Jeg har hørt sagt at man ikke løser en fattig manns problem ved å gi ham penger, for han bare bruker dem opp og er like fattig igjen med en gang. Det stemmer kanskje noen ganger, for hans problemer strekker seg som regel lenger enn bare fattigdom.

Men denne regjeringen virker som de tror de løser problemet ved å ta fra ham pengene. Han skal da lære ting the hard way, må jo være tanken. Jeg skjønner ikke den logikken heller, den må bero på en irritasjon over en bekjent som tilsynelatende har det bra, men ikke jobber.

Tilsynelatende.

I praksis fungerer det enda enklere enn løsning nummer én, mannen blir da sulten med en gang, istedenfor at han blir mett først en stund og så eventuelt sulten.

De som tar fra oss småpengene for å oppdra oss beundrer også de som driver eller har startet bedrifter og “klart seg bra” eller hva man sier.

Det er fortsatt penger det handler om, først og fremst, man vurderer ikke i samme grad det de faktisk holder på med. Ofte ikke i det hele tatt i offentligheten, i hvert fall.

Det finnes folk, ganske mange, som har satset livet sitt på penger eller økonomisk trygghet, og som virker som om de ikke tar så mange sjanser. I dag begynner det til og med å bli akseptert som grunnleggende moral.

At noen lever sånn plager meg ikke. Men å gjøre det til ikke bare grunnlaget for samfunnslivet, men å lage det om, samfunnet, altså, så noe annet enn å sette pengene først til slutt knapt er mulig, presser oss inn i en sparebøsse, det gir oss unødvendig ufrihet, i en historisk situasjon hvor raushet er mulig. Man går den andre veien isteden, tilbake til de trange tider som disse politikerne antagelig husker litt for godt til å tenke klart.

Jeg sier ikke at vi ikke skal leve av produksjon, men produksjon defineres gjerne utrolig snevert, og man ser heller ikke andre elementer som har betydning – for oss alle, og også for produksjonen.

Mange forstår ikke noe av folk som prioriterer andre ting enn penger. Jeg vil si at til slutt risikerer de å forstå for lite av livet, hvis de for eksempel ender som Ingerid Sletten fra Sillejord og hennes brudelue som ble slitt ut av ikke å bli brukt.

Den som aldri har kræsja tror poenget er aldri å kræsje. Ofte tror de eller mener de til og med at hensikten med livet er ukjent, men det er et poeng at man prøver å aldri gjøre noe galt.

Dette er bestemor på landets moral, i uheldige tilfeller.

Hvis man ikke bruker livet, kan det hende man ikke oppdager det. Det spiller sånn sett ingen rolle hvilken kultur man lever i, dette prinsippet gjelder for alle.

Når man samtidig begynner å gjøre disposisjoner for andre, som man ikke unngår i politikken, blir verden preget av begrensninger langs denne veien, ikke frihet.

Selvsagt gjelder det oss alle i større eller mindre grad at vi gjør den feilen å ikke tørre å leve eller ikke tør å prøve de tingene vi egentlig burde, at vi ikke har mot nok.

Det er heller ingen gitt å vite alt om hvordan ens eget liv burde være. Ellers ville vi jo bare kunne gjøre oss ferdig med de tingene som noen hadde satt på lista, og så dø. Det ville sikkert ikke ta lang tid.

Noen lever jo litt sånn, man ser på ungdommens dumheter som dumheter, ferdig med det, og dumheter burde man slutte med når man kommer til skjels år og alder. Da tar man ansvar, ferdig snakka.

I virkeligheten kan det hende det var de dumhetene som bragte deg videre i livet, og hvis du er stivnet i alderen din, uansett hva den er, så kanskje det er en idé å gjøre noen nye dumheter for å se hva som skjer.

Noen ganger er dumheter også til for at man skal finne ut hvor grensen går for en selv, og i så fall kan du ende med en ganske stor følelse av frihet, reell frihet, fordi du har prøvd noe annet. Hvis du gjør det rette hele livet kjenner du ikke livet ordentlig.

Som sagt, det er ikke lett å leve uansett, heller ikke sånn som jeg skisserer.

Men å gjøre overforsiktighet og angst, for eksempel for penger, til fasit, til lov for hele livet eller hele samfunnet er å snu ting på hodet, særlig i en situasjon hvor det totalt sett er mere penger i omløp enn noen gang før.

Jeg er klar over at dette – tildels – er et ensidig innlegg, men det er ment som kritikk av en ensidig politikk og en ensidig holdning.