Legevitenskapen kan mye, men det er selvfølgelig også ting den ikke kan.

Ett område som ikke er så godt kartlagt er sammenhenger mellom kropp og psyke, som også er et aktuelt tema for tiden, mange tilstander og nye sykdommer befinner seg i skjæringspunktet.

Særlig eldre mennesker har en tendens til å gå til legen så snart de lurer på om de “feiler noe”, ellers regner de seg som “friske”. Bank i bordet.

Mine holdninger til sykdom er vel litt annerledes, og mine vanlige strategier for å holde meg frisk også.

Det kommer litt an på hva det er snakk om.

Noen få ting er i mitt liv egentlig patent. Den eneste jeg føler jeg burde gå for nærmest alltid, er min egen løsning på sårbehandling. Jeg bruker et rent groblad, ganske enkelt (Plantago major), og setter det på såret med plaster. Groblad vokser hele sommerhalvåret i nærheten der jeg bor, og ellers virkelig mange steder. Man finner Kjempe-bladene, som planten også kalles, gjerne i mengder ved veikanter eller i plener.

Erfaringsmessig er det faktisk de gufneste sårene den klarer best, hvis det er gått verk i, for eksempel. Planten i seg selv må ha en desinfiserende effekt. Man må vaske vekk eventuell verk, og skifte plaster og blad i hvert fall daglig, ellers kan man risikere å få trøbbel og forlenge tilhelingsperioden, men ellers kan man bare holde det gående på denne måten til såret er borte, kanskje så mye som noen uker med et litt stort sår. Er det virkelig små sår går det raskere, kanskje bare noen dager.

Den behandlingen man får av en lege eller en sykepleier virker selvfølgelig også, men det tar oftel ikke kortere tid, og er noen ganger virkelig dyrt.

Jeg lager middag fra grunnen av, spiser sjelden eller aldri halvfabrikata. I perioder bruker jeg mye olje. Hvitløk er nokså standard, i lange perioder i middagen hver dag. Urter det samme, litt forsiktig tilpasset det jeg tror er dagens problemer.

Jeg baserer min egen “helsepolitikk” på noen antagelser som det kanskje ikke finnes vitenskapelig dekning for, i hvert fall foreløpig, men som i mitt hode er noenlunde funksjonelle.

For eksempel at en del plager eller tilstander kan ha både en fysisk og en psykisk side. Har man vondt i magen kan det i utgangspunktet like gjerne være rene følelser som fysisk sykdom eller små fysiske problemer.

Jeg har vært inne på tanken om at dette generelt er en måte å tenke på om alle sykdommer, ikke bare sånn at man kan bli nedstemt og slapp av å ha fysiske plager. men at de to kan være nødvendige begreper for å beskrive sykdom generelt. Hvis jeg har forstått det riktig finnes det kunnskap om visse psykiske tilstander som hører sammen med visse fysiske sykdommer. Man kan godt tenke seg at det finnes tilstander som er nesten bare det ene eller nesten bare det andre, og at da det man kan kalle en gammeldags sykdomsbeskrivelse er nokså dekkende, men man kan i tillegg tenke seg at mange tilstander er kombinasjoner av fysiske og psykiske symptomer, eller at sykdommen i seg selv ikke lar seg definere hverken som en psykisk eller fysisk lidelse, men at begge sider av saken kan finnes i et sykdomsbilde, og at et symptom, for eksempel en smerte, kan oppfattes på begge måter.

Jeg er ikke særlig skolert i legevitenskap og har ikke lest mye om det, jeg har bare vært nødt til å forholde meg til sykdom, og mest psykisk. Så det er mulig dette er gammelt nytt for en del leger. Men for mange legfolks vedkommende vil jeg i hvert fall si at det skarpe skillet mellom psykiske og fysiske sykdommer er en ikke uvanlig tenkemåte, mer jo høyere alderen er. Generelt prat, ok, men ikke helt feil.

Grensen mellom psykiske hverdagsplager og sykdom kan i mange tilfeller være reelt uklar.

Det er opplagt at hva man aksepterer som et fact of life, ting man ikke kommer utenom og ikke kan gjøre noe med,varierer sterkt, og hvor “lett” eller “tungt” man lever også. Noen vil kunne fungere godt med mange plager, og noen vil klappe sammen under vekten av de samme problemene.

En psykolog, og kanskje alle, vil vel være enig i at disse tingene henger sammen med personlighet, livsførsel og livshistorie på den ene siden, og genetikk og fysisk arv på den annen, og ofte på temmelig kompliserte måter.

Å bruke årsakslover som eneste forklaringmodell på menneskelige reaksjoner håper jeg ingen gjør, men jeg lurer litt noen ganger.

