Det var ikke noe problem å komme i kontakt med hverandre før nettet. Ikke å finne stoff til artikler eller studier heller.

Det føltes i hvert fall greit for meg. Jeg føyk frem og tilbake mellom aktuelle biblioteker og steder å jobbe, som var færre enn idag, også. Tok bussen hit og dit, i Tromsø, hvor jeg bodde, eller Stavanger, hvor jeg også var et år.

Telefon.

Var jeg ute og reiste, kikket jeg etter nye ting eller bøker jeg visste ikke fantes hjemme.

Jeg leste bøker.

Det er klart, ting har hopet seg opp i hodet for tiden, jeg har vært inne i en periode med levering, i hvert fall av en viss type, hvor jeg har hatt klare ideer om hva jeg skulle gjøre. I andre perioder må jeg lese og tenke mer, fylle på, vet ikke helt hvor jeg skal.

Det finnes alltid en form for ensomhet i livet, mye eller lite av det. Den eksistensielle opplevelsen av at man er ensom i universet…jeg har vært der, opplevd det. Nå er det mer etterdønninger etter en skilsmisse, en kjip ting uansett hvordan man snur og vender på det.

Hjelper nettet på vanlig sosial isolasjon?

Tja. Jeg har folk på nettet, facebook, helst, jeg har kjent et halvt liv eller nesten et helt, folk jeg har kjent omtrent like lenge og ikke sett på evigheter, nye bekjentskaper. Hvis gamle venner dukker opp i levende live, gjennom kontakt på nettet, er det noen ganger en utrolig fin opplevelse.

Noen er atskillig mer ensomme enn meg i utgangspunktet.

Jeg er riktignok såpass alene innvendig at jeg elsker å se folk, nesten alltid. Det gir meg som regel energi.

Noen blir slitne av det.

Det er for meg som regel uforståelig…jeg registrerer det, men skjønner det egentlig ikke. En intolerant holdning, sikkert.

Det hender jeg virker i bedre humør enn jeg er.

Virker? Jeg blir jo ofte i godt humør av å snakke med noen.

Noen ganger virker jeg mindre i slag enn jeg er, fordi jeg misbruker venner til å løse problemer.

Men jeg liker å løse problemer, så for meg er det som regel ikke så plagsomt som det kanskje høres ut til. Jeg går inn i problemer med vilje, hvis de interesserer meg eller jeg tror det gir meg noe å løse dem.

Eller det er forskjellig hvordan problemene, temaene, blir oppfattet. Noen synes at å ha problemer er et skikkelig pes uansett, det ideelle er å ha minst mulig av dem, enten det er privat eller på jobb.

Nøkkelen til å overleve er jo selvsagt opplevelsen av at det går an å fikse ting, løse floker, finne ut det som trengs. På mange måter. Med ord eller handlinger av de forskjelligste slag. Ved å tenke. Samtaler.

For de som sier de liker å være alene kan nok nettet fungere som et middel til både kontakt, og å nå ut, hvis man gjør noe kreativt. Det er et poeng som kan være vanskelig å skjønne hvis man er i den andre enden, hvis det sosiale finnes der av seg selv, nærmest.

Eller ting er forskjellige av andre grunner.

For meg er nettet og PC’en mer som en propp i systemet mitt – ikke bare én propp, mange, med hver sine løsninger på hvordan man kommer seg ut. Jeg blir ofte forstyrret av tanken på at jeg ikke har sjekket Facebook, mail, andre ting.

Ro? Andre steder.

Selvfølgelig når jeg også frem til folk, men forvirring er også et problem – hvilken kanal tok hun kontakt, hva heter den gruppa med foreldre fra klassen, hvor ble det av den nyheten jeg glemte å ta vare på.

Problemet er selvfølgelig også måten nettet og PC-verdenen er bygget opp og fungerer, i hvert fall idag, det er en logikk der som til dels kræsjer den logikken man pleide (og pleier?) å finne i skolen og i utdanningssystemet i det hele tatt.

Den siden av saken trenger mere bevisstgjøring og en eller annen form for harmonisering og/eller rydding. Jeg tror ikke jeg er alene om å føle meg skvisa, ofte, av måten maskinene fungerer.

Andre elsker det. Vi burde antagelig finne flere fellesnevnere for kommunikasjon, og antagelig andre ting også. Flere reelle møtepunkter hvor vi faktisk forstår hverandre.

Man kan godt bruke nettet til det også, eller gjøre det ansikt til ansikt. Papiraviser finnes fortsatt, tidsskrifter og bøker også.

En fordel med gammeldagse leksika var – er – at hver gang man slo opp noe fikk man kontakt med den vitenskapelige verden, siden innholdet alltid var skrevet og sjekket av folk med vanlig akademisk utdanning.

Hvert løsrevne faktum eller faktabit som man møter svømmende rundt på nettet har ikke nødvendigvis denne egenskapen. Noen har det, noen ikke.

Jeg sier ikke at vitenskap er den eneste fasongen kunnskap kommer i, og vitenskap er heller ikke en helt enhetlig ting. Man kan alltid sette opp andre synspunkter og bruke andre tenkemåter som basis for en argumentasjon, og man kan godt treffe riktig også, eller man kan bomme.

Men man kommer ikke utenom vitenskapen allikevel, særlig ikke i politikk og generelt organisert samfunnsliv. Man får uansett bruke sitt eget hode og vurdere det som blir sagt så langt det går, men når den har ting å si, har den det.