Jeg kritiserte vel de pakkene med lamme- eller fårekjøtt i butikkene som fantes for en stund siden, men det er ikke sikkert ideen med dem var dårlig.

Nå er det vel ikke akkurat sesong, men hadde det vært det hadde jeg gjerne kjøpt lammekjøtt, vel også til hverdags. Kanskje man bare burde skåret det annerledes, jeg vet ikke. For meg er sau og lam skikkelige skatter, jeg er vokst opp med minst ett bein i en vestlandskultur og vet å sette pris på både godt fenalår, pinnekjøtt og ferskt lam. Fersk fisk og sjømat, ikke å forglemme…

I en av de butikkene som ligger rett ved der jeg bor, kikket jeg i hylla i går, og sjekket litt priser og utvalg. Jeg kan ikke si jeg var voldsomt sjokkert over prisene, jeg har litt vanskelig for å forstå at klagingen fortsetter på det feltet. Noen redaktører burde faktisk tenke seg om og få noen til å kommentere ordentlig, for det er klart at hvis Kiwi gjør det de sier, at de presser alle priser, så skal jo de pengene hentes fra et sted. Kanskje fra bøndene..

Jeg kunne kjøpe en hel kylling, til i hvert fall godt under hundre pr kilo, og selv om den er vakuumpakket vet jeg av erfaring at jeg kan lage skikkelig gode ting av det der. Kyllingfiletene er dyrere, men det er også rent kjøtt, ikke noe bein, hvis man tenker sånn. Jeg må ha litt tid og overskudd hvis jeg skal lage en skikkelig rett av en hel fugl, og filetene er ikke min favoritt vanligvis.

Men som jeg stadig sier, hvis man liker noe, og lager noe av det, blir det skikkelig spiselig, datteren min stekte fileter her om dagen, med en ordentlig stekeskorpe, og det var superdigg.

Man overlever den utgiften også, to kyllingfileter av og til, selv med moderat økonomi.

Grønnsaker er ikke dyrt her, i hvert fall – hvis man virkelig lever i en økonomisk krise kan man leve på løk og poteter en stund, eventuelt spaghetti, som vanligvis er min hverdagsfavoritt uansett økonomi. Hvitløk holder deg også i live hvis du ikke har noe annet, smaker godt, og koster mildest talt heller ikke mye. De pakkene med to hvitløk holder en god stund, og er du storforbruker kan du også her, og vel mange steder, i de “utenlandske” grønnsaksbutikkene, få tak i nett med kanskje ti.

Det man trenger i skapet i tillegg er selvsagt noe fett, i hvert fall sånn som jeg lager mat, olje er drøyest, smør er for tiden allikevel en favoritt for meg. Kombinerer man de to i panna får man noe godt uten å bruke opp alt med en gang. I tillegg salt og krydder, tørkede urter er sunt også, man får lete opp de man liker best og som har de helseeffekter man antar man trenger.

Forskjellige typer av alt mulig finnes. Pepper – jeg kjøper svart og hvit litt avvekslende. Chilisauser finnes i mange utgaver – som sjefsmusiker i tabascoismen har jeg gitt altså Tabasco rang av standardrepertoar.

Honning blir spist opp, jeg liker det og bruker det på brødet, men det egner seg i sausen også. Ikke for mye, kanskje, det blir fort litt dominerende.

Men de andre tingene varer lenge, og koster ikke så mye. Buljong, hvis man er i den typen matlaging, kan man ha stående, og egentlig, min favoritt her er Helios’ grønnsaksbuljong, et ikke alt for stort glass finnes i hvert fall, med mye smak og kanskje bedre næringsinnhold enn de mer industrielle tingene, for alt jeg vet. Buljong holder seg temmelig lenge.

Tørre krydder tar man etter smak, selvfølgelig, jeg klarer ikke å tylle i meg sunne ting hvis det ikke smaker godt når jeg kan finne ut av å kombinere begge hensyn.

De som vil kan jo gjerne gjøre det. Jeg har stående en bok full av medisinske kinesiske matoppskrifter som jeg må innrømme at jeg ikke har brukt noe særlig, jeg husker i farta støtt eggeskall, enkelt og greit, som middel mot sur mage. Det er sikkert effektivt hvis man venner seg til det, men jeg tenker vel at jeg heller burde bremse kaffeinntaket, som jeg aldri får til.

