Jeg ble en gang anbefalt å ikke å ta andres problemer for mye på meg, eller kanskje ikke gå inn i noe med det for øye.

Er det ikke det man gjør som kunstner? Man går inn i sine egne problemer, kanskje, men jeg gjør ikke det uten å ha en idé om at noen kan ha nytte av det.

Hvorfor gråter eller ler man på konsert?

Man kan i hvert fall ikke gjøre det hvis ikke musikeren eller klovnen gjør det hun skal, ordentlig.

Det er som regel en kamuflasje i at kunsten på én måte er upersonlig, alle kan i og for seg legge hvilke følelser de vil i det som skjer på scenen. Man spiller en rolle, andre vet i hvert fall ikke nødvendigvis hva du legger i det, helt personlig.

Hva du gjør med rollen kan de se.

Noe kunst har for tiden gått i en veldig personlig retning, jeg tenker på Knausgård, for eksempel. Kanskje fordi noen som burde lytte ikke gjør det på noen annen frekvens. Det er den eneste muligheten for å nå frem.

Noen er opptatt av Knausgårds familie, og det er rimelig det, men for kunstneren kan man si at det var ikke noen annen mulighet. Kunst er også provoserende, den ikke bare lager ting bra, når den fungerer, den setter fingeren på de ømme punktene.

Det er jo de som skal lages bra.

Og hvis noen blir provosert, kan det også bety at de burde ha tenkt lenger, men ikke klarer det.

Eller at det ikke angår dem, ikke berører dem. Alle må ikke like alt.

Dette er ikke moderne musikk, men den er nå spilt i dag. Jeg har aldri tenkt på den som gammeldags.

Det hører også med til en musikers jobb å spille det hun spiller sånn at publikum oppfatter det, idag eller for tusen år siden.

https://www.youtube.com/watch?v=ACZ0P34PWmw