Elektronikken har både automatisert vår kommunikasjon og mangedoblet muligheter og det som faktisk skjer av samtaler via de forskjellige mediene og kanalene.

Jeg synes vi bør tenke etter om vi trenger et nytt sett sosiale regler som handler om hvordan vi behandler hverandre når noen tar kontakt, enten det er profesjonelt eller privat.

Jeg vokste opp med regelen om at man normalt ikke ringte til folk etter ti om kvelden, og at man tok hensyn om morgenen som man trodde det passet, i helgene, for eksempel. Et enkelt regime, som sikkert også hadde unntak.

Her et forslag til nye “telefonregler”:

1. Som hovedregel svarer man på henvendelser. Man får vel selv vurdere hva som er rimelig svartid, det vil variere en god del, avhengig av om man er i gang med en rask samtale om et eller annet på jobb, via mail, eller om det er private anliggender som krever at man tenker seg om.

Generelt er det vel tilfelle at tempoet er speedet opp når det gjelder avsenderens forventning om når man bør svare, men jeg har ikke noen generell løsning på akkurat det, det har jo alltid kommet an på hva slags kommunikasjon det er snakk om, kjærlighetsbrev eller jobb.

Jeg ser også at det kan være problematisk å svare personlig i en del sammenhenger, 70 Facebook-gratulasjoner eller 400 jobbsøknader er to eksempler på forskjellige situasjoner med det samme problemet, men jeg synes det også er blitt et problem at man ikke får svar på en del henvendelser av mer normal art. Det gjelder både privat og i jobbsammenheng.

Jeg tror ikke grunnen som regel er vrangvilje, i de fleste tilfeller tror jeg i hvert fall privat at den der hverdagens glemsel produseres av elektronikkens tilstedeværelse og andre fenomener som kommer i dens kjølvann.

Det er et viktig poeng, mange eldre, spesielt, virker som de går og er redde for at de er i ferd med å bli senile, eller nesten, mens vi som regner oss som litt yngre faktisk har en del av de samme problemene fra tid til annen eller ofte. Jeg tror også det er et relevant poeng når man diskuterer årsaker og behandling av alvorlig, “normal” demens, hvor nå grensene måtte gå for distraksjon og demens.

I krig og kjærlighet er alt lov, sa man en gang, det finnes alltid spesialtilfeller, og venner imellom spiller jo kjennskap til vaner gjerne en større rolle enn regler, men som hovedregel, som sagt, tenker jeg det er fornuftig at man svarer en eller annen gang, når noen tar kontakt.

2. Det virker som om det også er i ferd med å bli sånn at mange ikke svarer når noen ringer, hvis vi ikke vet hvem nummeret tilhører.

Jeg synes egentlig dette også ofte er litt på kanten. Mange ringer tilbake raskt eller ikke fullt så raskt, men er det generelt nødvendig å være så redd?

Det er åpenbare unntak her også, fordi enkelte utenlandske nummere legger på regningen din uhorvelig hvis man tar telefonen, såvidt jeg har skjønt, men så vidt jeg vet er dette ikke tilfelle innenlands, som de fleste av mine egne oppringninger er fra. Noen som vet bedre får eventuelt si det.

Ringer det folk fra et sted man vet man ikke kjenner noen er det dermed legitimt å gi blaffen, er det et land man har kjentfolk blir det vanskeligere, men man kan jo sjekke med vennene som bor der hvis man lurer, etter at man har latt det ringe ut. Nummeret kommer jo gjerne opp, nettopp.

3. Dette har antagelig med vaner i forskjellige miljøer å gjøre, men jeg ser egentlig på en ubesvart oppringning som jeg ser, på samme måte som en melding på telefonsvareren når den fantes, jeg ringer tilbake for å sjekke hva det gjaldt hvis jeg ikke kunne ta telefonen når den ringte. Hvem det var finner man jo oftest ut på Gule sider.

Tilgjengelighet er selvfølgelig flott, eller ille, hvordan man nå ser det, men rent praktisk kan man jo være på do, opptatt i et møte eller holde på med andre ting…som gjør at man ikke får tatt telefonen akkurat da.

