Det skjer nokså mye i Oslo for tiden, og jeg synes en god del av det må få lov til å skje.

Avstanden fra Grünerløkka til Frogner er fortsatt merkbar, men jeg synes den virker kanskje mindre problematisk enn før. Det snakkes mer og det handles mer, begge veier.

Det er mulig å skaffe seg venner fra nær sagt enhver kant av kloden. Jeg har gjort det selv.

At Oslo er et møtested for hele Norge er ikke noe nytt. Jeg håper det bare fortsetter og utvikles.

Men vi har alle et problem: Vi tenker alt for lett automatisk som…andre. Vi snakker om “barn”, barn er sånn eller sånn. “Gutter” har problemer, er de seinere utviklet enn jenter? “Kvinners problemer”, “mannens krise”.

Og så videre.

Det er så store forskjeller innenfor disse grove begrepene, å snakke om ting på denne måten har for langst passert punktet for…i hvert fall nesten meningsløst. Kommer du fra en familie der mamma er sjef? Eller er eller var foreldrene dine faktisk noenlunde likestilt? Kanskje pappa er helten i familien, mens mamma blir dyttet litt bort?

Ble du strengt oppdratt, eller fritt?

Tror du at sånne forskjeller i så fall alltid er helt tilfeldig? Det finnes noe som heter samfunnsforskning, og hvis ikke de har oppdaget sånne forskjeller burde de jo gjøre det nå. Men jeg tviler egentlig på at det der er helt nye tanker på Blindern.

Oslofolk…Kan jeg slippe å bli satt i nøyaktig samme bås som Erna Solberg, selv om hun er en av de politikerne som vel bor i byen, ikke bare har adresse i en eller annen leilighet her? På en måte føles hun av den grunn nærmere meg, jeg tror hun har barn i skole eller barnehage her. Men politisk? Jeg kunne nesten ikke vært mer uenig med noen for tiden.

Oslo er kanskje i ferd med å finne seg selv en smule. Kan vi også få lov til å ha en identitet? Jeg har aldri nektet en nordmøring eller siddis det.

Jeg har aldri hatt behov for å være kjip med folk fra andre deler av landet. Jeg er skapbergenser, sorry, folks, men jeg ble ødelagt som barn av en skikkelig koselig morfar. og andre familiemedlemmer.

Jeg har bodd sju år i Nord-Norge, mest Tromsø, og har aldri lagt skjul på min nostalgi i forhold til den tiden jeg var student i byen. Jeg er fortsatt Nord-Norge-fan, og finner lett melodien hvor som helst nordpå, egentlig.

Og jeg er østlending. Ikke noe galt i det, vel?

Jeg er faktisk fra Asker, og det var ikke noe jeg snakket så veldig høyt om, du vet den der Slasker og Blærum?

Hyggelig.

Jeg var i passe stor opposisjon til min egen bakgrunn, så jeg hadde heller ikke noe behov for å blære meg, men det går jo en grense et sted for hvor mye man vil skvise sin egen bakgrunn, også.

Og jeg har ikke tenkt å skvise noen andre. Vi er faktisk ganske forskjellige her i landet, og gjør det noe? Jeg synes normalt det er bare gøy, og jeg tenker egenlig vanligvis ikke spesielt mye over det, ikke før vitsene begynner å komme, kanskje særlig trønderske eller nordnorske, da knekker jeg.

Jeg har i hvert fall gamle venner fra alle landsdeler, og bekjente så tallrike som sandkornene på Solastranda, fra praktisk talt like mange steder.

Alle kan vel få ha sine greier og sine særheter og sin sjelefred. Sin natur, ikke minst, det er jo en jordomseiling, nesten, å dra gjennom alle landskapstypene i landet. Lokalpatriotisme kan være meget nyttig, så lenge man ikke slenger for mye skit over gjerdet.

Men bevisstløshet er et problem. Alt for mange av oss er sånne arbeidsmaur, ok, på egne vegne mange ganger, men ikke alltid og ikke alltid bare det. Det er uansett ikke temaet. Temaet her er at vi ikke tenker for mye over hvem vi er, vi vet bare om oss selv og vårt nærmeste, våre nærmeste. Vi burde heve blikket, lese norske klassikere og ikke bare utenlandske (men dem også) – og ja, det finnes mange tradisjoner, mange kulturer som er verdt å ta vare på, entusiasmen går fra for eksempel Hans Børli og trekkspillmusikk til orkestermusikk og byarkitektur.

Kan vi være entusiastiske uten å slenge drit om naboens favoritter i neste setning?

Jeg vet om ting jeg ikke liker i det hele tatt, som jeg allikevel ser verdien av. Det er forresten ikke gammaldans, det liker jeg godt, countrymusikk også, banjo og fele spesielt. Patsy Cline har en stil som jeg ofte synes er helt latterlig, men hun er så stor at jeg ikke kommer utenom, jeg hører på allikevel. Og hvis jeg treffer noen som liker den stilen også…hvem vet, forandringer har utrolig nok skjedd i mitt hode før.

