Jeg har sagt noe om nasjonalisme før, at jeg ikke er så redd for den så lenge den modereres.

Det kan virke som en merkelig ting å si i dagens Europa, hvor nasjonalisme er i ferd med å bli både autoritær og totalitær.

Men det er jo en naturlig ting å være glad i det stedet man bor, enten man er vokst opp der eller har flyttet dit en gang. Man slår opp øynene om morgenen, og hvis man er et sted man liker, og har tid til å kjenne etter, smiler man på grunn av det. På våre breddegrader er godt vær tradisjonelt et stort poeng, og jeg trives fortsatt i sol, selv om det været vi har om dagen gjør meg nervøs, med tanke på fjorårets fire måneder tørke her på Østlandet, og de konsekvensene for jordbruk og natur som det nå hadde.

Jeg vet heller ikke om det er naturlig å være så gæren etter sitt eget land eller sin egen natur som vi har pleid å være. Men vi har jo klart oss…det sier vi, i hvert fall – hittil.

Som kjent oppsto kunsten og kulturen rundt dette på 1800-tallet, i alle europeiske land, i hvert fall i den fasongen vi tenker på som nasjonalromantikken, den ga oss en masse som vi fortsatt kjenner og bruker og hører på. Mer enn de mest kjente tingene også, mye mer.

Uansett hvordan man ser på denne perioden og i det hele tatt nasjonalisme hører akkurat dette hjemme i én periode i norsk og europeisk historie. De klisjeene om at denne kulturen “skapte” landet er vel ikke helt feil, og det er heller ikke så rart at det da fantes 100% nasjonalistiske sanger, fullstendig nasjonale versjoner av kulturen, svulstige ting også. Det er en overdrivelse å si at hele perioden besto av sånne ting, det stemmer ikke, men det var vel nødvendig å etablere landet som et faktum.

Så det gjorde man. Norge fantes, både gjennom “oppdagelsen” av folkekultur som snakket på egne premisser, i egen fasong og stil, og gjennom de samme folkemelodiene, og andre temaer, som ble tatt inn i en tradisjonelt utdannet verden, Grieg og malerne og de andre.

Hvis man ser på dette som en del av historien, trenger man ikke lenger slåss så hardt for det. Isteden kan man krympe den biten litt, så Ja, vi elsker og Grieg blir en del av bildet, ikke bildet. Det er jo liksom skjedd noe siden 1870. 1905. Eller hvilket årstall man nå henger en knagg på.

I dag, akkurat nå, mener jeg vi har bruk for å tenke at ikke noe menneskelig tankesystem, politisk, religiøst eller privat, er i stand til å løse alle problemer, våre hoder er ikke store nok, ganske enkelt, jeg tror det er en naturlig ting, en egenskap.

100% er for mye.

Man kan vel ikke bevise en sånn påstand, eller jeg er i hvert fall ikke i stand til det, tror jeg.

Men selv Platon har sine tvilsomme sider, såvidt jeg husker, og uansett, selv de geniale tingene hans har ett perspektiv, altså Platons perspektiv, som kanskje kan motsies av en annen filosofs verdensbilde.

Begge sider av en sak kan være riktige. Man kommer aldri helt til bunns i sakene, det er alltid noe nytt å si.

Jeg tenker at den norske kulturen slipper jeg ikke unna, selv om jeg kan være lei av den også. Jeg vil ikke slippe helt taket i den heller, selv om jeg også vil ha andre impulser. Jeg har masse minner herfra, ikke alle er kjipe, langt ifra.

Men kultur utvikler seg også, det er ikke noen grunn til at man skal gjøre eller si eller spille nøyaktig det samme i alle sammenhenger i all evighet. Det som vedvarer er kanskje en følelse, en tone, en duft av skogen eller vidda, en lyd av byen, en følelse for gamle trapper og kirkegårder og utsikten fra toppen av fjellet.

Det å få besøk utenfra er ofte nyttig og interessant, bare det å gå på gamle tomter med en kjæreste eller en venn som ikke er herfra, man ser plutselig ting på en n y måte, med nye øyne, fordi de nyinnflyttede eller besøkende ser på stedene med andre øyne, fortsatt sympatisk innstilt, men kanskje ikke alltid entusiastisk over de samme tingene. Noen ganger må man forsvare seg, noen ganger slå en spøk om typisk norske ting.

Kanskje man må tenke over spørsmålet eller poenget som sies om ens egen kultur, til dagen etter. Noen ganger finnes det kulturelle misforståelser, men hvis man faktisk forstår noe i en fremmed kultur blir spørsmålene man stiller om den mer og mer interessante.

Redigert etter publisering.