Har man lite penger, risikerer man å måtte forholde seg til tap av status.

Jeg har nevnt det før et eller annet sted på bloggen, vi ble lært opp til å ikke legge for mye vekt på penger og status da jeg gikk på skolen. Jeg følte det stemte bra, vi hadde det økonomisk greit, såvidt jeg visste, i hvert fall, et gammeldags opplegg med pappa som forsørger som etter hvert gled over i mere likestilling på mange måter, min mamma tok mere utdanning, innen håndverk (søm) og etter hvert formingslærerskolen, og det var nok mange kvinner på hennes alder som fulgte en lignende løype. Hun hadde artium, som det het, altså videregående, og det var heller ikke vanlig for alle i hennes generasjon. Hun var født i 29.

Men økonomien var så langt ok, så argumentene med overforbruk og mer fornuftig bruk av jordas ressurser skapte gjenklang i mitt hode. Jeg følte ikke at vi måtte stappe i oss eller ta igjen for tidligere generasjoners fattigdom, selv om mors oppvekst nok var atskillig trangere enn det som ble fortalt. Det har jeg sånn halvveis funnet ut av seinere.

Vi hadde, som jeg også har sagt, kanskje ikke noe voldsomt forbruk etter dagens målestokk, men det er klart, det som ble sett på som vanlig kan jo idag bli problematisk hvis mange gjør det, på verdensbasis også, har egen bil, for eksempel. Frihet kan godt koste ressurser, det kommer jo an på hvordan det skjer.

Feriebeskjeftigelser for oss var i hvert fall fjellturer, bilturer i Norge og besøk hos bestemor og bestefar på Tjøme, også med bil. Vi hadde en seilbåt som faren min bygde, han var skipsingeniør, tegnet den selv og bygget den hjemme på gårdsplassen.

Faren min reiste verden rundt i jobben i perioder, og moren min var på én ferietur sammen med ham, til Thailand, som var den eneste de hadde sammen på den måten, så vidt jeg husker.

I hvert fall var det mange opplevelser for meg, mange knyttet til naturen, selv om som sagt bilen var i bruk, og det fantes en følelse av velstand som gjorde at jeg hadde lett for å gå inn for et samfunn med et lavere forbruk da jeg fant ut at det kunne være et problem.

I voksen alder har jeg testet ut det der med status til en viss grad. Når man er syk har man en unnskyldning for ikke å jobbe fulltid, og jeg har i mange år sluppet unna å forholde meg til penger på en “vanlig” måte. Prisen er selvfølgelig knapphet, en slags forlengelse av studenttilværelsen.

Sosial aktivitet krever litt penger, det erfarer man også når budsjettet skrumper inn. Men det går så lenge det finnes noe, man tilpasser seg og gjør ting når man kan, noe som jo også alltid har vært en vanlig ting.

Det var nok en stor fordel å være en del av fellesskapet blant musikere da jeg ble syk, det var masse sympati, og dessuten var det vel av mange sett på som “normalt” å ha problemer, en del av yrket, mer eller mindre. Jeg har møtt andre i andre sammenhenger som har hatt vanskeligere for å forholde seg til personlige problemer.

Alle må ha en bit status å briske seg med, det er dessverre en del av menneskenes liv, og jeg har fått prøve ut sånn noenlunde hvor de grensene kan gå. Jeg har blitt overrasket over hvor mye status som knyttes til penger, for meg handlet status alltid om kvaliteten på det arbeidet man gjorde, eller enda enklere, den kunnskapen man hadde.

Noe penger kom jo inn også da jeg var student, jeg var et sted, i en tid eller i et miljø hvor det var selvsagt at vi skulle ha betalt for de jobbene vi gjorde som musikere, og i tillegg til studielånet skaffet de inntektene nok til at budsjettet og tilværelsen føltes ok.

Redigert…