Det finnes også en stahet som kanskje ikke er helt lett å få tak på for folk som er i en situasjon hvor de ikke er nødt til å krangle på alt.

Jeg tror stahet er gjenkjennelig som et nasjonalt karaktertrekk, hvis man tør å snakke om sånne. Lemen, liksom, man dør heller enn å gi seg i enkelte sammenhenger.

Det kan jo sikkert inntreffe i mange slags situasjoner, men det å ikke høre på et menneske er en sikker vei til å få en gammeldags nordmann som fiende. Kanskje en moderne en også. Hvis uenigheten helt eller delvis skyldes uvitenhet eller misforståelser, eventuelt én misforståelse, er man jo avhengig av at dette blir oppfattet, selvsagt, for at man skal kunne løse floken. Hvis det skjer at begge forstår det, da er jo problemet løst, eller hvis den “fornærmede part” skjønner hva som er problemet, egentlig også. Da finnes det en vei videre.

Men en sannhet trenger jo ikke være helt objektiv, det er jo faktisk ingen nyhet.

Visse ting er det, at skuddene i Sarajevo faktisk ble avfyrt, datoer for bestemte hendelser i historien, at klorofyll er grønt.

Det er ikke det at enigheten stopper helt ved helt enkle fakta, uten å ta munnen for full går den mye lenger i de forskjellige vitenskapelige miljøene også, men det finnes også fortolkning og vurderinger, og da kommer man ikke utenom diskusjoner og å gjøre klart for seg selv og andre hva som er premissene for diskusjonen og for standpunktene.

Noen ganger er det nok til å klare opp en skinnuenighet.

Men i samfunnsdebatten er det også et meget viktig poeng at livene våre ikke er like, og jeg snakker ikke bare om individuelle forskjeller, men forskjeller mellom grupper som er mulig å kartlegge via samfunnsvitenskapene og andre vitenskapsgrener.

Forholdet til penger er et viktig et, og det er ofte forskjeller som er avhengig av din familiebakgrunn. Selv om man i hvert enkelt tilfelle, selvfølgelig, når vi snakker om ett menneske, kan og må komplisere bildet ved å dra inn individuell psykologi og opplevelser i livet, er jeg ikke i tvil om at mange fortsatt føler at de må slåss for livet, pengemessig, selv om statistikken ikke nødvendigvis forteller noen det.

Det kan se ut som om fenomenet fattigdom nesten ikke eksisterer, men det tar mer enn én generasjon å slette minnet om sult. Det minnet finnes i forrige generasjon, men også i min generasjon og nedover, til og med, i hvert fall erfaringen av å ikke ha nok, å ha måttet leve på én ting i perioder. Poteter, spaghetti. Opplevelsen av det kommer vel også an på i hvilken grad du er vokst opp med pengemangel og hvordan familien har taklet det.

Hvordan ting oppleves har en relevans for en del politikk, altså saklig sett, ikke bare som vrien holdning, fordi du også er avhengig av psyken for å fungere, og den påvirkes av situasjonen, som tildels skapes av politikken. Så lenge man påvirker folks hverdagsliv, våre hverdagsliv, og det gjør man jo ofte, så vil man jo ramme forskjellig, og ikke bare økonomisk, som er det evige maset, men rett og slett psykologisk, man er jo avhengig av sin egen psykologi, sitt eget hode og sjel, for å kunne overleve og leve. Vi lever virkelig ikke på samme måte alle sammen, og tings eksistensielle innhold bestemmer ofte reaksjonene, og egentlig, ikke uten grunn, vel? Hva betyr ting for deg?

En viss fleksibilitet finnes jo ofte når det gjelder å tilpasse seg samfunnsendringer, noen ganger en alt for stor en, men man kan ikke eller klarer ikke alltid å legge om livet helt, hvis det er snakk om det.

Noen ganger er fleksibiliteten alt for liten, man gidder i det hele tatt ikke å tilpasse seg hvis det ikke passer en selv. Det er et diskusjonstema, også.

Men det forandrer ikke på det faktum at siden livene er forskjellige, vil virkningen av politikken være forskjellig.

Her ligger en del av forklaringen på “fake facts”.

At man i tillegg til de personlige eller private tingene også legger naturvitenskapelige fakta i skuffen, at man faktisk tror CO2 ikke er en klimagass fordi det er så liten prosentandel av den i atmosfæren, eller av andre obskure grunner, selv om man hadde det som pensum på ungdomsskolen, det nytter det ikke å komme med.

Det er faktisk vissvass.

Og hvis den reelle dagsordenen, det egentlige temaet, er at man krever retten til ikke å legge om noen vaner, kjøre bil hvor som helst når som helst eller andre ting, selv om det er nødvendig å gjøre et eller annet, ja, så får diskusjonen bare begynne.

