Regjeringene Solberg, en del av…eliten?

Jeg må le.

Siv Jensen, Per Sandberg, Anniken Hauglie, for den saks skyld…

At noen av statsrådene ikke har fullført videregående, og at regjeringens utdanning og oppfatning i stor grad lener seg på penger, faglig sett…tja. Vi har vel hatt begge deler før. Det har også gått bra.

Men idag…

Den dominansen som utdanningssystemet hadde når det gjaldt kunnskap, er…kanskje ikke helt borte, men både Høyre og særlig FrP står ofte i spissen for å bryte den ned. Ministrene også. De er faktisk sånn sett helt fjernt fra det å kunne kalles en elite.

Ikke at tidligere regjeringer alltid har respektert hverken kunnskap eller folkevilje i stor nok grad, der den har vært tydelig og…rettmessig?

Ja, ja, det vil alltid være diskusjoner.

Carl I. Hagen inntok kongens posisjon, på en måte, den var jo på sett og vis ledig, helt siden parlamentarismen fratok kongen reell makt.

Peer Gynt ville jo også være konge, akkurat som ganske mange av oss har en type individuell selvhevdelse som sier “ikke bland deg i mine ting”.

På en del måter vil jeg si det er ok, man har lov å forsvare seg, ikke minst mot staten, men det fungerer vel best i visse situasjoner, eller når man faktisk er underdog. Hvis man er under en eller annen hæl, mer eller mindre knust av noens egoisme, forakt, av noens komplekser som de ikke er seg bevisst eller ikke klarer å håndtere. Pengemessig, praktisk, mentalt.

Nabokrangler er en kjent ting, både mellom enkeltmennesker og mellom bygder og byer.

Det er ikke det at man kan kvitte seg med alle sånne konflikter, eller at alle bare skyldes vrangvilje. Reelle konflikter finnes alltid i et samfunn, også.

Men i dag er mangelen på overblikk så påfallende, samtidig som mangelen på ydmykhet også er påfallende, gjerne hos de samme politiske aktørene.

Nok en gang vil jeg si, det er greit å være uenig, men det burde være grenser for stahet når man samtidig mangler kunnskap.

Og de sitter på toppen, ikke på bunnen, noe som noen ganger får argumentene til å klinge litt merkelig.

Man kommer selvfølgelig ikke utenom å diskutere allikevel. Det har vi gjort, og det fortsetter vi med. Sånn er demokratiet. Uansett hva du vet og ikke vet, stemmerett har alle, og rett til å bli valgt, så det som er viktig er at de som faktisk vet noe er nok på banen, så vi finner ut av ting sammen.

Jeg har aldri ment at utdanning, papirer, snakker vi da om, eksamener, i seg selv kvalifiserer til en reell posisjon i samfunnet. Jeg har alltid ment at alle må kunne bli hørt, og seriøst også at alle kan ha et poeng. Det er greit, det holder hardt innimellom for meg også når man helt enkelt er totalt uenige, men prinsippet om diskusjon kan jeg jo ikke forlate.

Men reell mangel på kunnskap kvalifiserer for å tape en diskusjon. Styrke, stemmevolum og sleipe tricks kvalifiserer ikke. Dette er også et prinsipp. At det ikke er sånn i praksis bestandig, i politikken og ellers…sånn er livet, i og for seg. Men ikke gjør det til et prinsipp som bør forsvares. Det burde være sånn i minst mulig grad, ikke mest.

At politikk ikke er det samme som vitenskap er for meg også åpenbart. En politiker har en annen posisjon og en annen funksjon enn en vitenskapsmann eller -kvinne. Jeg setter alltid pris på politikere som er minst mulig beregnende eller sleipe, men det er et element av strategi og taktikk i politikken som jeg tror man ikke kommer helt utenom. Et partiprogram er til for å gjøre noe, noe som en doktoravhandling ikke er. Det en doktoravhandling skal gjøre er å opplyse oss.

Men politikere burde også være noenlunde opplyst. De har et grunnlag for det de gjør og sier, enten de forteller oss det eller ikke, enten de vet det selv eller ikke.

Det er som sagt også grader av lureri og strategi, selv om det er viktig å ikke lande på den konklusjonen for raskt for tiden, fordi vi ikke forstår hverandres liv helt, gamle motsetninger kommer til overflaten på nye måter.

Men visse ting kan man finne ut av. Fag finnes fortsatt, og jeg snakker ikke først og fremst om…sånne metafag, administrasjon, for eksempel. Den typen kunnskap er for tiden festet i noe den ikke burde være festet i. Å kalle et sånt fag kreativt er en overdrivelse, og skaper problemer.

