme Carl vet at det der er en effekt av ting han sier og gjør.

De ordene FrP og Carl I. Hagen bruker har også et innhold.

Jeg skal gå med på det, generelt.

Men før man har sortert ut skjellsordene, unøyaktig fleip og sleivkjeft, rene feiltagelser i beskrivelsen av problemet, og konsekvenser av politikken som i hvert fall velgerne deres ikke har tenkt på, som mange ganger går imot partiets egne hensikter – før den jobben er gjort vet man egentlig ikke hva de sier.

Det hadde vært en fordel å komme dit. Noen burde oppsummere hva de egentlig har rett i, og jeg tror vi ender som med Trump: Det er noen få, ikke nødvendigvis små poenger som stemmer, og som de i mange, kanskje de fleste tilfeller ikke har noen ordentlig løsning på. Spesielt ikke i praksis.

Hva de faktisk gjør håper jeg vi nå får oversikt over, det begynner å komme nyheter.

Jeg mener fortsatt de er generelt uegnet til å sitte i posisjoner så lenge ting er som dette. Det er kanskje en grunn til at Carl har skygget unna nettopp ansvar bestandig, han har kanskje ikke nok oversikt.

Jeg vil si det så sterkt, partiet har ikke noe egentlig samfunnssyn. Man behandler politikerne deres som om de skulle ha det, særlig Aftenposten, som delvis oppfatter seg som en støttespiller for regjeringen på grunn av historisk forbindelse til Høyre, gjør det. De blir spurt opplyste spørsmål, svarer såpass i hytt og vær at man regner med at de bare er en vanlig unnvikende politiker, og oppdager ikke eller vil ikke avsløre at de er på temmelig tynn is temmelig ofte. Man presser dem som man presser enhver politiker, og kommer veldig ofte ingen vei, for det eneste de har nok av er styrke. Argumenter og kunnskap?

Mange av dem har praktisk talt ikke noe samfunnssyn.