Naturen er utenfor menneskene og lettere å kartlegge enn oss selv, på en måte, i hvert fall er det ingen forskjell i effekten på naturen av en ambulansetur og en tur til jobben med bil. Da må vi nesten begynne å snakke om prioritering. Forskjellene i de to tingene ligger i situasjon og motivasjon og en hel del andre menneskelige ting, pluss selvfølgelig det samfunnsmessige behovet for ambulansetjenester osv.

Høyre gjør sin helt store blunder for tiden, bokstavelig talt, ved at de og næringslivet tjener så mye penger og føler seg så trygge at de i stor grad ikke merker hvordan livet er under dem, sånn ser det ut. De virker ofte fjerne, rett og slett. Har de vært sultne selv noen gang, av mangel på penger? Vet de hvilken effekt det har på et menneske? Det tror jeg neppe. Hvis de vet det sier de i hvert fall ingenting. Jeg snakker ikke om uker helt uten mat, men for eksempel å måtte leve på poteter i perioder fordi du ikke har noe annet og ikke har penger.

Det er nivået på fattigdom her idag, kanskje, og som jeg har sagt før er det jo økonomisk tross alt et annet klima enn på 30-tallet. Men reaksjoner og minner sitter i mange, jeg vil gjette på for eksempel også i Siv Jensen, og jeg vil også tippe at det virker inn på hennes arbeid som finansminister.

Holdninger skaper også handlinger.

Mange har også stor tro på statistikker og økonomiske analyser, de siste årenes “profesjonalisering” av administrasjon og økonomi har ført til en for stor selvtillit når det gjelder evnen til å kartlegge og beskrive samfunnsproblemer. Jeg tror ofte ikke det skal så mye til for å korrigere, men bakkekontakt er generelt det som mangler, man er reelt en overklasse som ikke har nok direkte kontakt med dem man representerer eller styrer. Det gjelder nok en gang mentalt like mye som økonomisk. Det siste er alltid et tema, ikke det første.

Jeg setter profesjonalisering i anførselstegn fordi det virker som om administrasjon er blitt for teknisk og isolert som fag, enhver type profesjonalitet må jo ha forbindelse til en virkelighet, og ikke bare et forhold som kommer til uttrykk i tall. Bruken av tallene må også ha en forbindelse et sted.

Statistikk og forsåvidt også samfunnsforskning har i seg en unøyaktighet som ikke er total, men som er stor nok til at man burde ta med seg andre kilder til kunnskap, ikke minst egne erfaringer og nær nok kontakt med mennesker som statistikken omfatter, sånn at man er i stand til å vurdere holdet i påstander på papiret og veie dem mot det man faktisk ser.

Man jobber som regel med store grupper av mennesker, og denne unøyaktigheten gjør at man også må ha gangsynet aktivert også på noe annet enn en rapport.

Stortinget har vel også utviklet seg i retning av å være en bedrift, i større grad enn en forsamling av folket, mer lukket mot omverdenen enn før, sånn ser det ut utenfra, i hvert fall. Karrierene til politikerne er også blitt mere rendyrkete politikerkarrierer, politikken er jo blitt profesjonalisert, det er en annen måte å si det på.

Jeg vet ikke om man burde tilbake til en tid hvor politikerne hadde mer av et yrke, et annet, men man må i hvert fall ta inn over seg dette problemet, ellers vil fjernheten vedvare, den oppleves nokså sterkt for tiden.

Nærhet finnes det også mye av, det er en nokså merkelig situasjon, det er jo lett å si noe til politikere, det må oppleves kanskje for lett for dem at vi maser oss på, men svar får man allikevel ikke alltid.

I journalistikken er det vel omtrent sånn at en helt objektiv fremstilling er et ideal man kan strebe mot, men som aldri kan oppnås 100%.

Når det gjelder kommentarer er det vel også en nødvendighet at man på en eller annen måte kjenner skribentens politiske tilhørighet såpass at man forstår en fremstilling i sitt rette lys.

Debatt er jo heller ikke bare en slåsskamp eller et forutsigbart skuespill, det finnes også, men det bør i hvert fall ideelt sett være en mulighet for at motstanderen din har noe å tilføre. Sånne diskusjoner finnes forresten også, selv i Stortinget, alt er ikke bare krig.

Men det finnes som sagt også en stahet som overgår det meste. Det spiller noen ganger kanskje ingen rolle hvilke ord du bruker heller, hvis ord for deg, ikke primært, eller nesten ikke, er midler til å kommunisere synspunkter med eller til å justere din egen virkelighetsoppfatning, men praktiske instrukser for å utføre en jobb, for eksempel. Det er ikke alle som justerer oppfatningene sine av situasjonen særlig mye, de nøyer seg med å slåss for det de ser på som selvfølgeligheter. Det vet jo alle.

Og kanskje noe av det som sies stemmer for noen, men ikke for alle.

Det må man nesten finne ut.