En vane vi godt kan kvitte oss med er å la spørsmålet om vi kommer til Himmelen eller til helvete prege samfunnsdebatten.

Du skjønner ikke?

En gang var jo det et skikkelig tema. Ole Hallesby var en svovelpredikant, ville man si på mine kanter, han slåss med Arnulf Øverland på 50-tallet eller deromkring, og det var sikkert en mengde andre involverte. Helvetesdebatten. Det var en hel begivenhet og vel så det.

Fortsatt er mange opptatt av at hvis du gjør eller sier eller til og med tenker det ene eller det andre risikerer du…å komme til helvete.

Dermed blir det jo litt viktig å ikke beskylde naboen for alt for grusomme greier, for man vil jo ikke antyde at han kommer til helvete.

Det er en drøy ting, hvis helvete finnes, mener jeg, jeg kan forsåvidt skjønne den tanken.

Jeg tror ikke så mange tenker over at det der er et bakteppe for mange norske diskusjoner, men sjekk enkelte punkter, om ikke jeg har rett. Opprinnelsen må ligge langt tilbake, hvis det stemmer.

Ideen om at et menneske er et dårlig menneske… Eller et godt menneske. Kanskje ikke direkte koblet dit, men…

Hvem kan forresten være 100%? Hvem er 100%?

Et helt menneske?

Tross alt, har ikke alle gode og dårlige sider?

Ikke døm meg…til hva?

Ideen om at mine verdier er bedre enn dine må jo bety at jeg er et mere moralsk menneske enn deg.

Stemmer det? Hva betyr det?

Vet du hvordan jeg lever?

Skjønner du, ser du, min kultur, min levemåte? Vet du hva som er viktig for meg og hva som ikke er det?

Hvor nyttig er det å drive for mye regnskap med hvordan vi tenker?

Man risikerer å ende med å forby tanker. Det høres ut som det hører hjemme…i Sovjetunionen, eller på…andre steder og til andre tider.

Og hvem vet hva som er riktig å gjøre til enhver tid, for enhver?

Noen ganger må man gjøre noe virkelig galt, ifølge “vanlig tankegang” galt.

Enten fordi man tok feil, det man trodde var det rette å gjøre var faktisk ikke det.

Eller fordi hvis man nesten aldri gjør noe “galt” risikerer man å ende som et halvt menneske.

Jeg mener, i utgangspunktet prøver man ikke å gjøre gale ting hele tiden, det er ikke et ideal å ha det som basis.

Men man må plumpe uti av og til for å vite hvor grensen går for en selv, og for å skapes som menneske. Man må prøve ut grenser. Verden forandrer seg også, man vet ikke fra generasjon til generasjon alt om hvordan ting er eller hvordan de skal være.

Og ja, dette gjelder også i forhold til samfunnsplikter. Venstresiden har også for mye moral for tiden, akkurat som høyresiden har det.

Man har et liv, og ja, det livet leves som en del av et fellesskap, eller gjerne flere fellesskap, men heller ikke det er sånn helt, 100%, eller gjelder 100% som en regel.

Som en basis for samfunnssynet, ja, det vil jeg kanskje si at jeg synes.

Jeg tror at hvis man ber om for mye plass i samfunnet er det ofte et tegn på at man, helt reelt, har for liten plass til seg selv på en eller annen måte. Et sted må ting ut.

Kunsten er å få begge deler til å virke, til å finne en fornuftig plass i verden samtidig som man klarer å ta vare på seg selv.

Det er jo også kunsten i politikken.

Man har faktisk en fri vilje, prinsipielt. At det finnes situasjoner i livet man er nødt til ting, er så. Men ingen kan i utgangspunktet ta fra meg min egen vilje uten å gjøre vold mot meg.

Men, hvis du nå tror på helvete, at det finnes, uansett hva jeg mener, hvordan vet du at jeg kommer dit? At man kommer dit, hvis man gjør noe bestemt?

Som hovedregel kan man selvsagt si at man bør følge en god del regler. Vi kan diskutere hvilke som er viktige og nødvendige, og hvilke som er småtteri og uvesentligheter.

Det er uansett ikke meningen med livet, akkurat, å følge regler. Det er vel meningen å leve, vil jeg si. Hvis reglene hjelper deg, eller andre, eller et formål som faktisk er godt, så for all del. Men jeg orker ikke å rigge for storm når det stort sett er stille der jeg bor, eller gå rundt og tenke på regler hele tiden. En viktig ting med lover er at det er igjen noe rom å bevege seg på.

Mange sliter med at de tror de må være perfekte for å kunne bli godkjent av Gud, naboen eller loven. Samfunnet, til og med

De tror de må være perfekte – ideelt sett, selvsagt, ingen er jo perfekte, bevares – men egentlig burde ingen gjøre noe galt. Hvis alt var…perfekt.

Nåja, aldri…sier noen andre, alle vet jo at ingen er perfekte, og så tenker de på Gud vet hva, nettopp, kanskje den gangen de stjal en kakebit fra tante Astrid da de var 7. Eller de hadde løyet om noe de hadde gjort. Ikke hadde gjort.

Mhm.

Jeg tror vel vi har hatt noen fordeler av å leve…sånn? Ting har faktisk vært…litt uskyldige i Norge, og det kan være grunn til å holde på noe av det.

Men…perfekt er…ikke levende. Jeg orker ikke mer av det, ikke som altomfattende ideologi.

Det passer kanskje på en lab eller for en ingeniør, som er på jobb, vel å merke.

Ikke i mellommenneskelige relasjoner, i hvert fall temmelig sjelden.

Stiv rygg og strenge rynker i panna.

Forbudslinja.

Tanken om helvete lever fortsatt, påstår jeg.

Ideen om perfekt passer ikke når man bedømmer hverandre, og her er vi vel nettopp ved poenget: Hvis du ikke følger alle lover i Himmel og på jord…ja, hva skjer da?

Kanskje ikke noe annet enn at din verden raser sammen, og du ender med å kalle det blues, det du pleide å kalle vakker musikk.

Privat får du mene hva du vil om himmel og helvete.

Men la meg leve, ikke bare oppføre meg.