Alle later til å være enige om at hvitløk holder deg frisk. En tverrkulturell enighet, internasjonal, tror jeg, med ikke så mange unntak, i hvert fall.

Det burde være lett å se at det finnes forskjellige, fornuftige måter å forholde seg til helse på. Jeg snakker naturligvis om eget liv, enhver lege i enhver alder vil nok være enig i at det finnes svært forskjellige mennesker med temmelig forskjellige helsetrategier på egne vegne, at det ikke er bare én vei til god helse.

Man må heller ikke glemme at verden har flere fungerende helsetradisjoner enn den vestlige. Jeg har som vanlig ikke oversikt, bare konstaterer at Kina og India er to land hvor ikke bare vi har hentet mye, men det i hvert fall finnes mange måter å angripe problemet, gamle legetradisjoner. Man kan kanskje si at noe av det er vokst frem i fattigdom, og at de risikerer våre velstandssykdommer når de kommer så langt, eller kanskje noen er der allerede. Grunn til å være våken, da.

Men man har midler å hjelpe seg med mot sykdom som ikke uten videre ville kunne administreres eller kanskje ikke en gang forstås helt ved et norsk sykehus, men som allikevel fungerer.

Men idag ligger det en hel del helseproblemer i skjæringspunktet kropp/psyke, som jeg tror dels er vanskelig å takle både for pasient og lege, og som kanskje kan skape problemer for selve definisjonen av sykdom.

Hvor mange møtepunkter finnes det i kroppen for de to tingene – kropp og sjel? Psyke og fysikk?

Ikke godt å si, men antagelig mange.

Betyr vondt i magen at man er syk? Eller betyr det at man er stressa? Hva er forskjellen?

En idé som kan være verdt å ta med seg er at man når man er stressa gjør et og annet for å kompensere. Ikke nødvendigvis gjennomtenkte eller rasjonelle ting, men reaksjoner på ting.

Man kan si at psykiske problemer i vid forstand, ikke bare sykdom, kan få en til å spise mer, røyke, drikke, gjøre ting med seg selv.

Felles for alt dette er at det fører til fysiske effekter gjennom egne valg, også uansett hvor tvungne de er. Det tar jeg ikke stilling til i utgangspunktet, bare at psyken gir deg et eller annet problem som får utslag i en fysisk handling, som gir en fysisk effekt på deg.

Her havner det man kaller fysisk misbruk, som kan være selvdestruktivt. Mange hverdagsvaner grenser opp til det, røyking, drikking, kaffe, mat. Man snakker om treningsnarkomani, arbeidsnarkomane.

Grensen mellom bruk og misbruk kan være uklar. Hvis man ser misbruk som ett begrep, er dette også et møtepunkt mellom kropp og psyke. Et springende punkt og et interessant spørsmål for an legmann er om effekten av ens sigarett, fysisk, er annerledes hvis den tas i glede, eller den tas i frustrasjon. Det finnes, også målbare, effekter av psykiske tilstander på kroppen. Jeg er overhode ikke ajour med forskning, bare vet at det finnes.

Stigmatisering og fordømmelse gir deg et dårligere utgangspunkt for å håndtere et problem.

Det finnes også kulturelle variasjoner i om man ser på selve bruken av et rusmiddel som et problem som burde unngås eller avskaffes, eller som en del av kulturen. Om man ser det som et nødvendig onde, eller et gode.

Alkohol er innlysende. Forholdet til seksualitet varierer også sterkt.

De forskjellene kan også være personlige, individuelle. Noen er festrøykere og håndterer det greit. Tydeligvis er ikke røyk et stort problem for dem. Andre har et svart hull de prøver å fylle med nikotin eller tjære. Her er de psykiske årsakene koblet nokså direkte på vanen, og det er vel ikke urimelig å anta at de er koblet på de av de kjemiske virkestoffene man er ute etter også. Stoffene har et spekter av virkninger, og virker forskjellig på forskjellige kropper og forskjellig psyke, er antagelsen.

Viljestyrke hører også med i bildet, hvordan man håndterer en eventuell “svakhet”. Vet man om en egen følsomhet for noe bestemt, kan man velge å håndtere det på bestemte måter, eller holde seg unna. Jeg drakk meg, som jeg vel har sagt før, alltid opp i studietida, ikke ned, bevisst, jeg ventet til jeg var i feststemning før jeg drakk. Kaffe og røyk, derimot, var utløp for hverdagsfrustrasjon.

For noen i kirken virker kaffe og kaker som et slags rusmiddel, det skaper også latter og humør.

Ikke alle sånne reaksjonsmønstre er bevisste, enten effekten er overveiende positiv eller det motsatte, men de kan være der allikevel.

Man kan etter min mening ikke se på rus generelt som et problem, det kommer an på hva man fyller den med.

Kunsten har muligheter til å løse problemer, for skapere av kunst og av forbrukere av den. I mange tilfeller er det viktig at man gjør den til en problemløser. Et hangup trenger ikke være negativt, hvis man har en sukkeravhengighet kan man løse problemet ikke bare ved å la være å spise sukker, men ved å bake eller lage desserter eller sukkertøy, ved å koble på kreativiteten.

