Har du ikke plass i hjertet til andre enn dine egne?

Jeg begynner også å bli litt lei av å henge med på den der “vi norske” – “de andre” som mange fortsatt har i hodet, enten i teorien – “East is east, and West is West, and never the twain shall meet” – eller i praksis, når det settes en kvote på antall utlendinger som skal sendes ut av landet.

Det må jo skyldes usikkerhet.

Både på seg selv, det synes jeg etter hvert er lett å se, men noen må også ha usikkerhet på sin egen kultur.

Hvordan kan man ha det på det norske? Geitosten, som vi kalte den, selv om den ikke var laget av geitemelk, lørdagsrisgrøt, torsk og gulrøtter, seibiff med løk…rart at vi snakker om mat hele tiden, men det spiller ingen rolle, den norske kulturen føltes så allestedsnærværende, så uunngåelig, at vi måtte jo bare gjøre opprør.

Jeg skal idag gjerne være med på at det gikk litt langt, jeg synes i grunnen fortsatt at mye av det er godt, og jeg har en norsk identitet, selv om den er blandet mellom nord og sør, etter et langt opphold i Tromsø, og øst og vest, på grunn av familiebakgrunn. Jeg føler meg fortsatt sånn at Norge er en del av meg, og jeg savner vel litt naturen for tiden, fordi jeg av forskjellige grunner ikke har orket å være så mye i naturen de siste årene.

Det gikk såpass langt for min del at utenlandske venner og bekjente reagerte, og ikke bare på meg, forresten, jeg husker til og med en pakistansk elev, tror jeg, som ikke skjønte at klassekamerater snakket ned hva det nå var, et eller annet urtypisk norsk.

Og nå høres det jo ut som om jeg har meldt meg inn hos de stressa patrioter.

Men hvorfor skal man ha bare norsk kultur? Tåler den ikke innflytelse fra andre steder, er vi ikke i stand til å ta imot impulser?

Jeg føler fortsatt ikke noe behov for monokultur. Tromsø hadde i mine øyne den fordelen, i tillegg til den der bunnløse humorgreia, som utrolig nok ble litt for myefor meg til slutt, at det faktisk var et “tre stammers møte”, som man snakket om, norsk, finsk, samisk, og det virket i hvert fall reelt den gangen jeg bodde der, og hele kulturen var mere fleksibel og fast i fisken, ja, nettopp. Man tok absolutt vare på sitt eget, det var en grense for hva både søringer og utlendinger kunne foreta seg og si. Men den grensen var nokså vid, det fantes mye toleranse nettopp fordi man var trygg på seg selv.

Det skal sies at jeg var litt for mye Nord-Norge-patriot til slutt, det gikk ut over det jeg hadde med meg hjemmefra, jeg måtte tenke meg om og samle meg.

Jeg tror kanskje jeg var med på å utvide den grensen, jeg og andre jobbet jo hardt for klassisk musikk, som ikke var helt godkjent i sin bredde til å begynne med. Idag håper jeg all musikk har en plass, det var i hvert fall noe jeg ville.

Klassisk musikk har en intellektuell side som må provosere usikre folkelige, ikke de som er trygge. Den er jo grodd frem parallelt med og sammen med, som en del av, det offisielle utdanningssystemet, som populismen har et meget anstrengt og merkelig forhold til. Jeg skal ikke forlange at alle bøyer seg for at det finnes vitenskapelige sannheter, enhver får velge sitt eget liv, men at et helt samfunn ikke gjør det tror jeg er lite lurt. Det er en grov formulering, jeg er klar over det, men den får stå i denne omgang.

Fjernhet har ikke pleid å være en nordnorsk spesialitet, lenger sør har det dessverre vært mer av det. Både Oslo og Vestlandet har og har hatt sine ting.

Men tilbake til brunosten, hvorfor er noen nødt til å tviholde på den? Kan de ikke bare fortsette å spise den og delta i en indisk eller pakistansk eller kinesisk måltid når det passe sånn?

Jeg skal ikke si meg uenig i at norsk kultur er under press. I grunnen er vel all kultur under press fordi verden beveger seg for tiden, av mange grunner. Det er store ting i spill.

Forresten, noen mener man kan diskutere om norsk kultur i det hele tatt finnes, fordi det er så mange slags av den, og fordi vi ikke har eksistert eller blitt skapt, kulturelt sett, i et vakuum.

Begge deler er jo opplagt sant. Men den finnes jo allikevel, man kan snakke om den og oppleve den, selv om den også er fragmentert, og selv om en god del ting tilhører historien – for noen.

FrP tviholder ikke på norsk kultur, egentlig, de tviholder på sin egen del av den. Det stemmer ikke at de er de egentlige representanter for norsk kultur. Men det mener de selv?

