https://www.dagbladet.no/nyheter/snakket-direkte-til-norsk-is-kvinne–jeg-har-ingen-sympati/70879511

Det finnes en oppfatning i FrP som er så enkel og fysisk at den omtrent ikke hører hjemme i politikken.

Den er ganske enkelt sånn at hvis du bøller med meg, så slår jeg tilbake.

Å reagere sånn er mange ganger naturlig i private sammenhenger, hvis man tar det utsagnet rett på, og selvfølgelig er det også grunnlag for sikkert diverse humorgenrer.

Problemet er at en del FrPere overfører den måten å reagere, direkte på politikken.

Aftenposten tror ikke det stemmer, man behandler politikerne fra partiet som politikere, med ordentlige spørsmål og tilsynelatende ordentlige svar. Alle har rett til å ha en mening.

Men det som sies når man tenker sånn som dette, vi tar igjen, er for eksempel at hvis et land gjør noe mot Norge som er aggressivt, så slår vi tilbake. Så enkelt.

Altså, ikke ta feil av logikken, den er fysisk, den beskriver en slåsskamp. Man er først og fremst opptatt av angrep og forsvar, dernest saken, når dette er en dominerende tankegang i en diskusjon. Vi tar igjen fordi de bøller med oss.

Når Siv Jensen snakker om IS-krigere eller IS-koner eller kjærester som kommer hjem, snakker hun om noen som hater oss. Det er sånn hun ser det, og det hun vil fokusere på.

Det er også i hennes verden grunnlaget for samfunnets reaksjon, hvis man vil bruke et så fint ord på en så enkel ting, når hun har vært sånn mot oss kan hun skylde seg sjøl og ta konsekvensene, som er det språket den typen barneoppdragelse snakker.

Spørsmålet fra journalisten om Moland og French impliserer jo nemlig et blikk på loven.

Likhet for loven er et rettsprinsipp.

At det er kommet så langt at vi ikke en gang forventer av en minister at hun relaterer til loven, at man selv som journalist holder muligheten åpen for finansminister Siv Jensen til å ha en mening som ser bort fra loven…

Jeg mener fortsatt ikke at FrP tar feil i alt de sier, og jeg innrømmer gjerne at jeg sier det for sjelden.

Altså, det å forsvare seg hører med til utrustningen i et samfunn og i et land, og for et menneske også, men det finnes ufattelig mange flere midler enn de fysiske. Store deler av politikken fungerer i gode tider som buffer og som forsvar for de forskjelligste ting, uten at man trenger å bryte alt for mange spilleregler og uten at man trenger å gå ordentlig løs på hverandre.

Men i tillegg er lovene til dels forandret under press fra populismen, og noen burde ta en skikkelig sjekk på alle felt, egentlig, inkludert grunnloven, særlig siden Carl I. Hagen satt i det utvalget som reviderte den. Han burde ikke akkurat være kjent som en person som jobber rett fram.

Et poeng som alle burde få med seg, ikke minst FrP, er at et demokratis lovgivning i sitt vesen inneholder smutthull. Hvis man prøver å lage loven – og systemene – sånn at man faktisk tar alle som bryter loven, regelen, eller enda mer ekstremt, alle som bryter med lovens ånd, som man sier, ikke bare dens bokstav, ja, så har man en politistat. Et diktatur.

Jeg vil helst ikke bo i et sånt land.

Hadde vi hatt en farlig situasjon her hjemme mellom IS-krigere og andre kunne jeg også forstått angsten.

Men vi har ikke det. De som skaper mest spenning mellom forskjellige kulturer, er nettopp Siv Jensen og deler av hennes parti, de er minst av alle på den politiske arena i stand til å se og vurdere andres verdensbilder og har færrest midler til å forsvare seg intellektuelt og verbalt, de ender med å være nødt til å forsvare seg fysisk fordi de ikke ser andre midler, selv om de finnes.

Jeg begynner å tenke at de må være nokså usikre på mange ting, også “det norske” som de er så opptatt av. Det er ikke noen forbrytelse i seg selv å være usikker. Men det er en kilde til alvorlige kjipheter hvis man tar en kulturs svakeste sider og bruker dem som basis for politikken. Egoisme, enøydhet og overdrevne synspunkter…det burde være plass til det, det synes jeg, jeg vil heller ikke ha et perfekt samfunn fra den andre kanten, men de tingene burde ikke dominere bildet eller være regjeringens politikk.

Hvis de blekner litt er det også lettere å vurdere hva FrP egentlig mener og hva de faktisk gjør. I mellomtiden er mitt og andres hoder full av reaksjoner på deres oppsamlete agg mot alle mulige.

Rasisme er til en viss grad uunngåelig i min generasjon og oppover, i hvert fall, tatt i betraktning at vi er en del av Europa med sin imperialistiske historie, og også tatt i betraktning at vi her i Norge levde temmelig isolert, kulturelt sett. Lille sorte Sambo fantes jo faktisk i bøkene da jeg var liten. Og så utrolig mye lenger gikk det ikke for vår del der jeg vokste opp, i hvert fall, men vi var jo liksom bare oss.

Akkurat de samme faktorene inneholder muligheter til toleranse og vidsyn, hvis man kjenner seg selv og dermed har et grunnlag for å møte andre, det synes jeg fortsatt er riktig å si. Og det er også blitt til toleranse og vidsyn.

Norge var jo mer en koloni selv enn en kolonimakt. Allikevel sitter en del av de dominansholdningene i oss, nettopp på grunn av Norges historie kanskje på enda merkeligere vis enn i de store europeiske landene.

Og rasismen er kanskje av samme grunn mindre dramatisk, tror jeg, enn i mange andre land.

Vi burde egentlig være rimelig trygge på vår egen kultur, vi hvite som var her, si på 60-og 70-tallet, jeg kan mine kjøttkaker og min fårikål til bunnen av gryta og er ikke redd for couscous eller kylling tikka masala, eller for den saks skyld spaghetti i alle varianter, enten oppskriften kommer fra Italia, Danmark eller USA. I den moderne verden finnes jo de “opprinnelige” kulturene side om side med nye varianter.

Siv Jensens argumentasjon i sammenligningen med French og vennen hviler stort sett på personlige sympatier og antipatier.

Hun ser IS’ krigføring som et angrep på Norge. FrP ser det sånn fordi de tror verdens muslimer vil presse alle andre til å bli muslimer, med vold. Med tanke på de muslimene jeg har møtt og situasjonen i Oslo, som stort sett ikke er noen situasjon, er det et latterlig synspunkt i Norge nå. Det virker ikke som om vi har særlig mange gærninger av den typen, og vi forsvarer vår egen kultur og levemåte mye mer forsiktig og hverdagslig, på en haug med andre måter enn med straff. For eksempel ved å snakke med hverandre…og ta litt normalt hensyn, og for min del gjør jeg også ganske mye for å få frem vår egen kultur, musikk og mat, først og fremst. Jeg blir ikke mindre nysgjerrig på andres kultur av den grunn, de to tingene (det er jo heller ikke bare to ting) inspirerer hverandre.

Og folk i PST går jo også på jobb.

Vi har ikke en situasjon i Norge hvor vi er nødt til å bryte loven eller bruke urimelige eller lovstridige reaksjoner for å forsvare oss. Norge er maktmessig en bakevje, og nokså lite interessant for internasjonal terrorisme.