Psykiske problemer, også av lettere og hverdagslig art, vil allikevel kunne føre til at man gjør bestemte ting som ikke nødvendigvis er særlig nyttig eller funksjonelt for en selv. Trøstespising skulle være vel kjent, og tilsvarende vil jeg tro visse typer rus kan fungere på samme måte, at man drikker også for å trøste seg selv, for eksempel. Selvdestruktivitet finnes jo også, det kan være innprogrammert gjennom imitasjon av lignende vaner i familien, eller gjennom annen destruktiv adferd rettet mot en selv, som man kopierer.

Sånne ting kan jo da skape fysiske plager og problemer, som indirekte stammer fra et mentalt problem av en eller annen art.

Noen vender seg utover, ikke innover, også, når presset bli for stort.

Denne sammenhengen er også forholdsvis lett å begripe, selv om jeg fortsatt synes det er et interessant spørsmål om hensikten med for eksempel å drikke gir seg bestemte fysiske utslag. I hvor stor grad er selvdestruktivitet i seg selv det mest nedbrytende, og i hvor stor grad den “objektive handlingen”, eller stoffet , å drikke kaffe eller røyke, for eksempel.

Jeg har ikke gjort noe seriøst forsøk på å oppdatere meg, men det er mange år siden jeg hørte om et eksperiment hvor man fortalte barn historier om “politi” som tok “skurker” i blodet deres, og målte nivået av en eller annen type antistoffer eller stoffer eller deler av blodet som er en del av våre forsvarsmekanismer, og fant en signifikant forskjell. Jeg har for lenge siden glemt detaljene, men konklusjonen var i hvert fall at psyken kan påvirke fysikken direkte også, det var eksperimentelt vist at det var mulig.

I diskusjonen kan man også slippe lettere unna, med begrepet psykisk avhengighet, som i hvert fall i dagligtale og en hverdagslig problemforståelse skilles forholdsvis konkret fra fysisk avhengighet.

Mitt forhold til alkohol oppleves nokså uproblematisk, og jeg tenker at noe av grunnen er den strategien jeg hadde da jeg studerte, å drikke meg opp og ikke ned, jeg ventet, nokså bevisst, til jeg var i godt humør, og drakk stort sett for å kunne være sosial og ha det gøy. I tillegg var forholdet til alkohol avslappet i min familie da jeg vokste opp, og det hjalp selvfølgelig også på, til ikke å skape unødvendig opposisjon, som det ellers har vært en god del av i mitt liv.

Jeg har sett akkurat sånne reaksjoner skape problemer hos yngre folk som “drikker”, det virket i seg selv som en stor del av selve drikkeproblemet. Selvhevdelse er også en menneskerett, i den grad det er nødvendig og rimelig, ganske enkelt. Så får man vel finne ut hva det betyr i hvert enkelt tilfelle.

Mani, hvis man vil kalle det for det. kan godt være en del av en yrkesutøvelse. Jobber både i restaurant- og musikkbransjen har i seg måter å fungere som roligere anlagte mennesker noen ganger ikke vil skjønne, eller kanskje fordømme. Kreativt kaos er et lett underholdende begrep, men det dekker den energien som du har bruk for både på podiet som musiker, når du skaper et eller annet, i et profesjonelt kjøkken, bak en bardisk eller ved et restaurantbord. Alt sammen når tempoet er høyt, du må improvisere og ta raske avgjørelser. Ikke noen dum ting når man er sånn.

Du klarer deg faktisk ikke så bra i sånne jobber uten i hvert fall litt av det, og hvis denne egenskapen blir feilplassert, havner i feil setting hvor den ikke blir forstått eller ikke har noen funksjon, eller den blir ødelagt, kan du ende med å mye trøbbel eller skape mye trøbbel.

Ingen er vel heller i tvil om at både å drikke og å spise har psykiske og fysiske virkninger. Man kan bruke begge deler som en mental ventil, men det er jo da to muligheter for hva som skjer med deg – enten hjelper det deg med frustrasjoner og problemer, eller det forverrer dem. Noen ganger begge deler, på forskjellige felt. Det gjelder å prøve å kanalisere noe som kan bli et problem eller som allerede er det, inn i positiv kreativitet.

Det spørs jo også hvor sliten man er, hvor depressiv, hvilken effekt det å drikke på denne måten har. Det er kanskje ikke gitt at alle går helt ned av alt.

Tilsvarende finnes jo avhengighet av andre ting, mat, kaffe, selvsagt såkalt narkotika. Jeg vil tro at bruken av alt mulig også vil variere fra person til person, avhengig av fysisk disposisjon og av stoffets karakter. Det er gammelt nytt, men den kulturelle konteksten har jo også stor betydning for ens psyke, og kan ikke utelukkes som en faktor. Jeg snakker ikke bare om forholdet til rus eller mat, men helt generelt levemåten til hvem som helst, hvilken rolle en bestemt atferd har i ens liv.

