Denne artikkelen i Nettavisen er faktisk en fantastisk illustrasjon av det jeg skrev om arbeidsavklaringspenger osv. God underholdning hvis du har vært langtidssyk, som det heter.

https://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/na-strammer-anniken-hauglie-inn-for-sykemeldte/3423434886.html

Altså, i visse situasjoner kan det jo stemme, det hun sier, jeg jobbet jo også det jeg orket, lenge, og hvis man slipper taket på feil tidspunkt kan man risikere å dette enda lengre ned enn man var, man mister en sjanse med den jobben man ikke klarte å henge seg på.

Men hvordan løser du det problemet? Med strenghet og pengemangel?

Hun og Carl I. Hagen er jo ikke først og fremst ute etter å løse det problemet, det er sekundært, de er ute etter å spare systemet for penger.

Heller spare en tusenlapp enn å redde en mann?

Det er et retorisk spørsmål, men sjekk hvor mye det stemmer. Ja, man må sikkert ta et overblikk og ikke bare diskutere prinsipper, men som holdning fra toppen, eller som konsekvens av holdning og uvitenhet, avstand, kanskje ufølsomhet…

Vi får sjekke om det stemmer.

Jeg hadde kanskje følelsen av at det pleide å være omvendt før, i det minste prinsipielt.

Eller, de tror de løser problemet.

Men du gjør det, som pasient eller hva man skal kalle det, ved å ta en avgjørelse i tide og stå ved den.

Så langt stemmer det de sier.

Men hvis man ikke klarer det, da? Det er jo hele poenget med sånne psykiske ting, du er ustabil, det er derfor de fysiske typene på toppen for tiden blir så provoserende.

Det er jo det med sånne problemer at de også innvirker på din evne til å ta avgjørelser. Man tipper over, ofte.

I perioder har man virkelig ikke orden på tilværelsen, eller, det går i perioder, men man blir sliten og klarer ikke mer akkurat da, man tar nettopp noen feil avgjørelser, eller man påvirkes av hendelser i livet som jeg kanskje kan se for meg at Anniken Hauglie ikke ville skjønne betydningen av. FrP-politikerne enda mindre.

De vet eksistensen av dem, tror jeg, men ikke fra min vinkel i det hele tatt, de er så harde at de bare sier, sorry, sånn er livet.

Om en NAV-ansatt ville skjønne det og ta hensyn til det ville sikkert variere, i dag, i hvert fall. Jeg har absolutt møtt sympatiske folk også, og, i hvert fall i gamle dager, ryddige. I dag virker systemet rotete, antagelig er det vanskeligere å være ryddig, i hvert fall ii betydningen av å ha oversikt og kanskje det også er vanskelig å være rimelig.

Men her er vi ved et punkt som faktisk er interessant.

I den perioden jeg har vært syk har systemet forandret seg fra å være nesten helt passivt hvis ingenting uvanlig skjedde, jeg fikk trygden, og det var i grunnen det – til å tilrettelegge mye mer, og blande seg mye mer, sånn virker det i hvert fall.

Noen har ropt om hjelp, og fått det, sånn ser det også ut.

Så lenge det jeg tjente var innenfor det jeg hadde sagt det skulle være, og det ellers ikke skjedde noe som hadde med penger å gjøre, egentlig, så skjedde det ikke noe spesielt.

Så må det ha vært en periode hvor man både fikk lov til å tjene mer pr år, fortsatt med reduksjon av trygd, men totalt sett mindre enn før og etter, og dessuten hvor muligheten til omskolering, som det het, ble større. En del andre ytelser har kanskje også økt, jeg vet ikke helt.

Så kommer altså FrP på banen, og de som er toneangivende der er jo temmelig harde, det er faktisk ikke feil å si.

Mange diskusjoner kommer opp når man sier noe sånt, og det er grunn til å ta dem på andre felt også. God grunn.

Men her er det snakk om penger, partiets hjerteblod, og i trygdesystemet virker det som om de først og fremst går løs på sine egne, i betydning sine egne velgere, faktisk. De er jo på mange måter i sin egen verden, så selv om de har lært seg politikerspråk til en viss grad og høres ut som om de snakker om oss alle, så tenker de ofte og i hvert fall mest på sine egneog deres problemer, sånn som de da ser tingene, det er jeg nokså sikker på. Oss andre vet de for lite om.

Jeg
er ytterst forundret over at mange som sliter stemmer på dem, for det går ofte helt imot deres egne interesser, både økonomisk og på andre måter.

Delvis kan man tilskrive det liv som er så kaotiske og preget av krise at man ikke har oversikt hverken over sitt eget liv på det planet, i forhold til samfunnet, eller enda mindre politikken og nyhetene. Hadde man vært litt mindre uheldig eller kanskje, sorry mange ganger, jeg griner når jeg sier det, men hadde man vært født inn i litt mere utdanning, eller en annen type utdanning, rettere sagt, teoretisk, ikke praktisk, hadde man kanskje for lengst havnet i en eller annen form for terapi, fått mer hjelp. Det finnes noen forskjeller her som er blodig urettferdige, og som kanskje er en rest av klassesamfunnet. Om det er siste rest…tja, ikke godt å si hva det betyr å si noe sånt, men jeg tror det er en stor og betydningsfull del av det gamle samfunnet som rører på seg for tiden, eller en side av det, kanskje.

Det er ikke penger som utgjør forskjellen, først og fremst, det er utdanning, måten å tenke på, måten å snakke på, måten å forstå verden rundt deg. Egentlig er vel det gammelt nytt? I hvert fall har det vært et tema som har vært oppe for en god stund siden.

