Gje meg en skjeve med sirop og nøkkelen til do!

Denne bergenske sats har overlevd i min familie til i dag. Moren min hadde mange sånne, men jeg har en mistanke om at de fleste er snappet opp som historier, ikke selvopplevd. Det var nok mye selskapelighet hjemme hos min bergenske mormor og morfar, som flyttet til Oslo, etter hvert Furuset, da mor var ganske liten. Så mye av selve Bergen husket hun neppe, men historier var det mange av. Vi hadde et bilde av henne på en gård som morfar prøvde å drive en stund, utenfor Bergen et sted, hvor hun som ganske liten blir stukket ned i høyet på toppen av en vogn for å være et fornuftig sted når bildet skulle tas, liksom. Hun ser ikke akkurat fornøyd ut, og kommenterte alltid at det selvfølgelig stakk…

Det høres jo litt grisete ut, det der med å spise på do, og jeg tenker kanskje at det eventyret om han som lette eter sju års gammal graut – og fant det, selv om han måtte lete litt – nok har røtter i virkeligheten.

Men sirup på brødet kan man godt spise, selv om honning nok er sunnere. Jeg har av og til sett honning blandet med sirup i noen av grønnsaksbutikkene, og har stort sett skygget unna fordi jeg ville ha honning og ikke sirup. Men pytt, det går sikkert an å prøve, når man bare vet hva man får. Antagelig er det litt billigere enn ordentlig honning.

Ferskt brød, litt grovt, med smør og sirup, smaker i hvert fall også godt, litt enklere enn honning på smak, uten selve honningsmaken, men med konsistensen og sukkerklisset, som føles godt av og til å lepje i seg.

Og som sagt, sikkert ikke like sunt, men man kan jo alltids glemme det et øyeblikk. Jeg kommer jo alltid tilbake til det, jeg har som regel et øye på helsa også, når jeg lager noe.