Vi har fortsatt hoder å tenke med, selv om vi forstyrrer…hverandre.

Vi er nødt til å gjøre den jobben allikevel, å finne ut av ting.

Markedsføring – er det et fag?

Det er vel mer eller mindre strategi, salgsstrategi.

Vel, man kan studere det, sikkert ta en doktorgrad i det også, men jeg vil si at det er et sekundært fag, det er ikke et kunnskapsfag i samme forstand som historie eller fysikk.

Den kunnskapen man erverver seg ved å studere det er kunnskap om å selge.

Jeg vet at markedsføring har vokst – i næringslivsverdenen – til å bli et skjelett for forretningsstrategi, men allikevel, det er fortsatt strategi, ikke kunnskap om hvordan man lager et godt produkt, for eksempel. Det har jeg mere respekt for.

Jo, man må kunne selge ting og selge inn ting også, for å overleve…men ting.

Det er det vi burde være mest interessert i. Ikke bare hvordan vi skaffer oss dem, i videste forstand, men hva de er. Hva er virkeligheten i det politiske landskapet. Hva vil vi oppnå. Hva trenger vi.

I vitenskapen finnes den biten, salg, ikke. Grunnforskning som handler om salg…hvis det finnes, ikke laget med det for øye å selge noe.

Og i et næringsliv er den funksjonen også egentlig sekundær, særlig sett fra et kundesynspunkt.

Tross alt må man innrømme kjøperen av et produkt en god porsjon definisjonsmakt når det gjelder hva hele næringslivet handler om. Jeg vil gjerne ha tilfredsstilt et behov ved å kjøpe en vare, og selv om jeg synes mange selgere kan være både sjarmerende og omgjengelige privat, og selv om jeg forsåvidt setter pris på en god selger når jeg er i butikken også, så er det det jeg kommer hjem med som er hovedsaken.

Jeg er ikke mest opptatt av salg i seg selv, ikke som kunde, selv om det selvfølgelig er en sosial del av å handle, og sånn sett absolutt ikke uvesentlig for byen, for eksempel, eller stedet der butikken finnes. Hyggelige butikker betyr også en hyggelig by. Men det har med livet i byen å gjøre, det begrunner ikke produktenes eksistens.

Det er det…hvis ting tar overhånd, det er vel kanskje det som er saken, da må man gjøre noe.

En god selger er for meg også en som selger meg det jeg har bruk for å ha, ikke nødvendigvis det bedriften har bruk for å selge, der ligger det en mulighet til konflikt som kan bli plagsom hvis den blir satt på spissen.

Jeg blir egentlig ganske sur hvis jeg er nødt til å kjøpe to eller tre printere før jeg kommer frem til den som jeg kan ha stående, som passer mitt behov og som holder en stund, mens de to første var for dårlige i begge henseende. Jeg vil si at selgeren da er for opptatt av sine egne salgsmål eller hva det heter, på bekostning av min økonomi og mitt praktiske liv.

Forsåvidt også på bekostning av butikkens omdømme. Jeg husker fortsatt de stedene hvor selgeren har sagt “ok, du kan godt kjøpe de hanskene, men dette er det du har bruk for, de du har sett deg ut er så tykke at du kommer til å svette.”

Nå tror jeg at jeg har mistet de hanskene, men jeg hadde dem lenge, i mange år, de holdt fint, og de var ganske riktig varme nok, til tross for at de ikke hadde pelsfor og ikke var det dyreste paret eller det mest fancy. De var bra nok, fine, solide også, og selgeren hadde evnen til å finne ut hva jeg trengte, ikke bare hva jeg sa at jeg trengte.

Jeg vil si, Fremskrittspartiet er i temmelig stor grad sånne selgere som er mest opptatt av, skal vi si, den politiske bunnlinja, altså først og fremst hvor mange som stemmer på dem. De slåss med klør og med nebb når deres galluptall synker, inntil det stiger igjen. Da går det bra, liksom.

Noen av dem snakker om at de andre politikerne ikke tar sin “ombudsrolle” på alvor. Jo, det kan stemme, det, ikke minst Høyre er temmelig i sin egen verden for tiden. Kontakten nedover er ikke i orden.

Men de samme stemmene skjønner rett og slett ikke at et ombud er til for alle, mens et parti ikke kan være det, fordi det finnes reelle konflikter både i en befolkning og i politikk. Man er nødt til å gjøre valg noen ganger, og da må man noen ganger si fra hvem man prioriterer og hvem man representerer.