Nei, det er andre ting, men who cares? Noen liker det jeg ikke liker.

Akkurat den kunnskapen kommer av at jeg har en utdanning som er spesialisert på kunst og kultur. Man må sikkert ikke ha det for å skjønne det, men det kan være nyttig kunnskap uansett.

Temaet her er at jeg mener det er forskjell på by og land, og det kan godt fortsette å være det. Kan vi samarbeide?

Jeg har ikke sans for denne regjeringens politikk overfor landbruket og dermed bygda. Javel, vi har hatt et subsidiesystem, og det har kanskje spart oss for salmonellaproblemer, og gitt oss verdens beste sauekjøtt, grønnsaker som i utgangspunktet er så gode at økologisk grønnsaksdykning…det er ikke irrelevant, ikke poengløst. men kanskje ikke så akutt nødvendig som i andre land, og annen økologisk drift det samme, kanskje, i hvert fall ikke på alle områder. Ingen grunn til å la være allikevel, det er ikke det.

Det systemet har gitt oss mat som faktisk er god. Og grunnen er blant annet at folk ikke bare jobber for penger, de jobber for kvalitet, for tradisjoner, for nyskapning også, norsk ost begynner å bli en alminnelig og spesielt kul ting, og det skjer i det hele tatt nokså mye på matfronten.

Arrester meg gjerne der jeg tar feil, men inntrykket er jevnt over gode varer som lander på mitt middagsbord. Og økonomene bør ikke få lov til å legge premissene for diskusjonen om landbruket, de kan komme i annen rekke.

Justeringer kan sikkert være ok, men denne regjeringen driver ikke med justeringer, de snur ting på hodet, sånn ser det i hvert fall ut herfra. Vi får bli mer konkrete i diskusjonene og roe ned prinsippdiskusjonene litt, men jeg synes det ser ut som litt forskjellig.

Det er ingen grunn til å snakke om “mindre urbanisme” eller “mere vekt på distrikst-Norge”.

Jeg vil si, ja takk, hva er galt med begge deler?

Jeg har jobbet en del i Enebakk de siste årene, og det har vært en utrolig hyggelig opplevelse. Nå bygges det der ute også, så vi risikerer vel at den kulturen de hadde går i vasken den også, siden alle må passe på sikkerheten i de nye avanserte byggene istedenfor å ha tid til en kopp kaffe og være hyggelige, sånn som jeg har opplevd så utrolig mye av nettopp på bygda.

Og hva er bedre enn å være bymann i en sånn sammenheng, så lenge man har respekt og er nysgjerrig på livet et annet sted enn man selv bor? Jeg føler meg så tatt vare på, det er rett og slett så koselig, med kaffe og noe til, jeg drar hjem med bussen til byen min etterpå, et sted jeg også vil være, med en følelse av at jeg burde dra oftere ut dit, gå på tur, ta med ungene. Hvorfor ikke være ordentlig turist der?

Og det er ikke bare kos, de har ting å si. Og de, og jeg, har hatt tid til å si det og til å lytte.

Men for å få til det der hyggelige må de ha noe å leve av, de må også bli respektert for det de er, uansett hvor kulturen befinner seg i landet. Det siste er ikke det minst viktige, tvert imot, for med selvfølelse kommer ideer. Men man kan ikke kræsje økonomien deres heller, eller bussruta eller postruta. Da går det faktisk ikke an å bo der til slutt. FrP driver politikk ikke etter tanker, men etter egne vaner og Carl I. Hagens innfall. Det er en påstand, hvis du styrer en avisredaksjon kan du gjerne sjekke.

Det finnes tradisjoner rundt omkring, og de er politiske like mye som kulturelle. Jeg synes det er en skam at politikere og byråkrater sitter på et eller annet konferansehotell og tegner opp Norgeskartet fra scratch, som om vi skulle være en afrikansk koloni. Amatørskap har reddet oss mange ganger, ja, Askeladden, hallo, han trenger vi fortsatt, men grensen er overskredet. Vi kan skape nye ting, det har vi da for pokker gjort før, men ikke hiv skjorta i søpla fordi vaskevannet er møkkete. Riv skiten, den der finnes også hos enkelte politikere, fortsatt.

Back to the 60s.

Og tradisjoner og liv finnes i byen også, tenk det.

Kan vi få ha dem også? Vi bor også et sted.

Jeg har aldri gått inn for overdreven styring fra Oslo eller sentralisering, tvert imot, jeg var miljøaktivist da jeg gikk på videregående og dette var veldig tydelige temaer da også, på slutten av 70-, begynnelsen av 80-tallet.

Å snakke om at fergeruter i Nord-Norge ikke er en viktig ting er jo bare tull. Selvfølgelig er de det. Det finnes ingen konflikt mellom å prioritere det og å prioritere klimaspørsmålene.

Ingen trenger å la seg blåse over ende av Oslo.

Men jeg synes faktisk vi kan få lov til å være noe.

Jeg har ikke tenkt å nekte noen andre det.

Redigert…