Jeg har allerede snakket noe om det, mange har en drøm om å gjøre noe de elsker å holde på med og få betalt for det.

Jeg har møtt dette ikke minst hos folk med rutinejobber, eller hvor jobben er blitt rutine, de klarer ikke å gjøre mer ut av den, og folk som har hatt samme type jobb lenge. Det er jo temmelig forståelig hvis man har andre interesser, kanskje et stort talent, mye energi eller kreativitet man ikke får brukt. Til slutt kan man bli fullstendig sprø.

Men det er noen spørsmål knyttet til det.

For det første kan en frilanstilværelse være mer krevende enn å være arbeidstaker. Du må selv passe på din egen tid, for eksempel, jobbe nok og ikke slappe av for mye, strukturere dagen eller i hvert fall få gjort noe. På en arbeidsplass er de tingene litt mere gitt, sånn at du kan skape deg lommer av frihet der skjemaet ikke krever så mye av deg, eller ikke noe i korte strekk, etter hvert som du får rutine på ting.

Hvis man er en type som uansett holder på med ting hele tiden kan det være ideelt, men hvis man liker å ha regelmessige pauser og en regelmessig rytme, kan det være nokså slitsomt. Det krever uansett at du lager din egen tilværelse i større grad.

Alle jobber, uansett om du er ansatt eller frilans, har en “oppstartsperiode” som kan være tøff, og ikke bare økonomisk, men også arbeidsmessig. Du kan ikke tingene ordentlig, du må lære dem, og det er i seg selv krevende.

Hvis du disponerer all din tid fritt risikerer du også å aldri ha fri, fordi det jo alltid kan være noe å ta tak i. En arbeidsgiver vil til en viss grad regulere dette, selv om en masse av det selvsagt avhenger av tempo, stil på arbeidsstedet, krav osv.

Hvis du er en energisk, kreativ type, kan dette lenge fungere uproblematisk i begge sammenhenger når ting ruller, man spinner som en maskin og har det gøy.

Men man kan også risikere kræsj, utmattelse, utbrenthet osv. Ethvert system har en grense, også ens eget, og det kan ta lang tid å bygge seg opp igjen, kanskje på et helt annet grunnlag, hvis man har kjørt seg helt ned. Man kan få behov for hjelp av forskjellig slag, noe som forresten ikke er noen uvanlig ting i musikerverdenen, i hvert fall, både terapi, trening, yoga og andre ting brukes ganske mye, tror jeg, fordi det er press på systemet uansett, og sånne behov er sett på som nødvendige å gjøre noe med, om de ikke akkurat er hverdagslige. Som musiker er det kanskje ikke alltid så mye hverdag i den forstand bestandig, det var kanskje en ting man ville litt unna ved å velge det yrket.

Men det kan ha sine kostnader og innebære problemer å bruke seg selv kreativt, ikke bare når det smeller stort, heller. Jeg er sånn sett heller ikke noe overrasket over skader hos toppidrettsfolk eller for den saks skyld folk som bare trener mye, fordi systemet blir presset hele tiden, det er en del av en sånn tilværelse også.

Kjæreste og familie tar jo også tid, selv om det kan være hyggelig…regn det inn som en del av livet eller jobben, ikke bruk det som salderingspost, det du gjør når du ikke har noe annet å gjøre eller noe sånt. Det er et råd fra en som har brutt det mye. Lett er det ikke alltid hvis man er dedikert på jobb. Jeg tror jeg lar den ballen ligge her, jeg kan eventuelt si noe om det i en annen sammenheng.

En deadline er for meg en motivasjon til å jobbe, og også noe som kan skape orden i timeplanen. Det kan være nyttig å ha et “før” og et “etter”, det gir rom for intenst arbeid og hvile. Man trenger det siste også, og utagering, en øl, en skogstur, sosiale aktiviteter, avveksling av et eller annet slag.

Lange perioder med press som ikke utløses er slitsomt. Når det er sånn blir man også noen ganger mer sliten av ikke å gjøre noe enn å gjøre noe, fordi pressetv er der uansett.

Når det gjelder spørsmålet om betaling har det flere sider. En ting er at man ikke ha like mye betalt for alle jobber så lenge regnestykket totalt sett går noenlunde opp, men hvis arbeidsgivere, private eller offentlige, begynner å utnytte en sånn fleksibilitet, har man kanskje et problem.

Det går jo an å kombinere en ansettelse med frilansvirksomhet. Det kan oppstå problemer hvis folk ringer ofte, eller du har flere arbeidssteder eller oppdragsgivere med hver sin rytme som forventer din tilstedeværelse jevnt.