Eller vil man ha et statsbærende parti?

For de som ikke er bevandret i politisk språkbruk betyr det et diktatur. Både kommunistpartiet i Sovjetunionen og nazistene i Tyskland var det. De gikk ut over sine grenser, og gjorde basically det de hadde lyst til å gjøre, ofte uten hensyn til demokratiske prinsipper. Staten, det er oss, ikke dere.

Jo, det kunne være et poeng å få ned konfliktnivået i politikken akkurat nå, at de forskjellige partiene samarbeider mer, de slåss ofte om posisjoner mer enn de kanskje burde.

Men jeg vil jo si at FrP har vært ledende i den utviklingen, de har vært fulle av kjipe ord fra starten, og av enkle og derfor vanskelige eller tildels umulige standpunkter. Og du har kunnet si hva du vil til dem, i prinsippet glefset de uansett. Nå har de posisjoner, nå setter de seg på oss i stedet.

Vekst, fremskritt…

De snakker tildels akkurat sånn som Arbeiderpartiet og Høyre gjorde på 70-tallet, da miljøproblemene kom inn på den politiske dagsorden.

Hva skal vi leve av?

Ja…planlegger man for et liv etter olje? Den er jo et reelt problem sett i miljøperspektiv, landets største CO2-kilde.

FrPs produkt

“Fremskrittspartiets ideologiske grunnlag, liberalismen, tar utgangspunkt i at folk selv er bedre i stand enn politikerne til å bestemme hva som er best for seg og sine. Vi tror ikke at formynderi og sentraldirigering er egnet til å skape velstand eller lykke for enkeltmennesket. Ettersom et­ hvert menneske er unikt, kan man ikke finne én fellesskapsløsning som passer alle.”

Disse setningene åpner FrPs prinsipp-program.

Som tendens, hvis man skal være hyggelige med dem, er de normale, såkalt borgerlige synspunkter. Noen drar i en retning, noen i en annen, individ og samfunn, ta vare på pengene og bruk dem, det er ikke noe spesielt med sånne motsetninger, så lenge man også har kompromisser i hodet og helst innen rekkevidde.

Men sånn som de står er de så generelle at de ikke lar seg bruke i praktisk politikk, ikke direkte.

Det er også akkurat det som er problemet. Vi står ikke overfor en gruppe full av gjennomtenkte standpunkter.

Sett disse ordene ved siden av deres egen politikk for tiden, så blir de setningene latterlige og provoserende.

De bruker statsapparatet for hva det er verdt, til sine egne formål, tildels på tvers av demokratiske prinsipper.

Og de vet det knapt selv.

Deres politiske synspunkter hører i grunnen på mange måter hjemme i privatlivet. Det var helt tydelig da de kom på banen at praktisk talt ingen av dem hadde noen politisk erfaring. Deres representanter tok med seg menneskerettserklæringen på talerstolen i kommunestyret, deres tale var enkel, men ærlig talt, hva sa de egentlig?

Etter å ha lyttet til Carl I. Hagen i 40 år er det eneste sammenhengende prinsipp som henger igjen, at han vil hjelpe næringslivet frem. Det kan man også si at han har gjort. Og han er i ferd med å hjelpe alenemødrene ned fra deres økonomiske trygghet. Trygdemottakerne, snylterne.

Akkurat som han sa.

Han leverer.

Å hjelpe næringslivet er forsåvidt et greit standpunkt isolert sett, men når det blir et bærende prinsipp for hele samfunnet, når alle grupper i praksis og etter hvert i ord også, defineres som kunder og næringsdrivende, da er vi egentlig på vei inn i et totalitært samfunn. Det finnes ikke pasienter, de er kunder, og i praksis heller ikke elever, de skal ha samme rettigheter som kunder i en butikk, sykehussystemene deles opp i kunstige markeder så selgerne skal kunne konkurrere.

Und so weiter.

Man etablerer et ekstra byråkrati på toppen av det gamle byråkratiet, stemmer ikke det sånn noenlunde? – som har som oppgave å sørge for…tja, selgernes rettigheter, at alle offentlige…tjenester, heter det fortsatt det? skal overtas eller i det minste styres av næringsdrivende eller næringsdrivendes behov. Det er jo sånn deres oppgaver defineres. Alle skal kunne konkurrere, på like vilkår.