Ellers har jeg mine ideer om hvilke urter som fungerer mot de forskjellige vanlige “plager” av typen forkjølelse, lett magevondt (for barnas del, kanskje mest) og allergi. Jeg bryr meg ikke helt om å bevise at det jeg gjør er riktig, så lenge det jeg har i maten ikke er skummelt på noen måte og “tilstanden” ikke er virkelig bekymringsfull, da ringer jeg selvfølgelig legen. Jeg leser på sånne nettsteder med beskrivelser av sykdommer og symptomer, gjør litt kvalifiserte gjetninger (tror jeg) og spiser.

Om ting virker, kan jeg som vanlig ikke si helt, men jeg er sjelden forkjølet og fortsatt i live, til tross for mye sykdom og et litt uvanlig liv, på mange måter.

Hvem har ikke det, forresten…

Jeg har ikke lest meg opp eller prøvd ut denne typen “medisinsk matlaging” med de asiatiske kryddere og andre ting fra India og Kina og Thailand som jeg også bruker noe av, men jeg konstaterer at de asiatene jeg treffer ofte kommer med kommentarer og små råd om helse som virker fornuftige. Her om dagen holdt jeg på å glemme igjen en eplejuice i kassa på supern, og fikk kjapt beskjed om at den måtte jeg ikke glemme, av hun som var i kassa, ei ung jente med Oslodialekt og antagelig utenlandsk familiebakgrunn. Det trenger ikke å ha vært Asia, men det kan ha vært det.

Hyggelig og nokså typisk for mine erfaringer, en melding fra en verden som virker som om de bruker maten til å ta vare på helsa si, til hverdags.

Og please, ikke kommenter at det også finnes tjukke asiater, de finnes selvfølgelig i alle kulturer, poenget er kunnskap som finnes i kulturen. Om den brukes eller ikke er jo alltid opp til den enkelte, også.

I hvert fall doktorerer jeg mildt og langsomt på meg selv og barna når jeg føler det trengs, og konklusjonen på de små diskusjonene jeg har hatt med andre som bruker “naturmedisin” i denne skalaen fra tid til annen, er at løsningene tar litt tid å få til, man må holde på gjerne noen måneder med en urt, frukt eller grønnsak eller hva man nå har på fjøla eller tallerkenen. Nå husker jeg snart ikke ordentlig, men symptomer eller det jeg tror det er, pleier å gå langsomt over. Jeg vet jo om en del av mine uvaner og vanlige små helseproblemer også, det er ofte de samme tingene som går igjen.

Merian var krutt, jeg la det vekk med en gang jeg hadde prøvd det, det føltes ikke behagelig å bruke. Det overrasket meg, det er jo en myntesort, som jeg elsker, smaker omtrent som oregano. Kanskje jeg ikke skjønte helt hva som skjedde. Det er en del år siden også, jeg husker ikke helt hva det føltes som. Men jeg satte i hvert fall glasset tilbake på kjøkkenhylla.

Alle sånne urter inneholder jo det som kalles virkestoffer, og plukker man i naturen må man jo huske at det finnes giftige urter også. Men stort sett, i butikkhyllene er det jo trygt, med unntak for det som måtte plage en av allergier og overfølsomhet for bestemte ting.

Vanlig skolemedisin løser en del helseproblemer raskt, mens andre ting har man egentlig ikke noe remedium for, man er henvist til seg selv eller mer generelle råd om livsstil og kosthold, for eksempel.

Jeg foretrekker å prøve å være i forkant med meg selv, kjenner etter sånn passe mye og mener jeg merker når ting går over. Om jeg i det hele tatt feiler noe eller ikke vet jeg sånn sett ikke alltid, jeg går ikke til legen alt for ofte. Forebygging er jo liksom tingen, å vente med å tenke på sånt tar jeg ikke sjansen på. Legen har jo fra tid til annen sine meldinger om ting jeg burde gjøre noe med, og jeg balanserer så mye jeg orker og slipper taket så mye jeg tør, og prøver å tenke langsiktig.

Man kan bli for forsiktig også, man føler man balanserer på stupet, og så er det to cm til bakken når man detter. Det har jeg vel også opplevd…

Det fungerer i hvert fall ikke så verst å tenke litt på både sunnhet og smak når man lager mat.