Mange snakker om spilling og matlaging som utløp for ting, som terapi.

Man sier det som amatør ofte fleipete, men det er gjerne realiteter.

Det er ingen generell grunn til at sånt ikke kan gjøres til jobb også, det spørs bare hva man ønsker å tjene penger på, og om man takler de profesjonelle utfordringer som er knyttet til det.

Mange musikere er “maniske” i den forstand at de er ekstremt opptatt av det de gjør, og ingen burde se på det som et problem i seg selv. Selvfølgelig kan det være problemer knyttet til det, men så lenge effekten er positiv og resultatet brukbart, skjer det vel positive ting.

Så lenge festen er givende og ikke ødeleggende vinner det sosiale livet på den også.

Det man i så fall bør kjenne på er utvikling, fordi til og med et svart hull kan fylles på denne måten, og det kan ta år, sånn at man kan ha en givende vane i mange år, som til slutt faktisk fyller behovet, og vanen kan plutselig bli mindre attraktiv eller forandre karakter.

Best å finne på noe nytt, i så fall. Best også å vite at dette kan skje, så man kan kjenne etter om man er på veiet sted ved å gjøre noe bestemt. Det kan være kneiker og andre ting på veien.

Noen har hatt mange hobbyer opp igjennom livet og snakker unnskyldende om at man aldri har drevetdet til noe. Hvis man har uutnyttede talenter kan det selvfølgelig være riktig, men det kan i hvert fall også hende man oppfylte et eller annet personlig behov der og da.

Livskunst hører selvfølgelig også med, ikke bare definert kunst. Enhver positiv vane eller handling kan bringe deg videre.

Motsatt kan selvfølgelig destruktive vaner være der. De kan bygge seg opp i fysikken over år, i kroppen, og en lege eller ernæringsfysiolog vil kunne vite mer om de konkrete effektene av et eller annet.

Man snakker om perioder av livet hvor man bygger mer, hvor effekten av god næring og fysisk aktivitet er større enn andre perioder i livet, men jeg vil kanskje tro at dette motsies noe av en moderne livsstil hvor alder rent faktisk betyr noe mindre eller noe annet enn før, delvis fordi alder ikke lenger sees på som et totalfenomen, man er istdeden åpen for at forskjellige områder i livet kan befinne seg på forskjellige utviklingstrinn.

Terapimetoder er også kommet så langt at mange ting lar seg endre og reparere i voksen alder.

Man kommer ikke utenom at man som barn er mere følsom, og at organer er under danning og utvikling. Men mye kan også repareres selv som voksen, hvis man er ute tidlig nok. Jeg har selv doktorert mye på meg selv med mat, og selv om det ikke har vært snakk om diagnostiserte sykdommer er jeg nokså sikker på at noe av det i hvert fall har vært forebygging.

Det finnes av og til en latterliggjøring hos leger av en “kur” av agurkspising eller noe annet man føler behov for. Jeg skal ikke prøve å gi ut en naturlegebok, men jeg kan ikke se noen grunn til at ikke biologien skulle virke på helsa, for eksempel i form av mat, når kjemien gjør det i form av piller. Et system som er fullt av avfallsstoffer må også være lettere å overbelaste, å det kan ha sin funksjon å få ut noe – også.

Et annet synspunkt er at kroppen noen ganger trenger ikke bare krykker, for eksempel i form av et legemiddel man står på i mange år, som stabiliserer en problematisk tilstand uten å løse problemet, den kan også trenge hjelp til å løse et problem selv. Tross alt er kroppen ofte i stand til å gjøre seg selv frisk, men legemidler, enten de er organiske eller rent kjemiske, vil også kunne brukes til å støtte opp under sånne prosesser. Dette poenget finnes sikkert også i tradisjonell vestlig medisin, og andre steder.

Noen ganger vet legene også mere enn man tror, det man stanger i er egne klisjéoppfatninger eller uvitenhet. Ofte vil man heller ikke få de klare svarene man gjerne vil ha, fordi vitenskap ikke alltid er klar, selv om den sier forholdsvis klare ting om tendenser og muligheter. Da er man overlatt til seg selv, med det man klarer å få med seg av legens kunnskap som byggestein eller supplement til egne oppfatninger, og det er også ofte naturlig. Man kjenner sin egen kropp og sjel bedre enn noen lege, er jo også en ikke helt usann klisjé. Man bør ikke overlate livet eller kroppen 100% til en lege hvis man ikke er nødt, det er min oppfatning etter mange års sykdom, riktignok mest psykisk. Man bør beholde ansvaret selv, jeg prøver i hvert fall helst det, og en lege vil i de fleste situasjoner gjerne være medhjelper.

Overfladiskhet og reellkontakter kanskje begreper man kan ta med seg i sin administrasjon av kroppen, i hvert fall husker jeg at jeg og en kjæreste sammen oppdaget at den sulten som kunne oppstå om kvelden godt kunne ignoreres uten at det skjedde noe galt, tvert imot ble man mer fornøyd både i kropp og sjel ved å bare la sulten være der, den forsvant etter en stund allikevel.