Det store spørsmålet er om røyking som dypest sett er ment som selvskading ødelegger deg mere fysisk enn røyking som er tidsfordriv eller nytelse.

Psykisk kan bildet virke enklere, at selvdestruktivitet slår inn i psyken, men det finnes jo også lag i en personlighet, lag både av reaksjoner, uttrykk og selvforståelse.

Det kan jo også være flere forskjellige virkninger av bestemte stoffer i det man tyller i seg, selv om det vel kan være grenser for fortolkning her også, hvis man vil bruke et sånt ord.

Men helt enkelt er det ikke å si, jeg vil i hvert fall si at innøvde reaksjoner på vaner og i det hele tatt inntak av mat og andre ting kan være en del av bildet.

Det er jo også en sak at man ikke alltid er helt klar over motivene for sine handlinger, hele områder av kroppens eller sjelens liv kan være utilgjengelige eller uklare for en.

Hvor grensen for det objektive og det subjektive går er jo også en del av spørsmålet, altså, ikke bare fysisk, men også psykisk.

Her kan det være grunn til å trå forsiktig, fordi det nettopp er mulig å leve med store plager og også store belastninger fra andre, som ville bli sett på som urimelige og smertefulle hvis noen mer “normale” hadde oppdaget hvordan du levde.Man lever under hælen, men vet det knapt selv.

Man kan etter mange år oppdage at andre har tråkket på deg gjennom mange år uten at noen andre heller har oppdaget det.

Det å ha hatt mye kontakt med andre lands kulturer gjennom en god del år finner jeg noen ganger opplysende. Selv om det er ting vi fikser bra her hjemme, får jeg noen ganger følelsen av å tilhøre en kultur som ikke alltid er mest vant til å ta vare på seg selv eller ta hensyn, for å si det sånn. Enkelte ting kan være helt…fasttråkket og gjort og tenkt på automatikk, dessuten. Kontakt over kulturgrenset er uansett nyttig fordi det stiller ting i et annet lys, i relieff, man ser sin egen kulturs sider i lys av andres vaner og uvaner.

Jeg er klar over at det er problematisk å introdusere ordet “normal” i en sånn diskusjon, men jeg opplever fortsatt ofte forrige generasjons irettesettelser og normer for dette som dypt urimelige og faktisk brutale.

Hvis man oppdager seg selv i en alder av 70 bør man kanskje gå litt forsiktig frem av hensyn til seg selv, men jeg vet også om folk som i langt lavere alder kom til den konklusjonen at “det de hadde blitt oppdratt med” ikke gjaldt lenger. Litt forsiktigere tenkt enn fordømmelser…

Hvis man fortsatt ikke har ordentlig kontakt med seg selv til tross for at man har gjennomlevd egne barns oppvekst mer eller mindre sammen med dem, burde man i hvert fall opptre forsiktig, og det skjer mange ganger ikke. Dagens krav om individuell behandling er kanskje gått for langt for en del situasjoners vedkommende, men vi ble jo oppdratt i ikke så liten grad som en klynge og ikke enkeltmennesker, og til dels nokså autoritært, så det var ikke så rart at ungdomsopprøret kom. At en del eldre fortsatt ikke har oppfattet at dette har skjedd, og tviholder på begreper og holdninger fra langt tilbake, er for meg provoserende.

“Ta deg sammen” er kanskje det felles slagordet for denne gruppen av holdninger, som berører helsefeltet også, i hvert fall den psykiske helsa, ikke bare barneoppdragelse heller.

Overgangen fra en tvungen til en mere fri tankegang og oppførsel kan være vanskelig, og det er vel ikke mulig å si generelt for en person hvilke ting som burde løses opp og hvilke som er uproblematiske.

Men man burde ta inn over seg at disse fenomenene finnes.

Det som også kan finnes er nettopp en manglende bevissthet om seg selv, sin kultur og oppførsel, at man for eksempel har problemer med å se at det er mulig rett og slett å plage andre eller låse dem fast ved sin atferd eller holdning, uten at man vet det selv.

Jeg tror kanskje det er alment kjent og akseptert som et slags prinsipielt faktum, ingen er perfekte, liksom, men derfra er det ofte lang vei til å se seg selv utenfra i en konkret situasjon, eller noen ganger rett og slett umulig.

