Det var faktisk ikke så vanskelig å få en idé om psykologien i forholdet mellom Ap og FrP, i Stortinget her om dagen.

Temaet var altså bompenger, og hva detaljene i diskusjonen var husker jeg ikke helt, men veiprising var en av tingene.

Arbeiderpartiets Sverre Myrli hadde i hvert fall én clinch med Jon Georg Dale.

Myrli fremsto som representant for et system, kanskje til og med det vi pleide å kalle nettopp systemet på 70-80-tallet, da jeg satt i arbeidsutvalget i Natur og Ungdom. Vi var ikke spesielt glade i AP på den tida, de brydde seg katten om hva vi mente, sånn virket det, i hvert fall, de kjørte på med olje- og industripolitikk.

De oppførte seg nokså likt FrP og Høyre i dag i en del saker, Repparfjorden er én sånn sak, klimaproblemene et helt sakskompleks som blir forsøkt ignorert av litt for mange.

Men poenget her var også selve dynamikken, psykologien i konfrontasjonen.

Mens Myrli sto der som en systemets mann som syntes man kunne regulere…tja, i hvert fall dette, uten problemer, fremsto Dale som den uregjerlige nordmann, jeg tror egentlig de fleste av oss kjenner ham igjen i oss selv i forskjellige situasjoner, norske menn og norske kvinner.

Akkurat når det gjelder veiprising, som for meg er en ny idé, heller jeg nok i retning av Dale, jeg synes det virker lite ok å ha et veisystem som begynner å minne om kollektivtransport, og med et så differensiert betalingssystem at man får problemer med oversikten også.

Bedre å bygge færre veier.

Hva man gjør med de vi allerede har satt i gang, som åpenbart er gigantisk mange og mye, vet jeg ikke, det er et prinsipielt synspunkt fra min side, ikke egentlig relatert til virkeligheten i denne bransjen, som jeg ikke kjenner godt nok. Jeg kjører lite bil, jeg bruker trikk, tog, buss.

Bedre å holde FrPs fingre unna kollektivtransporten, også, da, jeg føler meg ikke så sjelden gjetet der også, som passasjer, litt den samme følelsen med buss for tog, stadig omlegging av ruter og et betalingsreglement som nesten er en Sovjetunion verdig.

Politikerne til FrP liker ikke kollektivtransport, og de er ikke så mye mer avanserte enn at det ofte er det de styrer etter, sin egen lyst og sine egne vaner. De er ikke de rette til å lede den.

Innholdsmessig, i saken om veier, eier FrP også et stort problem fordi de ikke vil ta inn over seg at vi har et CO2-problem, som antagelig gjør en gigantisk nasjonal veiutbygging til en skandale.

Jeg har ikke sjekket tall, ok, men det må koste ikke bare penger, men CO2-utslipp å bygge så mye veier som vi gjør akkurat nå. I tillegg til biltrafikken, med eller uten direkte utslipp fra bilene som skal kjøre på veiene.

De mangler vitenskapelig innsikt, og de mangler samfunnsmessig oversikt.

Psykologisk trenger de frihet, politisk trenger de kunnskap. Istedenfor å skaffe seg kunnskapen går de ofte rett på politisk frihet, noe som ofte gir resultater som velgerne deres ikke er fornøyd med, når de oppdager hva partiet deres faktisk har gjort.

Men jeg har også tatt til orde for ikke å gjøre alt, i kampen for å få ned CO2-utslippene, jeg vil ikke ha et diktatur, som nok også koster penger å administrere. Det vi trenger er en felles strategi som selvfølgelig har sjekket alle muligheter, men vi trenger ikke lover for alt ,hvis flertallet av befolkningen – oss, vi – gjør det vi trenger å gjøre, og ikke mindre enn det. Vi må også finne ut hvor skoen trykker verst.

Dette er et poeng som FrP ikke trenger å ta alt for mye til seg, for de bruker det til å si at vi ikke trenger å gjøre noe.

