Det finnes fortsatt mange eksotiske butikker i nærheten der jeg bor og andre steder i Oslo, hvis jeg får lov til å bruke et så gammeldags uttrykk. Eksotisk, altså. Man trenger på en måte ikke reise så mye, man treffer både Europa og andre verdensdeler rett rundt hjørnet, i restaurantene og kafeene, og i butikkene.

Kandissukker fantes da jeg var liten, altså sukkerkrystaller laget av sukker som kanskje var litt brunet før det størknet, i hvert fall tror jeg det hadde litt ekstra smak i tillegg til rent sukker. Det smakte uansett godt, litt gammeldags godteri, skjønte jeg, siden faren min visste hva det var. Jeg tror kanskje ikke han hadde helt oversikt over bruspulver, som jeg syntes var sykt godt, skikkelig dop, bortsett fra at jeg ikke var helt sprø når det gjaldt sukker.

Rett borte i Trondheimsveien, nærmest rett over gata for gamle Schous bryggeri, ligger det en grønnsaksbutikk, på neste hjørne ved det som nå er Extra, forresten også en ok butikk.

En ting er billige grønnsaker, man kan leve godt på det, men å utforske ting som finnes i glass og pakker er enda morsommere. Min yngste fant godteri en gang vi var innom, som var litt som kandissukker, ganske store sukkerkrystaller som man måtte bryte biter av, jeg måtte passe tennene. Det minnet mye om det vi kjøpte i den lokale matbutikken da jeg var barn, bare enda mer. Munnen full av sukker…

Man tenker kanskje, rart at bare sukker kan smake så godt, men det avdekker vel bare uvitenhet om håndverk og fagkunnskap. Det kan merkes, helst på ting man liker godt, at det som regel er forskjell både på leverandører og butikker, og grunnen må jo være hvordan de produserer varene og behandler dem, på vei til butikken og i hyllene. Dessuten råvarene de er laget av, som er et resultat av andre fag, selvfølgelig.

Lagring er opplagt et tema også, mest for ferskvare, kan man tenke seg, men også andre ting.

Grunnen til at man merker det best på det man liker, er selvfølgelig at man sjekker det ut mye nøyere, forskjellige varianter, også, har flere meninger om det og spiser eller drikker det oftere. Man blir litt ekspert, mens det man ikke har så lyst på eller totalt skygger unna, forblir mere ukjent.

Det der krystallsukkeret var visst et iransk varemerke, fikk jeg beskjed om, og også et spørsmål, om jeg var iraner?

Jeg måtte virkelig le, jeg tok det som et kompliment, iranske bekjente og venner er ikke noe jeg er flau over, akkurat. Gøy å være på reise i nabolaget.

Ikke andre heller, forresten.

Jeg tror han som driver butikken er kurder, men jeg er der såpass sjelden at jeg ikke er helt sikker, jeg snakker med for mange og husker ikke alt.

I hvert fall en morsom butikk, og det finnes masse mere å sjekke ut der. De hadde forresten en variant til av det sukkeret, med safran, men jeg synes naturell-varianten var best. Det hender, tror jeg, at safran får en sånn litt…emmen smak eller hva man skal si, eller så er det bare noe som skjer i mitt eget hode. Jeg opplevde den der i en skikkelig safran-periode for lenge siden, potetstappe var vel det jeg puttet det oftest i på slutten, jeg husker det begynte å bli litt mye safran, og så tok den manien slutt.

Men jeg måtte jo prøve det sukkeret med safran i uansett.