At man velger det bort fordi man er sliten eller av andre private grunner mener jeg også vi får leve med, tross alt må antall henvendelser vi må håndtere ha gått temmelig mye opp, sammenlignet med pre-elektronikk-tid. Hva det skyldes at man ikke tar telefonen synes jeg egentlig også får være en privatsak hvis man vil, eller opp til egen vurdering, det har alltid eksistert sympatier og antipatier privat og profesjonelt, og også måter å håndtere det på. At man får noen nye situasjoner og vaner er vel tross alt ikke til å unngå.

4. Nok en gang er denne laget ut fra min verden, men tekstmeldinger brukes til litt mer “akutte” ting enn Facebook-meldinger eller e-post, og forventes gjerne besvart mye raskere enn de to andre, stort sett tror jeg det er sånn i min verden, i hvert fall.

Det samme gjelder Whatsapp, Facetime og de andre dingsene som formidler videosamtaler. De må vel rett og slett besvares eller ikke, med en gang, mens en melding i en innboks kan tas når det passer.

Man kan chatte på Facebook, eller man kan se på det som en melding som kan tas når det passer. Jeg er vel ikke helt stabil akkurat her når det gjelder svartid, det kommer an på hva det er snakk om.

Uansett vil jeg tenke at man må tilpasse tidspunktet for vanlige telefonsamtaler eller tekstmeldinger etter kjennskap til vanene hos de man tar kontakt med og hvor godt man kjenner dem. E-post må vel ut fra denne tankegangen kunne sendes når som helst, mens Facebook kanskje kommer i en mellomposisjon.

Noen jobber om natta, faktisk også tildels med planlegging, andre sover. Matbransjen har en annen døgnrytme enn la oss si et offentlig kontor, eller musikkbransjen, for eksempel.

Uansett må man jo også vurdere om vedkommende man tar kontakt med synes det er greit å få jobbhenvendelser i helgen og være nødt til eventuelt å tenke over det som står i en mail, selv om man sier fra at man ikke forventer et svar med en gang, eller selv om det er underforstått at man kan vente med å svare.

Det er jo heller ikke alltid man vet hvor ofte folk sjekker jobb-e-post utenom arbeidstid, hvis det finnes en fast arbeidstid, da.

Noe kjennskap til folks vaner må man vel faktisk tåle å innarbeide i sine egne rutiner, sånn er verden akkurat nå.

Jeg har også kontakter i andre verdensdeler, og man får vel bare selv vurdere hvordan man håndterer dette.

Det jeg er opptatt av er at ikke vår sosiale kommunikasjon bryter helt sammen under vekten av maskinene og robotene.

Connecting people
, ja, det er faktisk fint og det er nytt, men det kan bli rett og slett for mange kanaler, sånn at det blir nødvendig å beskytte seg.

En ting jeg ikke har noen løsning på er at en del folk foretrekker én kanal fremfor en annen, eller én fremfor alle andre, og svarer bare på tekstmelding eller Facebook, for eksempel, eller tar aldri telefonen. Når det er sånn er man bare nødt til å huske hvordan man får tak i den ene eller den andre.

Jeg tenker kanskje at dels lærer vi oss å håndtere alt sammen etter hvert, og på et eller annet tidspunkt burde også hele sulamitten roe seg litt, bli litt mere stabilt. Jeg ser allerede tendenser til at det lages nye løsninger som er poengløse fra et hvilket som helst synspunkt, sånne ting som kommer når du egentlig har fullført prosjektet ditt og de kreative mulighetene er uttømt.

Allikevel fortsetter man, og ikke alltid bare med ny grafisk design og nye farger, men ofte med forsøk på nye praktiske finurligheter som ser ut som smarte nyskapninger, men som i grunnen ikke er det.

Generelt trenger man også å utvikle en fingerspitzgefühl som inkluderer hvem man har med å gjøre og hvor viktig det man sier er. Jeg tror i grunnen presset er stort for mange, og da snakker vi i hvert fall om jobb, så det er noen ganger grunn til å tenke seg litt om før vi stresser hverandre for mye.

Klare og tydelige meldinger, både språklig og praktisk…også en fordel, selvfølgelig.

Men man må velge å tenke seg om før man snakker i større grad enn før, tidligere tok ting automatisk litt lenger tid, av praktiske og tekniske årsaker.

Behold roen og hold elektronikken på litt avstand, høres også ut som en lur strategi, selv om jeg ikke skal si jeg er der ennå.