De har vanskelig for å akseptere, eller har det ikke klart for seg, at det også finnes en mer internasjonal del av norsk kultur, for eksempel, ja, nettopp, intellektuelt orientert og ofte knyttet til tradisjonell teoretisk utdanning. Det er faktisk en ganske stor del av min kultur, fortsatt, selv om jeg føler meg som en blanding av praktiske og teoretiske tenkemåter, av folkelig og akademisk kultur.

Forhåpentligvis blir de skillelinjene også borte.

De vil jo gå løs på den intellektuelle kulturen med en gang de får sjansen, kanskje særlig i byen, jeg vet ikke helt. Pressestøtten, det negative forholdet til den klassiske musikken, kunsten, alt snakket om elite og finkultur kan godt sees i dette perspektivet. Nedlegging av NRK, det forslaget blir nok forberedt i kontorene just mens jeg skriver dette.

Ofte sies det at “det er ikke naturlig”…at man gjør det ene eller det andre, at staten støtter ditt, at en minister gjør sånn eller sånn. Gjerne en kamuflasje for politiske valg.

Det reageres ikke på språkbruken, “naturlig”, men det ordet forteller mye om dem som bruker det, og om oss, om “det norske”.

Det er en kultur og en livsstil som går og går gjennom livet, “sånn er det med den saken”, “det var nok til det beste”, “man kan jo ikke stoppe utviklingen”, en livsfilosofi som privat kan føre til en utrolig aksept av kjipe ting i livet, en overdreven ydmykhet, og så en tvangsmessig takknemlighet mot slutten, eller hele veien.

Det er ikke riktig klokt, hverken privat eller politisk, å ha for mye av det der.

Janteloven finnes som en del av det. Å stikke nesa frem for mye er ikke sosialt akseptert, og ikke sjelden begrunnes det egentlig med at “nå må du ikke protestere mer”, nå må du akseptere…øvrigheta, myndighetenes avgjørelse, nå må du ikke bråke mere, er du en bråkmaker, er du kjerringa mot strømmen?

Jeg høres antagelig ennå ut som en populistisk agitator. Frihet er virkelig et tema, FrP er overhode ikke alene om å snakke om det.

Men når de er kommet seg i posisjon, med akseptable og mindre akseptable midler, så følger de jo overhode ikke sin egen filosofi om frihet.

De følger bare sin egen kultur og sin egen levemåte, og tvinger den delvis på oss andre.

Den samme tendensen finnes på venstresiden, og har alltid gjort det. Jeg håper noen der også har lært noe.

Ett menneske kan godt ha sin egen verden og leve i den. Hvor lurt det er, er jo en annen sak.

Et lite lokalsamfunn til en viss grad det samme, selv om det, det tror jeg vi vet nå, fører til at noen stikker av, inn til byen, fordi de ikke passer inn i det trange mønsteret.

Et land kan ha en kultur som kan beskrives med en del felles begreper og gi en slags felles følelse, men det går ikke med én livsstil, en levemåte, én løsning på alle slags problemer.

Man er nødt til å akseptere at et land har mange kulturer.

Selv historisk har det vært sånn, det har bare kanskje ikke vært alle som har vært offisielle, eller noen av de som har sittet på toppen har hatt litt for sterke meninger om hva som har vært offisielle sannheter.

Og utenfor et land finnes akkurat det samme, i andre fasonger.

Altså andre land. Andre kulturer. Ting kan være like, opp ned, bak frem, inn ut, byttet plass, det viktige er uviktig. Paradokser, ekstreme ting, mildhet, strenghet, toleranse.

Det spørs også hvordan man møter det fremmede.

I en periode har en kultur behov for å etablere seg, finne seg selv.

I en sånn periode vil de sannhetene som danner grunnlaget for kulturen fremstå nokså rendyrket, nesten eller kanskje helt som typer. Det siste er vel egentlig rendyrkede beskrivelser av noe som i virkelighetens verden gjerne er blandet eller altså ikke enhetlig. Man beskriver det sånn for å skjønne ett prinsipp, som finnes der, men som regel ved siden av andre prinsipper, som også kan beskrives.

Denne danningen av nasjonalkulturer er nasjonalromantikkens periode, i europeisk historie og kulturhistorie.

De fleste vil raskt tenke på Grieg, Halvorsen, Tidemand og Gude.

De finnes, og de er jo et slags historisk grunnlag for hvordan mange tenker eller tenkte om Norge og andre land. Uansett en viktig periode i landenes historie.

Dessverre tror jeg nazismen her hjemme rappet disse ikonene og skviset ut alle de andre, for det er mange flere. Vi har bare såvidt begynt å oppdage bredden i vår kultur fra denne perioden. Like gode malere, har vi sett noe av, noen komponister begynner å komme seg løs fra klisjeene av Grieg og norsk natur, Grieg selv har tildels fått en oppussing.

Det finnes andre perioder, også, både før og etter…

Det finnes også folkekunst, masse. Til og med moderne folkekunst, tenk på alt håndarbeide, treskjæing, for den saks skyld stev, festsanger…såkalte popsanger er også delvis sprunget ut av folkekultur. Vi lager dem jo!

