En annen ting som er irriterende noen ganger er oppfatningen av forskjellen på praktisk og mentalt arbeid.

Altså, hallo, alle bruker hodet til noe når de jobber, en snekker også, men ikke alle bruker så veldig mange muskler, i andre typer jobber.

Så tror noen man ikke gjør noe.

Han sitter bare på kafé.

Ja, hvis noen betaler deg for å tenke, så…

Eh, ja, kanskje noen gjør det, hvis man er heldig.

Jeg er ikke akkurat den første som sier dette, men når man skriver og alle kan se at man skriver, så er jo gjerne det meste av jobben gjort.

I hodet.

Mens man sitter på rompa, kanskje, leser noe annet, snakker med noen, drikker, til og med. Går tur.

Det finnes en systematisk del av en del jobber allikevel, og da må man jo kanskje notere noe, lage en disposisjon eller skrive ned en brainstorming, noe annet som synes.

Og så må man faktisk tenke, og det spørs jo på en selv, hvor og når man gjør det best, da…

Det er mange muligheter.

Det spørs litt hvor rutinert man er også, når det gjelder det man holder på med, generelt hvor lett man lar seg forstyrre, og av hva.

Og skriver man i hvert fall noe, et stykke musikk eller en tekst.

Jeg kunne lage et faktum av det også hvis jeg skulle være kjip:

– Noen tror man må bruke kroppen for i det hele tatt å jobbe,
– mens andre vet at noen typer jobb foregår mest i hodet eller sjela.

Det finnes nok alle varianter av blanding her også, ikke minst i dagens arbeidsliv, som virker kreativ i formen, kanskje ikke like mye i innholdet bestandig.

Men det virker som om det er såpass stor variasjon i arbeidsmåter og -tider at dette ikke burde være ukjente ting.