Den fjerde politibilen i dag, da jeg var og handlet. Tre stykker på vei rundt i byen før i dag, litt forskjellige steder, og den siste nå, i kanten av Schouskvartalet, med to politimenn stående, i de dressene sine, mens de diskuterte noe med en eller annen. Det så ikke stressa ut. Jeg vet jo ikke hva de holder på med, for alt jeg vet renser de byen for mafia, men det virker nokså lugnt, som det i grunnen stort sett alltid har gjort på gata, for meg.

Jeg lurer kanskje mer på Tor Mikkel Wara, hva han holder på med, hvis noe, enn politiet selv, jeg ser ikke noen situasjoner som ser gufne ut. Det var en periode jeg så at de stoppet biler på gata, midt i sentrum, og det finnes, i tillegg til de patruljene med bil hele tiden, raske biler, kanskje med sånn Kojak-lampe, som raser gjennom byen eller ute på motorveien et eller annet sted. De tingene er nye, og ankom i salig Anders Anundsens tid.

Jeg husker fra jeg var sånn 15-16, da jeg begynte å ta bussen inn for å jobbe på Natur og Ungdom-kontoret, at jeg en sjelden gang (kanskje bare én gang) møtte en fyr som du måtte ha en strategi for å komme vekk fra, en du måtte passe på å ikke si et skeivt ord til. Jeg vet ikke hva som da ville skjedd, jeg hadde ikke behov for å slåss og hadde det greit med å være ydmyk. Det var kanskje det han ville, kræsje noen. Ikke så farlig for meg etterpå, faktisk, når jeg klarte å håndtere det.

Når det stort sett ikke gjentar seg, tenker man ikke så mye på sånt. Det var ikke en venn, men en som hadde et eller annet han ville som ikke hadde noe med meg å gjøre.

Det har hendt en gang eller to seinere at jeg har møtt en sånn reaksjon hos noen, og heldigvis fantes det en unnamanøver da også, så det gikk i hvert fall bra.

Og man lærer seg å unngå de som virker på høykant, man går utenom, man utvikler antenner.

Ellers er jo de aller fleste hyggelige, også på byen klokka to om natta, men det krever litt trening, rett og slett, å kunne snakke med omtrent hvem som helst. Ingen ulempe å ha vært ute i noen myrhull selv i livet også, da skjønner du at det kan være trøblete av og til, hvis det nå er det du møter hos noen. Kanskje man til og med kan bidra litt til sinnets munterhet, hvis man er heldig.

Toleranse passer også, jeg vil si hvor som helst, også på byen. Jeg er ikke interessert i å venne av folk som drikker for mye eller bruker dop når jeg treffer dem på byen, det i seg selv pleier ikke å være noe problem så lenge folk er i godt humør. Jeg er ute for å treffe folk eller i hvert fall føle at det er noen andre ute i verden, og er man positivt nysgjerrig går det som regel ok, i hvert fall. Men litt på vakt er jeg nok som regel, uten å tenke over det, det blir en vane, en liten beredskap som ligger i bakgrunnen for det sosiale.

Dette er ikke noen viktig del av mitt uteliv, heller at jeg treffer noen jeg kan snakke med, kokker på vei hjem fra jobb, IT-folk som kommer med råd, sånne ting. Hvis jeg er i form kan det bli interessant, ting å tenke over og inntrykk å fordøye. I perioder er jeg mest alene og vil ikke snakke så mye, i andre tider snakker jeg med alle. Sist nyttårsaften var suverent hyggelig, mange klemmer og hyggelige meldinger fra helt ukjente. Man får jo litt tilbake det man tar med seg ut også.

Men det er klart, det finnes ting, jeg mistet en ny, fin vinterjakke for ikke så lenge siden, det var jo ikke så gøy.

Byen forandres på flere måter, man får henge med, og eventuelt, ved blant annet å snakke om ting, passer vi vel litt på hverandre også.