Pengene først eller jobben først?

Jeg har en gang vært viklet inn i en krangel, om man når man leter opp en jobb burde tenke på pengene først og så jobben, eller jobben først, hva man har lyst til å gjøre, deretter finne ut hvor mye betalt det er eller begynne å forhandle.

Det er jo en prinsippdiskusjon, og dermed har den kanskje ikke alltid så mye å gjøre med den konkrete situasjon du står oppe i. Den hører forresten også hjemme i politikken, kanskje heller der.

Kanskje tilbake til den der…hvordan selge seg selv. Det var han selgeren jeg traff en gang, en hyggelig fyr, men altså, det spørsmålet om hvorfor kunstnere eller “kreative” alltid “underkommuniserer” produktet sitt, eller hva han sa.

Det finnes blant skuespillere ren overtro, mener jeg å ha fått med meg, visse ting sier man ikke eller gjør man ikke før forestilling. Selv er jeg ikke spesielt overtroisk i den sammenhengen, men jeg liker ikke å si for mye om at “resultatet blir skitbra” før spillejobben er unnagjort.

Det vet man jo nemlig ikke før kvelden er omme, eller formiddagen eller hva det nå er.

Jeg spenner buen så mye som det går, før en konsert, jobber så mye jeg får til og orker, det er også en side av arbeidet som musiker eller sikkert kunstner, kreativ, i det hele tatt, som folk i mindre ladede yrker ikke bestandig skjønner.

Hvor satans mye energi man bruker på å få det til å fungere, bli bra.

Jeg burde sikkert ikke begynne å sammenligne meg eller oss med andre yrkesgrupper, heller.

Jeg vet ikke, jeg treffer av og til folk, for eksempel nettopp selgere, som virker som de har nokså umenneskelige mål i jobben sin, krav om resultater satt av ledelsen.

Jeg håper virkelig de får betalt i en eller annen form, penger hjelper jo, tross alt, og for meg og for oss og for alle som er virkelig engasjert i det de gjør, uansett hva, er resultatet ikke så sjelden en personlig seier, mentalt, psykologisk.

Man bygger opp seg selv.

Man bygger opp andre også, og jeg har også lyst til å motsi en kollega som litt for beskjedent sa at musikk jo tross alt ikke var livsviktig, sånn som ambulanser og akuttmedisin.

Jeg vet ikke helt. Jeg skal ikke begynne å argumentere mot akuttmedisin, langt ifra, men prøv å tenke deg et samfunn kort og godt uten musikk, så tror jeg du ville fått en befolkning med så mange plager at vi ville vært nødt til å utdanne enda flere akuttmedisinere.

Vi hjelper vel hverandre med det vi gjør.

Men tilbake til salget – den intensiteten og energien som vel også trenges for å selge et eller annet prosjekt, den trenger man, i hvert fall jeg, til selve forestillingen, og jeg er faktisk ikke så tøff i trynet før en konsert eller en spillejobb.

Jeg liker å være på scenen, jeg har ikke noe imot å bli sett på, jeg er vel litt ekshibisjonist, det er man nødt til å være både som lærer og musiker og skuespiller.

Men det er jo litt dommedag, avhengig av hva man har gitt seg i kast med, litt mindre stress noen ganger, litt mere andre dager, helt ille av og til.

Og hvis jeg hadde spilt det jeg spilte i går kveld, for å si det sånn, hvis jeg hadde snudd bunken i klasserommet også, så hadde ikke du giddet å komme en gang til for å høre på meg, for det hadde vært uinteressant. Da hadde jeg mistet neste jobb, til slutt, og eventuelt inntekten.

Det er klart man får rutine, men man er faktisk nødt til å være kreativ hver gang, og forskjellen er bare hvor mye, hele pakka, et totalt nytt opplegg, som virkelig koster deg nattesøvn, eller litt.

Problemet med litt, for min del og jeg tror for mange, er at man begynner å kjede seg, og så er du i samme situasjon fra en annen kant, du klarer ikke å levere noe som er blitt uengasjerende for deg og må slutte.

Jeg skal ikke garantere at jeg snakker for alle, for jeg kjenner ikke alle, men jeg vil vel si at det der kalles kreativitet, sånn i sin alminnelighet.

Jeg ville være forbauset hvis du ikke visste det, egentlig, for de fleste har enten en hobby eller en jobb, også, som kanskje ikke defineres som “kreativ”, men som er det allikevel hvis du gjør ting på riktig måte, egentlig ofte hvis du liker det du gjør og ser de kreative mulighetene i jobben.

Eller tror du kanskje tingen er sånn for en musiker at man helt enkelt har et talent, og så bare er man så flink at det bare renner ut av en. Hurrra for en flink fyr.

Nei.

Med stort eller lite talent…og det er egentlig ikke så interessant med talent, mere hva skjer på scenen, det er det man blir bedømt etter, det er grunnlaget for konkurransen som Carl I. Hagen tror han elsker.

Det resultatet er også grunnen til at du går på neste konsert.

Det man jobber for er ikke å slå andre ned i støvlene, den typen konkurranse er det faktisk ikke særlig mye av, tror jeg, jeg har i hvert fall ingen sans for en sånn tenkemåte, og jeg tror generelt ikke det er det vi holder på med.

Man har et annet engasjement, for sakene i seg selv.

Med stort eller lite talent må man jobbe, både for å oppnå et nivå på det man holder på med, og for faktisk å skape noe, lage noe du ikke har hørt før. Noe som virkelig gir deg noe.

Noe som fungerer musikalsk, i hvert fall.

Er det ikke det du kommer for?

Og salg, for de som brenner for det, er en egen greie, jeg har da møtt skikkelige selgere også, som synes det er dritgøy å gjøre. Den jobben handler om andre ting enn selve musikken, det er faktisk en annen jobb.

Om man klarer å kombinere det er det jo genialt, for en selv og jo også for de som liker musikken man driver med, men ja. Det er jo flaks om man har to skikkelige interesser og talenter.

Ellers må man bygge det også opp, ved siden av musikalsk utvikling.

Men jeg liker fortsatt ikke å skryte for mye i forkant, jeg er redd for å love for mye og ikke innfri.

Salg, jobben i seg selv, handler som sagt om andre ting enn spilling, men man kan bli nødt til å bruke den samme energien for å få det til.

Det er for meg noen grunner til at jeg ikke liker noe særlig å selge meg selv.