Vi har egentlig en masse kultur, kunst, som vil kunne gi inspirasjon, levemåte, identifikasjon, hjelp, det er jo også en funksjon kunsten har, hjelp til å leve i alle de forskjellige tenkemåtene, som vi allikevel har.

Ingen nordmann vil vel være uenig i at selvstendig tenkning burde være en del av vår kultur? Vi er jo alle sånn i én forstand, vi liker ikke at noen blander seg opp i våre saker.

Jeg synes ofte at alle de utlendingene jeg møter, de tar det for gitt at vi har et forhold til vår kultur, de regner med at vi har den selvstendigheten, det forholdet til oss selv, for de er vant til det fra sine egne land. De blir forbauset når vi virrer med hodet og blir uklare.

Noen få ganger har jeg sett at noen går på lettvinte forklaringer og overfladiskhet. Det er trist.

Det handler ikke bare om kunst, det handler om levemåte i videste forstand, de forventer et eller annet forhold til oss selv, sånn pleier livet blant menneskene å være. Hvor er du i verden? Hvem er du? Det er første spørsmål blant fremmede, gjerne usagt, men det er der alltid hvis det er vennskap i luften. Nysgjerrig, positivt.

Dette er i hvert fall menneskelig.

Når man kommer litt lenger i et bekjentskap kan man være ærligere…

Det finnes faktisk ting etter nasjonalromantikken også, tro det eller ei. Kunstnerne, musikerne har ikke stoppet opp.

Det lages fortsatt ting.

Norsk matkunst må være på et høydepunkt akkurat nå, vi gjør det skarpt i konkurranser.

Alt dette er et reservoar, et lager for vår identitet. For problemløsning og timeout.

Det er det man kommer for å oppleve når man er turist. Om ikke alle går på museum, så drar du jo på ferie et sted for å oppleve noe annet. Om noen også sjekker ut sitt eget lands mat, siden det finnes…kanskje litt sprøtt hvis man gjør baredet, og jeg ville vel kanskje ikke gidde selv, kanskje ikke, men ok, det finnes også. Jeg sjekker ut kinesisk mat i Oslo eller andre byer når jeg kan, da slipper jeg å reise også, den gangen.

Men hovedsaken i turismen burde jo være å besøke hverandre.

Men når man bor her? Man burde ha friheten til å holde på sin egen kultur, det er en menneskerett, så lenge den ikke bryter rimelige sosiale eller andre lover – dagens regjering holder tildels på med urimelige ting, er det vel riktig å si – og man må få delta og være en del av vår kultur også. Jeg kan godt dele ut diplomer som beviser at du er norsk, jeg er ikke gjerrig på det. Du kan godt slippe også, og være gresk eller eritreer, du kan være begge deler eller ingen av delene i hvilken som helst blanding, Noen kommer hit av nød, og savner det stedet de bodde. Jeg bryr meg om det, det er jo trist.

Men utover det – I don’t care, jeg forbeholder meg retten til å spørre om alt mulig innenfor rammene av en vanlig, ok samtale. Du har selvfølgelig samme rett.

Jeg har også møtt folk av gresk familie, men som faktisk er fra Australia. Ikke si det til noen… Er ikke amerikanere litt sånn? Eller tar jeg helt feil?

Finn den plassen du trenger i Norge og i verden, jeg stoler på at du har noe å bidra med. Jeg er Askeladden, jeg kan ha bruk for så mangt…kanskje til og med prinsessa kommer fra et annet land til slutt. Mine barns prinser og prinsesser, hvis de vil ha det sånn. Det kan godt hende det blir utfordringer, barn er jo gjerne sånn at de skaffer deg det. Vi får se.

Akkurat hvor de kulturelle grensene går og bør gå kan vi forsåvidt godt fortsette å diskutere hvis vi fortsatt trenger det, men for min egen del begynner jeg å bli litt lei av det der oss og dem, det er et utgangspunkt for kontakt, og egentlig kanskje et nødvendig utgangspunkt, men alle grenser kan ikke vare evig, de er bare et startpunkt for samvær.

Så jeg synes godt, nå, det ofte går an å bare hoppe over det, når det passer sånn, og gå rett på dagens politikk, diskusjoner om mat og drikke, musikk eller sport eller hva som ellers interesserer en. Man kan jo godt sammenligne kulturtrekk, det er morsomt uansett, hvis den ene kommer fra Trysil og den andre fra Asker er det jo også forskjeller.

Vi kan godt være venner for det.

Er det problemer så er det det, vi får ta dem i så fall, litt rolig, helst, men det er lov å si ting, hvis man samtidig er litt følsom både for seg selv ogden andres reaksjoner og historie.

Jeg er ferdig med velkommen hit, egentlig, nå kan vi begynne å snakke sammen på alvor, om alt vi har lyst til.