Så hvordan er spillereglene på gata i Oslo? Det kan jo være greit å vite, når man er på besøk, eller flytter hit.

Høflighet er et tema, særlig fordi mange, ikke så langt fra Oslo heller, har nokså merkelige ideer om oss som er vokst opp, ja, i nærheten av Oslo i hvert fall, eller midt i gryta. Jeg husker noen spurte om alle i Oslo gikk i dress og slips på jobben. Det var på midten av 80-tallet, og den gangen var dress og slips ikke akkurat status, for å si det sånn, det var midt i friketida, så jeg måtte jo le den gangen.

Faren min hadde den uniformen, for å si det sånn, en liten stresskoffert fikk han seg etterhvert, og gikk relativt smilende hver morgen til bussen, såvidt jeg husker, eller kanskje han kjørte? Jeg er ikke helt sikker. Men ellers i byen, den gangen, og vel enda, var det mye T-skjorter og dongeri eller noe sånt, forsåvidt som nå.

I mellomtiden er det antrekket blitt en greie for en del unge som enten går for penger, status, eller som ifølge meg ikke helt skjønner opplegget i byen og overdriver. Vel er det en grense selv for meg når det gjelder enkelte ting, men den grensen er hverken stram eller streng, så lenge noen ikke prøver direkte å drite meg ut eller gjøre noe annet faenskap som faktisk er rettet mot meg eller min kultur. Da reagerer jeg.

Selvfølgelig er stilen også endret mange steder, og det er oppstått nye miljøer.

Bortsett fra det bryr jeg meg katten om antrekk og oppførsel, “pent” eller “ikke pent” eller noe helt annet, så lenge folk har noenlunde vennlige hensikter. Sånt spiller ingen større rolle på byen, såvidt jeg kan se.

Men for mye høflighet er et problem, synes jeg, kanskje særlig for innflyttere. For oss som bor her og synes vi kommer herfra kan det også være litt masete. Det er ikke alle eldre som gidder å kreve en sitteplass på trikken, og det er ikke alltid ok å bli tiltalt med bukking og skraping.

Kanskje det skyldes at de som faktisk er født og oppvokst i byen, og jeg er altså ikke en av dem, på en måte, jeg kommer fra Asker, som da var enda lenger ute enn i dag, – altså, de er ofte lite synlige, de har sitt habitat og tilpasser seg nye myndigheter med til tider alt for mye fleksibilitet, og de som ikke her herfra følger etter og er ofte alt for snille mot både kjipe regler fra kommune eller regjering, riving av hus og andre planleggingsting, og sosiale regler som blir alt for tighte. Man bøyer bare unna, og finner et nytt område hvor man kan få ting til å fungere, fysisk, plassmessig, ikke minst, eller mentalt. En gang imellom kommer det en skikkelig reaksjon, noen ganger godt begrunnet, andre ganger mangler det faktisk bare litt kommunikasjon mellom styrende og styrte. Det er ikke alltid man trenger å lage en revolusjon for å få ting til å gli, men ting kan bli umulige hvis ingen sier noe noen gang.

Men man vet jo ikke alltid hva som skal til, særlig hvis man er vokst opp med å tilpasse seg, faktisk bli styrt, da har man virkelig problemer mange ganger og er kanskje avhengig av at noen snakker for deg.

Ikke helt bra, det der.

Men på gata, som sagt, rasisme tror jeg, akkurat nå, er rett og slett ikke akseptert. Vi er ikke alltid nær hverandre, men vi snakker nå sammen over disken eller kaffen, begynner så smått å få litt peiling på hverandres humor, og jeg sender og mottar tommel opp og morsomheter både her og der. Ting blir nærmere, hyggeligere, også litt flørting på tvers av antrekk og språk er fullt mulig, uten noen mangel på respekt. Jeg gjør faktisk et nummer av det der, jeg har oppfattet at en del muslimer er redde. Jeg har ikke tenkt å bidra til det.

Jeg skjønner at noen lever side om side uten å snakke sammen, og jeg tenker det er litt unødvendig og litt synd, det er alltids noe tull & tøys man kan forbedre humøret med. Særlig de gutta som liksom skal være et problem i byen har jeg et godt forhold til når jeg dulter borti noen, uansett alder, nesten, særlig tenåringer og et par tiår oppover renner over av humor og ønsket om å slå en vits eller tulle med meg.

