Tone Angell Jensen snakker om den siste saken fra Stortinget om reiseregninger.

https://nordnorskdebatt.no/article/titt-9?fbclid=IwAR1IL7Cgc6jQpSYBBbegRalqOu0H3eKNxOxbi2RWVgYWI3eFtXlaERr4pMQ

Det er vel ikke ett system for dem og ett for oss? Hvis du eller jeg gjør sånne ting får det også konsekvenser. Så er det noen grunn til å “skrote systemet”? Reglene er jo der, de er brutt, og det skjer noe i etterkant. Det kan ta litt tid før noe oppdages ellers også.

Forskjellen er vel mere at alt havner på alle nettsider og avisforsider hvis du er tillitsvalgt i et parti eller har mye ansvar i en stor bedrift. Man kan si at man må regne med offentlighet som en mulighet når man er i en offentlig posisjon, men media og alle andre bør også kunne beherske seg.

Jeg mener ikke at man nødvendigvis skal la være å si noe. Men mange diskusjoner preges etter min mening av en prinsippfasthet som er for stor og detaljert, og av holdninger som virker som den flytter den harde enden av politiarbeid eller -tankegang inn i for mange sammenhenger.

Vi burde uansett, generelt, ha systemer som gjør det mulig å gjøre noe galt. Hvis du argumenterer for og får til et system der det ikke er mulig, har du vel i grunnen etablert en bit av et diktatur?

I hvert fall er det en fare, et problem, hvis alle veier, alt som gjøres, er belyst 100%, hvis du alltid jobber i alles påsyn.

Jeg er ikke glad for kriminalitet, men det er nivåer av alt, også.

Det har jo vært lignende saker i tider før nettet nesten gjorde oss til én global landsby, og de skapte også brudulje.

Det er en grense for hvor mye samfunnet kan og bør beskytte seg mot menneskelig svakhet. At man blir straffet for det man må straffes for er en dyd av nødvendighet, og sosial kontroll vil alltid finnes i større eller mindre grad. Men uten mulighet til å begå forbrytelser eller forseelser har man innskrenket vår frihet, sannsynligvis i for stor grad.

Det er kanskje ok på noen områder, på visse måter og til en viss grad, men man får også huske på at det er mange nivåer av straff eller fordømmelse – egen samvittighet, i en privat krets, sosialt på forskjellige nivåer, samfunnsmessig (straff) – og faktisk, religion spiller også en rolle for tenkemåten, ofte som fordømmelse, blant annet på grunn av vår historie. Den siste biten synes jeg hver enkelt som er religiøs eller på en eller annen måte er preget av en sånn tenkemåte – rett og slett burde ta ut av sitt eget hode eller ut av diskusjonen – sånn at undertonen av ultimat fordømmelse forsvant fra offentligheten, eller i hvert fall tilhørte et domene som kan kartlegges og snakkes om. Intet menneske vet hva Gud mener, uansett hva man som religiøs eller medlem av et kirkesamfunn måtte leve etter.

Den religiøse biten er nesten alltid usagt, men ligger etter min mening mange ganger under følelser eller måter å reagere på. Når man ikke tror på Gud forsvinner denne bevisste tanken, men allikevel ikke alltid tankemønsteret.

Jeg er selv katolikk, og er generelt tilhenger av sekularitet i offentligheten i mange sammenhenger. Vi har i det moderne samfunn mer enn nok kunnskap om psykologi og moral til å diskutere alle ting på et felles, menneskelig grunnlag. Alle synspunkter må i utgangspunktet være med, og så får vi på vanlig måte finne ut hva som er problemet og diskutere oss frem til løsninger, uansett hva saken handler om.

Nettet gir så store muligheter til både generell overvåkning og å sette søkelyset på enkeltpersoner og grupper i samfunnet, så vi er nødt til å velge en del nye sosiale og samfunnsmessige mønstre i en ny medie- og kommunikasjonsvirkelighet. De tekniske eller fysiske hindringene for informasjonsflytting er i stor grad borte eller endret.

Ellers skaper de mønstrene seg selv, og ikke alltid på en heldig måte.

Redigert etter publisering.