Man kunne se på det som en måte å raske til seg jobber. Noe av det har kanskje vært det. Mange offentlige ansatte er ikke det lenger. Rene praktiske jobber, for eksempel, finnes vel knapt lenger i kommunene.

Man oppnår selvfølgelig noe med systemendringer, for de fleste er konstruktive og arbeidsomme på jobb, så godt de kan. Nye skoler og barnehager finnes helt sikkert, som fungerer bra. Og noen ganger har det kanskje vært lurt.

Men man kan lure på om denne systemendringen burde gjennomføres rund baut, og i mange tilfeller, om man ikke hadde oppnådd like mye ved å gjøre noe innen for de systemene man hadde.

Alt det offentlige fungerte ikke dårlig, selv om det at noe er offentlig kan ha sine problemer.

Det å ha de samme funksjonene i privat regi har også sine problemer.

Differensiering hadde i hvert fall vært en idé.

Det er ikke alle som har penger som sin viktigste motivasjon for å jobbe. Jeg blir sliten av å underlegges den logikken mer og mer. Mange av FrPs tillitsvalgte og velgere har enten vært under en eller annen hæl selv, eller tidligere generasjoner har vært det, og det virker som om hele partikulturen ikke vet at det finnes samfunnsånd i andre deler av samfunnet enn de selv befinner seg. De er i den grad fanget i sin egen verden.

De mangler et samfunnssyn.

De har også i liten grad skjønt at andre i det hele tatt ser hele verden annerledes, med andre øyne, enn dem selv.

Det er lett å putte sine opplevelser og erfaringer inn i sitt eget system i sitt eget hode, og kanskje man ikke er i stand til å vite at de man traff har sitt eget, nokså annerledes system for å forstå verden, i sine egne hoder. De har sin egen godhet og ondskap plassert på helt andre steder i det systemet, enn man selv har, så hvis man får seg en trøkk av en eller annen, vet man kanskje ikke at det kan skyldes ting som for den ene er viktig, for den andre ikke.

Det er faktisk sånn ganske ofte, at det som er uviktig for deg, og betyr helt reelt nada i ditt liv, er viktig for en annen, like reelt og like umulig å klare seg foruten, som dine viktige ting er det, for deg.

Sånne ting finnes.

Og det finnes jo muligheter til endringer, man kan samarbeide over kulturgrenser, jenke seg.

Det krever mest litt tid, litt tålmodighet, litt åpenhet og helst litt trygghet på seg selv og sin egen kultur, så man klarer å tenke seg om istedenfor å slå tilbake hvis noe er uforståelig eller provoserende. Man venter litt, tar et skritt tilbake, og prøver å tenke ut en løsning. Det hender det er nokså små ting som skal til for å få det til. Men hvis naboen din ikke vet det, og du er lett å provosere, kan det være duket for en konflikt.

Likheten i våre hoder og sjeler, menneskelig sett, vil man nok oppdage når man dør, hvis man ellers kommer til Himmelen, som et kristent parti som FrP burde tro på… Men det er litt seint å rette opp den uretten du gjorde mot noen fordi du ikke så verdien eller verdiene i vedkommendes liv da dere var i live.

Litt for mange ser andre bare som seg selv, i sin helhet, de regner med at alle mennesker er skrudd omtrent likt sammen, i det store bildet, bortsett fra graden av dumhet og ondskap, som de altså måler med sin egen personlighet som målestokk.

Det stemmer jo ikke helt.

Grunnfunksjonene i alle menneskers liv er nok stort sett de samme, men måten de blir utført på er forskjellig.

Mange har ikke oppdaget dette, og ikke bare i FrP.

Eventuelt tror man ikke endringer er mulig.

Sånn er det med den saken.

Det vet jo alle.

Alle er innerst inne egoister, alle prøver å mele sin egen kake.

Alle prøver å lure noen.

Alle jobber egentlig for penger.

Livet består av praktiske handlinger, det er også en filosofi som finnes der ute.

FrP er i grunnen et parti med et overveiende privat syn på samfunnet. Å snakke om grupper i sosiologisk forstand vil antagelig mange av dem oppfatte som å dømme andre.

Man er nødt til å hente synspunktene deres inn i et samfunnsperspektiv, men de gjør det som regel ikke selv, det er ikke det som ligger i bunnen av deres tankegang. De prøver bare å forsvare seg. Noen ganger er jo det rimelig å gjøre, men noen ganger lager de revolusjon av ting som kunne vært løst nokså enkelt. Det er ikke alltid man trenger en systemendring for å løse et problem.