Det er som regel god underholdning.

Men det er klart, kommer du sur får du lett surhet eller andre ting tilbake.

Så jeg vet ikke om Tor Mikkel Wara er nok nordlending, unnskyld, finnmarking, til å være med på en sånn humor? Han ser ikke sånn ut, sorry, jeg er mistenksom. Det jeg tror er at han lager problemer, han virker stiv.

Vi får finne det ut.

Men høflighet igjen, generelt, det er jo bare en praktisk foranstaltning, ikke egentlig sosial kommunikasjon, bare smurning, sorry, jeg kom borti deg… Noen ganger blir det så mye av det at det blir en fleip i seg selv, du kan snakke med min advokat om det, liksom…ingen problemer med å bli forstått så lenge man snakker ferdig, og smiler nok til at folk skjønner at du ikke er ute på bølling.

Noen er gale nok, som meg selv, til å bryte sosiale regler etter behov, snakke til noen når det ikke er akseptert eller ikke naturlig, et ord som trenger til både fil og rasp før det igjen kan finne en fornuftig plass i vår sosiale jungel. For noen betyr det å gjøre ingenting, og når det byr seg en anledning gjøre mere ingenting.

Det blir for kjedelig. En av de hyggeligste tingene i byen er å fortelle veien til turister, utenlandske har jeg av nysgjerrigjet snakket så mye med at det snart er en vane, enda hyggeligere er det når folk fra Stavanger eller Trondheim kan finne en kul asiatisk restaurant for å spise og slappe av. Det er lett når man tilfeldigvis står mitt i det riktige strøket, med restauranter og kafeer på alle kanter, av den riktige sorten for denne anledningen.

Litt forskjell er det på bydelene, og de og byen utvikler seg selvfølgelig også, forandrer seg, så hvis man holder seg mye i sin egen omkrets en stund vil nabokvarterene eller steder lengre vekk med trikken plutselig ha endret karakter. Man kjenner seg nok igjen, tonen er ikke helt forandret, men allikevel.

Jeg husker når vi flyttet til Ski at hele byen var ugjenkjennelig, nesten, når man endelig fikk en sjanse til en ordentlig tur inn, etter noen år med småbarnsliv. Og det var vel ikke ille med endringene, jeg følte bare det var litt synd ikke å være med på moroa, mene noe, eller sjekke ut ordentlig hva som var nytt.

Det er jeg definitivt nå.

Hver kafé har nok sitt preg, men det er allikevel ganske mye blanding av aldre og kulturer.

Jeg gjennomskuer ikke, kan ikke identifisere, alle kulturer, heller, det finnes forskjeller innenfor for eksempel yngre miljøer jeg hverken kan eller ser, ikke på avstand. På helt nært hold kommer jeg ikke ofte, eller det blir gløtt.

Men jeg er heller ikke bare på studietur, jeg synes jo det er suverent å bli kjent med folk og snakke om hva som måtte falle…naturlig.

Naturen, også menneskenaturen, er som den er, mener noen, men jeg synes jo det også er et kjedelig standpunkt og foretrekker å tro at vi kan trekkes og dras en del i etter behov. Det hender jeg går for langt med det, men jeg angrer ikke på selve variasjonen, jeg finner tilbake til meg selv som en strikk som slakkes, for eksempel ved å gå til en favorittkafé hvor man virkelig blir tatt imot på vennskapelig vis.

Praktisk talt hjemme.

Noen trekker til og med i meg av og til, og det er jo litt opp og ned hvordan jeg reagerer på det, men prinsippet kan jeg ikke riktig gå fra, jeg bor ikke i en by for å være helt alene, selv om trikken av og til kan være en rømningsvei til et ukjent sted hvis det er ensomhet man trenger. Særlig langt er det ikke, men allikevel langt nok, hvis man trenger å gjemme seg litt.

Jeg synes ellers det ville være synd hvis Norge ble seende ut som deler av Sverige, i hvert fall grenseområdene mot Kongsvinger, man kan bare kjøre dit, til Finnskogen og videre over grensa for å konstatere at distriktspolitikk ikke bare handler om penger, men om koselige hus og garantert en kaffekopp hvis det passer sånn. Lys i gatene har vi også hatt, mens rett over grensa var det rimelig mørkt.