Og det handler også om kommunikasjon mellom forskjellige verdener, blant annet disse, hvis man er så enkel eller grovkornet i analysen at man kaller det to verdener.

Jeg skal ikke skjære alle over en kam eller si noe gærent om noen, virkelig ikke, men hvis man er en så praktisk type at jeg, som ikke er det, egentlig må bruke tid på å skjønne hvordan du egentlig lever og har det, så kan det hende at du skal ha flaks for å få hjelp, hvis du trenger det.

Husk på også, at uansett hvem man er, kamuflerer man alle sånne problemer så lett som bare det. Sosialt stigma, som det heter, det er vel ikke akkurat noe ukjent fenomen? Jeg har opplevd diverse ganger at folk stikker, hvis jeg forteller for mye, i hvert fall mentalt, noen ganger konkret – de blir redde, man kommer for nært. Noen ganger vrient, og uansett venner man seg til å gjemme seg i større og mindre grad.

Heldigvis har kunstnere og musikere stort sett en slags avslappet holdning til sånne ting, det er vel egentlig like normalt å ha noe av den typen problemer, som det er å ha skader for en idrettsutøver på høyt nivå, så fordømmelse har jeg praktisk talt ikke fått, bare hilsener og inkludering, som før kræsjet, egentlig.

Men utenfor vår lille klubb er det ikke alltid så lettvint., eller, så liten er den vel forresten ikke.

Det jeg snakker om inkluderer faktisk skikkelige klasseforskjeller også.

Eller det kan handle om andre ting. I en del miljøer er det i hvert fall vanlig å måtte ta seg sammen, i større grad enn i andre. Det finnes helt sikkert systematiske forskjeller.

Men hvis man da kommer utenfra, og hvis man er litt ufølsom eller veldig ufølsom, eller hvis man ikke har noen erfaring med problemer annet enn liksom…de vanlige tingene, hvis man lever overflaten i for stor grad, så kan man jo få inntrykk av at alt er fint. Alt går bra. Ha det, vi sees, joda, han så litt sliten ut, kanskje, men egentlig ikke, nei, når sant skal sies osv.

Kanskje.

Hvis man ikke kjenner vedkommende det er snakk om. Det er jo liksom ikke alltid enkelt å se sånt.

Heller ikke å se ting på folk som har en helt annen bakgrunn enn deg selv, da kan man bomme totalt, det hender jeg ikke aner hvilken sinnsstemning folk er i en gang, eller hva de synes om meg, eller andre litt…viktige ting, når man møtes.

Kanskje det bare var meg som var syk…

Det var det, da.

Men jeg har fått hjelp, det var det jeg skulle si. I noen grupper er livet fader meg så tøft, og kanskje rett og slett i noen generasjoner også…de gamle, av feil type eller i feil situasjon. Ingen er jo som jeg alltid sier bare slemme, men når noe kommer ut på en kjip måte blir det jo gjerne en eller annen kjip virkning.

Jeg blir ofte sprø av forrige generasjon, jeg vet ikke om det er krigen eller bare andre tider og en annen samfunnsøkonomi enn i dag.

Ta deg sammen. Hva forventer du av livet, da? Tror du liksom du kan få alt?

Det er jo gjerne de som er hardest selv som snakker sånn. Den strenge oppdragelsen går videre i neste slektsledd, til oss. Privat, men også i offentligheten.

Det er jo grunnen til at vi reagerer på systemets snakk og politikeres snakk også, at vi har opplevd det privat.

Og at de tingene igjen skal gjøres til mainstream oppfatning, akkurat nå.

Back to the 50s.

Hurra.

Jeg synes fjernhet også er et reelt problem, fra høye posisjoner, både mentalt høyt oppe og konkret i systemet.

Mangel på kunnskap om andres liv, mangel på kunnskap om hvordan sosiale forskjeller ser ut, kan man si, og dermed mangel på innlevelse.

Vi får ta de konkrete diskusjonene om ordninger og systemer seinere.

Men.

Systemet er faktisk i kontakt med de samfunnsproblemene jeg skisserer, de klasseforskjellene eller forskjellene i muligheter, til å få løst…psykiske problemer, sånne sider av saken, hva man skal kalle det.

Og vi har masse penger.

Vi kunne løse dem.

Vi er i posisjon til å gjøre noe med noen gedigne problemer som alle samfunn alltid har slitt med.

Vi kunne gi oss selv mulighet til å eksistere psykisk, ikke bare fysisk. Å leve.

Det er ikke alltid samtaler fungerer. Jeg kjenner folk som har hatt stort utbytte av psykomotorisk fysioterapi, muligens en norsk oppfinnelse. Det finnes andre ting.

Det finnes mye forskjellig terapi.

Det finnes alt mulig. Så lenge det virker spiller det jo ingen rolle hva det er. Det trenger ikke en gang å koste noe, men det kan gjøre det.

Men glem Carl I. Hagen. Han må ha en privat agenda når det gjelder penger, han er til de grader opptatt av det.

Glem den gamle moralen.

Lag en ny.

Jeg tror det er dette jeg mener når jeg sier at vi har muligheten til å komme over en kneik. I hvert fall en del av det.

Alle ville misunne oss, og kanskje komme og lære av oss, til og med, hvis vi fikk det til.

Men for å få det til må næringslivet tenke på innovasjon som noe mer enn nye måter å tjene penger.

Og, vel…

Redd en mann, en kvinne, heller enn å spare en tusenlapp.

Det ville jeg kalle en investering.