Ganske enkelt å oppsummere debatten om arbeidsavklaringspenger i Stortinget i dag.

Anledningen var bare en interpellasjon, et spørsmål.

Den såkalte opposisjonen snakket om hvordan de trygdede og syke har det, og hvorfor regjeringen ikke gjør noe eller nok for dem, tvert imot, tar fra dem pengene. Arbeidsavklaringspenger var det som var mest i fokus, og generelt det synspunktet som jeg også forfekter, at man ikke kurerer noen ved å gjøre dem fattigere eller rett og slett fattige.

Vi har hørt det, men regjeringen har vel kanskje ikke hørt det.

En eller annen kalte arbeidslinja en fattigdomslinje.

Anniken Hauglie snakket om hvorfor ingen passet på de vedtakene, de som går ut på at man skal få flest mulig ut av systemet raskest mulig, og spurte, bare litt presset, ikke særlig mye, og litt irritert, hvorfor ingen i salen interesserte seg for det. Det så ut som om hun følte at noen synes hun burde være beskjemmet, altså over bare å snakke om den siden av saken, men at hun ikke skjønte helt hvorfor de synes det.

Hun svarte ikke på de innvendingene de andre kom med, ikke i det siste innlegget, i hvert fall. Jeg kom midt i diskusjonen, så det kan hende hun hadde hatt ordet før.

Men avslutningen handlet i hvert fall bare om det jeg sa, og når jeg tenker etter, heller ikke noe om hvordan man skulle få det til, jeg mener, via pedagogikk eller terapi, eller…

Man merker forresten på enkelte Høyrepolitikere at de ikke skjønner det der med å mangle penger. Hauglie er sånn, litt Marie Antoinette, sorry, men det ligner faktisk litt på den der historien, enten den er sann eller ikke. Hva er det egentlig de driver med? liksom. Hva tenker de egentlig på? Jeg skjønner faktisk ikke helt…

Det er jo ikke sikkert hun kommer fra penger i den forstand, som man sier, det virker kanskje ikke sånn, men når man tenker etter finnes det jo miljøer og steder, andre steder enn Oslos vestkant, som “alle” tenker på først når det blir snakk om penger, andre steder hvor det finnes soliditet og overlegenhet. Jeg vil i grunnen kalle det også penger, selv om de ser annerledes ut. Jeg synes jeg har fått sånne litt forundrete blikk før, når jeg har sagt at jeg ikke har penger til kaffe, og ikke fra vestkantfolk, de jeg kjenner derfra vet utmerket godt at de kommer fra penger, hvis de gjør det, og de er ikke nødvendigvis spesielt stolte av det, og de jeg kjenner som er sånn lever ytterst normalt, noen gjør til og med noe for å avhjelpe andres nød, ikke så lite, i grunnen, og generelt prøver de å bidra i samfunnet.

Det første finnes nemlig også der, og det siste var i hvert fall en helt normal holdning der jeg har beveget meg, er det for mange fortsatt. Å være til nytte for i og for seg alle.

Det vil føre for langt her å finne helt ut av det der, men det er noen forskjeller ute og går, noen spor av penger, for å si det sånn, som ikke bare leder mot Oslo vest.

Og en lys forundring over andre livs uutgrunnelige pengemangel. Jeg tror det stemmer sånn noenlunde.