Ikke dermed sagt at Sverige er sånn eller sånn, jeg skal virkelig ikke ha sagt for mye, vi har forskjellig historie på flere måter, og det nytter ikke alltid å se etter hjemlig kos på samme sted i fremmede land.

Det man virkelig liker er som regel plassert andre steder og i andre sammenhenger enn man er vant til. Forventer man at ting er som hjemme kan man jo rett og slett slå seg litt, men hvis man skjønner poenget og justerer litt…mange muligheter.

Jeg har de siste årene vært en god del nettopp i Sverige og begynner å finne melodier jeg kan spille med i. Jeg snakker ikke om musikken der, da, den har aldri vært noe problem. Svensk folkemusikk, spesielt…hallo. Barnelærdom, i ikke så liten grad, og som vanlig i min verden, en del forestillinger som stemmer ganske godt, men som egentlig mere er arbeidshypoteser som ligger klare til forskning når man er klar. Er man vokst opp med den ene plata til Jan Johansson kan man ikke unngå å ha ganske klare ideer om folkemusikken, for eksempel. Det finnes tallrike andre eksempler.

Men forskning er forskning, den tar heldigvis ikke slutt og bringer deg helt eller delvis til nye konklusjoner.

Hvis man bor i et fremmed land kan man selvfølgelig opprettholde vanene hjemmefra og lage seg et eksilmiljø eller hva man skal si, og ikke noe galt i det heller, det kan jo i sin tur benyttes av fastboende til å forske på den kulturen som da finnes der.

Men hvis man som reisende eller emigrant er ordentlig på eventyr er det nok en fordel å skru målestokken eller begrepene enda et hakk ned og være lydhør på helt uvante frekvenser. En kafé kan se ut som noe koselig hjemmefra, men prøver man er det kanskje et kjedelig sted – for deg – hvis det er den bestemte tingen, den greia som var kjempemorsom hjemme, du ser etter. Kanskje nabolokalet, som ser helt døllt ut i ditt hode, er der du burde bestille kaffe og begynne å snakke med noen.

Det der kan også være en virkelig fare – ethvert sted, og også en storby, har do’s and don’ts, og hvis man er vant til å være sleivete på bestemte måter der man kommer fra, er det ikke sikkert akkurat det samme går helt bra på et fremmed sted.

Det kan godt hende man er sleivete der også, men kanskje ikke på den måten. At folk kan bli sure eller avvisende er én ting, det kan selvfølgelig skje, eller det kan være rene kriminelle som utnytter en situasjon på et sted som for en selv ser trygt ut.

Som sagt har jeg alltid litt årvåkenhet i beredskap, selv om nysgjerrigheten er det viktige. Uten den siste lever jeg dårlig.

Den kan selvfølgelig også ta overhånd. Da tar jeg en liten pause, frivillig eller av tvang. Det er synd hvis andre får for mye av deg, men jeg vil også si, man vet ofte ikke hvor grensen går før man har overskredet den. Litt får man få lov til å prøve seg.

Fordelen med en by…det er mange, ikke bare én ting, men en morsom ting er mengden av mennesker, ikke bare på avstand, i en gate, men hvis man tør og vil, på en kafé eller andre steder. Man kan skaffe seg mange slags bekjentskaper, privat og profesjonelt, nytten og det morsomme kan gå hånd i hånd, eller på trynet, alt ettersom. Muligheter for erfaringer finnes.

Jeg ville synes det var vanvittig synd hvis alle mine byskriverier på noen måte ødelegger for landsbygda. Mange virker om de er ute i et sånt ærend for tiden, kanskje ubevisst, men det hjelper lite hvis det er effekten. Jeg vil oppfordre alle til å være på vakt, lese seg opp det de har tid til, og være med på først å redde stumpene av bygdene, for det virker som det snart er det det er snakk om, og deretter finne en strategi eller flere, til å få det til å gro der også, hjelpe til på alle måter. Et land uten et levedyktig landbruk og et fiske som kan fø oss, i et land med så mye kyst og så mye utmark, det ville være idiotisk.

Bønder får heller tåle vår relative inkompetanse når det gjelder økonomi og driftsmetoder, og samtidig ikke tro at vi ikke kan noe, ikke begynn på scratch, der er vi tross alt ikke. Vi kan litt, så la oss finne ut hva, så kan vi begynne å snakke sammen på ordentlig, og løse problemene.

I mellomtiden byr jeg som vanlig på en øl eller noe annet, på et hyggelig sted i byen.