Siden kom den vanen tilbake, og jeg har måttet ta tak i den med andre midler, men akkurat da var det i hvert fall mulig bare å bruke viljen og si at det var en “juksesult”, kroppen hadde egentlig ikke noe behov, sa vi til hverandre.

I en tid hvor massesamfunnet er i ferd med å gå over i noe annet, og individuelle livsvalg presser seg fram i samfunnet, er det vel også naturlig at balansen mellom individuelle og felles oppfatninger om oss selv endres. Dette gjelder nok også helse, fordi livsstilene yngler, og vanene endres med det, og dermed får man ikke bare nye påvirkninger på gamle kulturelle mønstre, men helt nye mønstre og levesett, som også må påvirke både spisevaner og andre vaner, og dermed helsa.

Det er vel ikke noen grunn til å ta livet av vitenskapen av den grunn. Mange av oss har jo levd med et individuelt forhold til kunnskap også, oppigjennom livet, personlige oppfatninger og posisjoner er jo faktisk normalt i en utdannet verden, men de må stå i et forhold til etablert vitenskap.

Det finnes alltid synspunkter innenfor et fag eller i sin alminnelighet, men det finnes også ting, standpunkter, som blir sett på som umulige eller håpløse.

Om de er det eller ikke kan jo noen ganger være utfordrende å svare på, men ikke alltid, heller.

Mange “nyutdannede” har ikke helt fått med seg dette poenget, de tror at vitenskap er fakta, ferdig snakka, og fullt så enkelt er det ikke, uten at jeg vil gå i detalj her.

Én viktig forskjell er i hvert fall for meg om man studerer eller snakker om naturen eller om man snakker om mennesket, fordi mennesket er et møtepunkt mellom kultur og natur, vi er ikke bare natur, som en del synes å mene eller tro, og selvfølgelig heller ikke bare kultur.

Både psykologi og andre humanvitenskaper kan ha synspunkter og oppfatninger som har betydning for for eksempel helsa.

Ett poeng som jeg synes det kan være grunn til å merke seg er forskjellen på å ha et stabilt system, altså kropp og sjel og hele sulamitten, og et som er på høykant, fullt av spenninger. Jeg har selv opplevd følsomheten som kan være der når man er psykisk ustabil, også for eksempel overfor noe såpass mildt som te, mer for kaffe, og andre ting man spiser eller drikker.

Hvilken betydning dette har er sikkert ikke så enkelt å svare på, det kommer kanskje også an på hvilken del av systemet som er på høykant og hvorfor.

Kanskje lar alt det der seg beskrive med fysiske begreper eller måles med fysiske apparater, men det oppleves i hvert fall også som en del av psyken når man har det sånn.

Hvis jeg har rett i at man kan styre det eksistensielle innholdet i det man konsumerer til en viss grad, altså at man for eksempel passer på situasjonen når man drikker, som sagt, og andre ting, så vil vaner, inkludert psykologien i dem, også kunne festne seg og bli til reaksjonsmønstre. Man kan tenke seg at det også kan skje i oppveksten, man forbinder bestemte ting med bestemte typer mat eller drikke, og dette påvirker konsumet både i psykisk forstand og fysisk, det siste i hvert fall opplagt når det gjelder mengde.

De rent fysiske effektene av de psykiske vanene får kanskje være et åpent spørsmål i denne sammenheng, eller de kan besvares av folk med mer fagkunnskap på området enn meg.

Men hvis de sammenhengene er der noe i retning av det jeg har antydet, åpner det for mye variasjon langs kulturelle og psykologiske grenser, individuelle, famiie- og gruppemessige.

Dynamikken, påvirkningen, mellom disse tingene og kroppen vil også være et diskusjonstema og forskningsområde. Det er det sikkert allerede i fagmiljøene.

En nyre er til en viss grad allikevel en nyre, og stoffene vi putter i oss og kombinasjonene av dem har vel også til en viss grad sine bestemte virkemåter. Men både kultur og psykologi kan noen ganger snu ting på hodet, så søvnighet blir til oppstemthet, og omvendt.

Både indre organer og kjemi har vel også spennvidde, de virker noenlunde sånn, men under andre omstendigheter sånn, og et sted går det en grense, eller flere, for hva en nyre vanligvis gjør, eller for hva den kan eller bør gjøre.

Det samme kan man opplagt si om kroppen eller systemet totalt sett, det finnes nok en grense eller flere, men der er det også det forbeholdet at ting utvikler seg over tid. Hvis du for eksempel bare såvidt klarer å etablere en vane, en balanse, i forhold til et eller annet problematisk inntak av mat eller kaffe eller noe annet, kan den samme vanen, når den først er etablert, bli en byggestein for resten av spisevanene. At det var vanskelig i innøvingen behøver ikke bety at det er det i fortsettelsen.

Å komme over kneiker er en ting også når det gjelder mat.

Og så videre.

Til syvende og sist gjelder det å kombinere det man vet, og det man tror man vet, med en følelse for og kjennskap til egen kropp og egne vaner.