Det gjør vi faktisk. Jeg så en sammenstilling av grafene for økonomiske konjunkturer og CO2-utslipp her om dagen, og de to kurvene fulgte hverandre så tett at jeg måtte le. Det var ikke spesielt vanskelig å skjønne at produksjon i vid forstand, som kommer av forbruk, er det som plager oss, og selvfølgelig, forer oss.

Jeg hadde en diskusjon for mange år siden med en eldre mann om myndigheters generelle evne til å lage problemer for folk, og han brukte sin kjøring til og fra jobb som ett eksempel på en vanlig ting som det ikke var nødvendig å regulere. Det var snakk om kanskje et kvarters kjøring hver vei.

Det er i seg selv ikke så mye, kanskje, men problemet er at når mange plutselig gjør det samme, så har vi et problem. Så lenge ikke så mange gjorde det trengte man ikke bry seg like mye.

Hvis du ikke har omstilt hodet siden 50-tallet, da han kanskje begynte å kjøre, så er situasjonen en annen idag, både lokalt i byene, plassmessig og trafikmessig, og altså CO2-siden av saken, for hele verden, sorry, men det stemmer.

Mange bekker små osv.

Den gangen, altså på 50-tallet, var vi alle mer sparsommelige og måtte være det, i dag er det ikke nødvendig i samme grad, så vi forbruker mer og kjører også mer. Like store biler slipper ut mindre pr kilometer, men det er et større antall større biler i bruk, som spiser opp noe av gevinsten ved mere energieffektive biler.

Den neste delen av den egentlig litt springende diskusjonen som vi hadde, var en annen irritasjon han hadde, at han hadde vært nødt til å sende en liten reklamefolder han hadde laget for butikken sin, til Nasjonalbiblioteket. De hadde kanskje purret på det, jeg husker ikke helt, og jeg tror han syntes det var litt unødvendig masete.

Jeg gikk i forsvar en gang til, og forsvarte systemet med tvangsinnlevering av alt trykt materiale, selv om jeg nok egentlig innså der jeg sto og snakket, at jeg overdrev. Om han hadde skippet det der hadde det vel ikke vært noe stort problem for historieforskningen, så lenge noen hadde visst noe om at sånt materiale fantes, eller, hvis det faktisk var viktig, at de fleste hadde gjort det de skulle.

Men systemet er jo ellers bra, vil jeg anta, jeg kjenner ikke det heller i detalj, men det er jo et poeng for forskning å ha tilgang til det som produseres av trykksaker, sånn generelt.

I hvert fall finnes det noen ganger forskjeller på petimeterholdninger og tja…forslitt uttrykk, men realisme, eller skal vi bare si…det er fortsatt forskjell på å barbere seg og kappe huet av seg. Jeg tror ikke vi alle sammen uten videre er enige i alt når det gjelder hva som er viktigst og hva som ikke er det, men prinsippet kan vi kanskje enes om, at småting noen ganger kan få være småting.

Den siste saken har ikke noe med miljøpolitikk å gjøre, men prinsippet, og følelsen, var poenget.

Uansett, totalt sett er forbruket, i verden, i hvert fall et problem, fordi det kommer CO2 ut av de fleste fysiske produksjonsprosesser, i hvert fall foreløpig mange nok.

Alle løsninger på CO2-problemet er velkomne, også tekniske, jeg er ikke noen asket og har ingen sans for gamle dagers strenge holdninger til noe som helst, nesten, men vi har nok en gang…en situasjon.

Vi må gjøre noe, vi kan ikke gjøre ingenting.

Jo før FrP skjønner dette, desto bedre.

Når det gjelder psykologien i forholdet mellom AP og FrP er det mulig at fleksibilitet er mangelvare hos begge parter. Tross alt kommer de ut av samme historiske vom, de fleste FrP-velgere var vel en gang AP-velgere.

Bastant er et ord som passer på AP som det var, og FrP som det er.

Hvis man kan gjøre noe med det, har man virkelig vunnet noe.

Redigert…