Jeg har aldri fått det til å virke med to arbeidsgivere fast, særlig ikke innen forskjellige bransjer, det har alltid kræsjet raskt, enten fordi det var umulig tidsmessig, eller fordi jeg ble utslitt. En arbeidsgiver forventer at du er så tilgjengelig som dere har avtalt, du må være noenlunde forutsigbar, særlig i starten nytter det lite å si nei, og du må også kunne trå til ekstra når det trengs. To sånne krav i forskjellig tempo blir i hvert fall lett trøbbel.

Inntektsmessig er det risiko involvert i å være en vare på et marked. Men det er litt et spørsmål om vane, det er jo ting på en arbeidsplass også, som krever at man forsvarer seg eller tilpasser seg, tar initiativ osv. Man kan vel lære seg å overleve på et marked også, men det spørs hvem man er og hva man vil.

Hvis det er slitsomt å selge deg selv har du et ekstra problem som frilanser fordi du må skaffe deg nye oppdragsgivere fra tid til annen eller hele tiden. Men det trenger ikke være et generelt problem hvis du er innkjørt i én virksomhet, for eksempel undervisning, og trives med det. Kan man gamet går det lettere, man er litt ovenpå og ikke for usikker.

Å skifte bransje betyr også å skifte språk og vaner og do’s and don’ts, og det kan raskt lede ut av jobbmuligheter inntil man eventuelt kan den nye bransjen godt nok.

Et råd som det kan være verdt å tenke over, til hvordan man lager innbringende prosjekter, er å tenke etter behov man selv synes bør dekkes, fordi man ofte ikke er alene om et ønske eller et savn. Du ser også gjerne behov i en bransje du kjenner. Det er lettere å skjønne poenget med det du selger, også, hvis du selv bruker produktet, hvis det er en konkret ting det er snakk om.

Som musiker synes jeg forresten det er veldig givende å snakke med folk som primært er publikum, kanskje også fordi jeg liker å gå på konsert selv, ikke bare spille. Det gir meg masse inspirasjon og ideer til ting som kan gjøres og spilles.

Hvis du er selvstendig må det finnes en oppdragsgiver som vil betale for jobben, eller hvis du er en skikkelig gründer, kunder som du må finne og få til å kjøpe det du har.

En ideell jobb er for meg en som jeg gjerne vil gjøre, som er attraktiv i seg selv, eller i hvert fall synes er ok, som er betalt, i hvert fall ok, og i tillegg også har en samfunnsmessig effekt som jeg synes er ok eller viktig. Det første er egentlig helt nødvendig hvis det er et prosjekt som skal gå over tid.

For samfunnet er spørsmålet også: Hva får et prosjekt til å fungere og blomstre?

Ikke bare penger.

For den enkelte er det delvis et spørsmål om å overleve, det er en kunst i seg selv å tjene nok penger, helst uten å tyne andre. Det siste er vel ikke noe tema for meg personlig, jeg er ikke grådig nok etter penger, tror jeg, men jeg har oppdaget at det finnes aktører i forretningsverdenen som ikke er bare sympatiske. Jeg skal ikke si mer, jeg har ikke råd til advokathjelp, men de finnes. Jeg snakker ikke om kunst- eller kulturverdenen, andre steder. Man burde kanskje sjekke grunnen nøyere før man begynner å gå løs på noe sånt, men det ser ikke alltid ok ut fra utsiden, i hvert fall.

Min hovedmotivasjon for å jobbe har aldri vært penger, men i en periode endte jeg med å gjøre mye gratisjobb, og det føltes ikke bra. For det første slutter folk lett å se på deg som en proff, de regner deg egentlig ikke helt med. Det gir kanskje mindre press, men det gir lett en litt stakkarslig posisjon som jeg i hvert fall aldri har trivdes i. Og det kan kanskje føre til dårligere levering, dårlig jobb, fordi du ikke helt er inne i jobben sånn som man må være med en vanlig ansettelse eller andre klare, profesjonelle avtaler. Hvis rammene er rotete blir jobben fort det også. Det er i hvert fall en fare.

Pengene inn på konto har også pleid å gi meg en følelse av klapp på skulderen og ferdig med jobben. Uten det føler jeg meg litt snytt.

Hvis du har fast lønn et sted er jo arbeidsoppgavene totalt sett aldri 100% definert, man må alltid regne med noe ekstra, som forhåpentligvis står i forhold til den lønna man har. Men som frilanser skal man liksom ha den betalingen man har avtalt. Som fast frilanser reagerer i hvert fall jeg fort negativt hvis jeg blir bedt om å gjøre mange andre ting enn de vanlige, spesielt hvis betalingen ikke er så god i utgangspunktet eller arbeidsgiverens forhold til penger er preget av gjerrighet, for eksempel. Nok en gang kan det være grunner til det, men for en selv blir det et problem.