Jeg ser at den forrige artikkelen kan oppfattes nokså krasst. Den har en god del temmelig generelle formuleringer som forsåvidt godt kunne nyanseres.

Jeg er generelt tilhenger av at praktisk talt alle skal få leve som de vil, enten det er på en gammel eller en ny måte. Sånn sett er Kardemommeloven antagelig like attraktiv for meg som for mange andre, jeg har egentlig troen på mennesker.

Jeg har aldri likt Egners univers helt, det er for tørt og for trangt der for meg, men mye av det han sier er ikke dumt. Det hadde kanskje vært nok å leve det litt mer enn han klarer å gjøre. Det er synd og egentlig kunstnerisk helt uakseptabelt at familien (visstnok) ikke tillater noen endringer hverken i tekst eller fremføring, moderne og alle slags versjoner kunne sikkert fortsatt ha mer å gi oss, mens som det er fungerer tekstene og historiene sementerende og ikke nyskapende.

Som barn likte jeg meg også bedre i Prøysens verdener.

Harald Sæverud hadde en lignende holdning til sine ting som da antagelig Egners arvinger, det var én pianist som hadde “lov” til å spille hans musikk med komponistens godkjenning.

Sånt er jo litt trist. Kunsten tilhører ikke bare kunstneren, men også lytterne og tilskuerne.