Det kan også være et problem hvis man også preges av for mange og for fastlåste felles oppfatninger og regler for sosial atferd og alminnelig moral. Som jeg har vært inne på ser en del avholdsfolk fortsatt på alkohol objektivt sett som et problem, altså uansett et onde, enten det er et stort eller et lite onde, nødvendig eller unødvendig, mens det faktisk ikke er det for alle, tvert imot, for mange av oss er det en positiv faktor i livet, forutsatt at man fortsetter å bruke det fornuftig.

Det vil etter min mening, ut fra denne tankegangen, opplagt være forskjell på hvilken atferd som er skadelig og nyttig for den enkelte. Diskusjoner om ungdommens seksualmoral og -atferd følger gjerne de samme linjene, og med den samme typen feiltagelser.

Alle slags ting kan være problematiske, det kan også skje systematisk, la oss si for en bestemt gruppe eller for en generasjon. Det er greit. Men personlig integritet er et gjennomgående problem i den kollektive selvoppfatningen som mange av dagens eldre har mye av, og dermed vil mange ting gå lettere ut over mange av dem også, skape større problemer, rett og slett, hvis de skulle gjort det, enn for mange av 20- eller 30-åringene. Man vet ikke nødvendigvis på en enkel måte hvordan neste generasjon lever og takler ting. Livet utvikler seg, endres.

For noen er det sånn at de på visse felt knapt har private oppfatninger og grenser, nesten bare kollektive regler og meninger, og da kan også sårbarheten være mye større, helt reelt, jeg snakker ikke bare om vrang vilje. Den kan selvfølgelig også finnes, men det gjelder jo oss alle fra tid til annen…

Og det må finnes en balanse mellom egne oppfatninger og fellesskapet. Ja, balanse, ja, nettopp, ikke en konstant landing i den ene retningen.

På visse områder kan man lure på om det hos noen finnes noen ordentlig individuell eksistens, eller i hvert fall kan det være en stor mangel på fleksibilitet i tankegang og atferd. Kanskje også mangel på relevante erfaringer.

Grensene kan selvfølgelig også variere med enkeltpersoner og grupper, enten det er alder eller bakgrunn eller egen personlighet som spiller inn. Man får jo bestemme over seg selv, også, uansett hvilke begrunnelser man har.

Generelt er det ikke feil å si at vi både er individer og medlemmer av forskjellige sosiale grupper, og jeg synes det er rimelig å anta at begge deler spiller inn på både fysiske og psykiske reaksjoner av forskjellige slag, hvis vi godtar at det er et ikke alltid helt enkelt samspill mellom kropp og psyke.

Hvordan dette slår ut i praksis for hver enkelt er kanskje ikke så lett å snakke generelt om, men jeg mener vel at disse begrepene kan være nyttige når man prøver å finne ut av det – motsetningen eller samspillet mellom individualitet og sosial eksistens, og det samme mellom psyke og fysikk, altså kroppens måte å fungere.

De samme kollektive syn på sakene finnes også når vi bare snakker om helse, en sykdom er en sykdom og tilhørende behandling det samme. Jeg vil si at dette bare er én side av saken uansett, og at en del tilstander i dag virker litt vanskeligere å definere enn la oss si skarlagensfeber. Bakterieinfeksjoner har vi jo også i stor grad sjekk på, det er nye ting som plager oss.

Jeg er ikke motstander av kunnskap, og felles kunnskap er også nødvendig, men når det skjer nye ting må kunnskapsfeltet følge etter, tilpasse seg til en ny virkelighet når den finnes. Det betyr ikke at man skal gi slipp på krav til hverken stringens eller sammenheng, men at det kan komme en periode både av omdefinering og av usikkerhet.

Individualitet er et tema for mange idag, ett av flere, og da må man også tenke rundt det. Den gamle kunnskapen forsvinner ikke nødvendigvis helt, men kanskje delvis, og den kan få nye roller å spille.

At sykdom og sunnhet i så stor grad har vært definert som noe fysisk er også en side av saken, jeg mener det er en ensidig oppfatning, tildels upraktisk. Har man levd sånn så har man det kanskje, men min generasjon og nedover…tja, jeg tror nok de tingene er annerledes i ikke så liten grad.

Troen på ekspertise virker i den gamle tenkemåten ofte heller ikke ordentlig korrigert av egen erfaring eller egne tanker, den virker ofte klisjémessig og i praksis kanskje ikke så billig å praktisere 100% heller. Jeg går til legen når jeg føler jeg må, men i mellomtiden steller jeg med min egen helse så godt jeg kan. Forebygging er som kjent også viktigere enn reparasjon på dette feltet, det tror jeg enhver lege vil skrive under på.

Sånn sett kan begge livsstiler, eller mange livsstiler, fungere for den som lever sånn, men å flytte erfaringer og tiltak mellom kulturer er ikke alltid mulig eller relevant, da må man kanskje se på hver ting for seg.