Sosiologi har vel vært brukt til alt mulig, kanskje å holde folk nede, også, men det motsatte var jo liksom en ting for mange i den avdelingen, da jeg var ung, i hvert fall. Meningen var vel heller å hjelpe folk opp, det har i hvert fall vært mitt engasjement.

Det er ikke sikkert kunnskapen om deres liv var god nok, heller, eller er det, så sånn sett er det et poeng å få gjort det som trengs av justeringer langs det som måtte være av kulturforskjeller her også. Samfunnskunnskap holdt opp mot livet på bunnen. Justert mot det.

Så kan man kanskje begynne å snakke sammen, konstruktivt, over de grensene også.

Men tilbake til klisjeene.

“Man må sette næring etter tæring”, ja…men for et samfunn, jeg vil tro til og med for en bedrift, er det innenfor den rammen en masse muligheter som ikke finnes i én persons eller én families liv. Eller som ikke finnes i en situasjon med fattigdom.

Den er jo ellers mer eller mindre over, eller kunne vel være over, hvis man fortsatt innrettet samfunnet på det.

Man kan godt snakke om individer også, i samfunnet, det er viktig, ikke minst i dag, men ikke som hele grunnlaget for et samfunn, det virker rett og slett ikke. Thatcher var også der, så vidt jeg husker – “samfunnet finnes ikke, bare individene”.

Begge deler er jo tilfelle. Man må se ting ovenfra – og nedenfra, fra den enkeltes synspunkt og fra samfunnets.

Carl I. Hagen, jeg har etter hvert sagt det mange ganger, sa i et intervju med en svensk avis at han ikke ville gi seg før velferdsstaten var borte. Eller velferdssamfunnet. Jeg oppdaget sitatet på svensk Wikipedia, med kildehenvisning og det hele, og etter en stund ble det borte.

Jeg aner ikke om det er der vi er, men å tro at han har sluppet taket er naivt. Han har for det første oppdratt minst én generasjon til å akseptere at vi er underlagt økonomiens krasseste lover, i en situasjon hvor rikdommen totalt sett aldri har vært større. Han har fått mange til å akseptere den systemendringen som han har dyttet frem siden 1980, å skyve oss i retning USA på sitt minst sosiale eller mot Thatchers England.

Dessuten virker det som han manøvrerer seg dit han får mest innflytelse.

Jeg er ikke sosialist eller for Guds skyld, kommunist, jeg er for blandingsøkonomi. At jeg blir såpass krass her skyldes i hvert fall at de som sitter på toppen nå…er krasse. Jeg håper i grunnen begge deler går over.

Jeg er tilhenger av det private initiativ, innenfor en lønnet ramme, og for næringsdrivende. Regulert. Hvor mye det skal reguleres, og hvordan, får vi diskutere, som vi pleier.

Man behandler FrP-politikerne som om de hadde gode begrunnelser for det de gjør, og diskuterer frem og tilbake hvorfor i all verden de gjør det de gjør.

De begrunnelsene er mye enklere enn man tror. Det er mere oppfatninger i retning “Verden er jo sånn, det vet jo alle”, “Hvis du bryter ned foreldreautoriteten, så får du slagsmål i gatene”… “Alle prøver å lure noen” og lignende – som preger deres hoder. “Arbeid synes. Å sitte rett opp og ned er lediggang.”

Enkle forestillinger, som ikke er fordøyd og justert.

Carl I. Hagen misliker akademikere.

Han har en søster som er historiker.

Jeg vet ikke hva de snakker om.

Jeg har bare ut fra FrPs holdning til kunnskap problemer med å ha dem i landets ledelse i en tid hvor det snakkes så mye om kunnskap. Hva slags kunnskap representerer de? Samfunnsmessig? Politisk?

Demokratisk?

Hvis jeg skulle ta et overblikk, og jeg synes det er vanskelig for tiden, men for å prøve, så ville jeg si at noen av deres synspunkter de siste 40 årene, de av dem som fungerer og ikke er for ekstreme, burde vært et korrektiv til sosialdemokratiet, til det samfunnet av nettopp blandingsøkonomi, som vi hadde.

I hvert fall, å gjøre deres politikk til grunnlaget for samfunnet, en ny ideologi for alle, er unødvendig, og klønete. Vi begynner vel å se konsekvensene av akkurat det, prinsipper som dras for langt.

Jeg vil antagelig si det samme på den andre enden av den politiske skalaen, men jeg må sjekke hva som faktisk skjer der.