Man kan kanskje grovt si at tenkning finnes i to modi, kartlegging av en situasjon, forskning også, og planlegging, hvordan løse et problem.

Jeg vet det er på grensen til flåseri å si noe sånt, men tenk etter. Helt feil er det ikke.

Jeg kan høre forbauselse fra andre, er det ikke det samme?

Noen er så…veloppdragne, pliktoppfyllende, kan man si, flinke piker, ikke minst, at det faktisk ofte ikke er noen avstand mellom tanke og handling. Man skal gjøre jobben, sin plikt, det man er satt til.

For de som har mye innhold i den avstanden, akademikere, for eksempel, burde denne egenskapen skremme dem.

Jo mer du presser folk som er virkelig sånn, desto mer opptatt blir de av å gjøre noe. De tror du presser dem fordi de gjør for lite, mens de egentlig burde tenke seg om, kanskje finne nye ting å gjøre, ikke bedre måter å gjøre det samme.

Handlingsmennesker, kan man kalle det for det?

Manglende tankemessig selvstendighet er opplagt et element i problemet.

Og dette foregår vel i bestemte situasjoner, når man har overlatt den første biten, kartlegging, forskning også, og det å forstå den, til noen andre.

I politikken finnes det i hvert fall.

De kan da til slutt bli over gjennomsnittet geskjeftige, uten egentlig å være villige til å diskutere formålet med det de gjør. Det blir gjerne betraktet som innlysende, og til og med ofte holdt utenfor diskusjonen.

Ofte ender en eller annen populistisk tankegang i replikken “det vet jo alle”, når det er opplagt hvis man kommer så langt i diskusjonen at det gjør jo alle ikke.

Det er ikke uvesentlig å diskutere prinsipper i politikk og samfunnsliv.

Men hvis samfunnsdebatten er for prinsipiell risikerer man mange misforståelser. Man legger ikke nødvendigvis det samme i forskjellige begreper – hvis virkeligheten, livene, er for forskjellige dekker de over – konkrete forskjeller.

Man burde også med jevne mellomrom ta for seg selvfølgelighetene på et annet plan, og sjekke i hvilken grad de stemmer med dagens virkelighet. En del diskusjoner foregår som vi fortsatt skulle skrevet 1980 eller 1990, eller enda fjernere årstall.

Økonomisk vekst har vært et tema i så måte lenge, både for samfunnet og den enkelte. Det er et spørsmål i seg selv hvor mye vi trenger det, og det burde alltid være et spørsmål hva den økonomiske veksten inneholder av aktivitet, og hvilke konsekvenser den har, også utover de rent pengemessige eller økonomiske effektene.

Dette er gamle poenger som nok må pushes på nye generasjoner, eller gjentas for de som er gamle nok til å stå ved gamle posisjoner.

Det er en eksplosiv praktisk kreativitet i spill i dag som jeg til dels synes er problematisk.

For noen betyr frihet to ting: Fysisk, individuell bevegelsesfrihet, gjerne med bil, og nok penger i privatøkonomien.

Den første har til hensikt å gi alle individuell frihet til når som helst å sette seg i bilen og kjøre raskt til hvorsomhelst, på jevne veier, den andre gir forbruket frie tøyler, investorer det samme. Det formålet som betyr noe i den siste tankegangen, på et samfunnsmessig plan, er økt omsetning, enkelt sagt mer penger til hvem som helst som gidder å anstrenge seg for å få tak i dem, på “lovlig måte”, som det heter. Man kan vel lure på i hvilken grad lovene er endret for dette formålet, å kunne tjene penger på et firma, og, også et poeng, i hvilken grad nye regler er tilpasset store firmaer.

Og i hvilken grad det går ut over andre formål i samfunnet.

Det er som sagt nyttig å diskutere prinsipper også, men man nok si at debatten er kommet til et punkt hvor man må inn på tall og realiteter, for eksempel når det gjelder forbruk.

Det er interessant og belysende å diskutere og definere idealer, så lenge man vet at de som regel ikke lar seg realisere 100% uten at det går ut over noe annet, kanskje unntatt i diktaturer, enten de er opprettholdt med overveiende fysiske eller overveiende mentale midler.

Siden politikken er en møteplass for i prinsippet alle slags kulturer i et samfunn, vil man lett få konflikter mellom tenkemåter også.

Det som heller ikke går er å presse ens egen livsstil 100% på andre.

Jeg har ikke noen generell løsning på dette siste problemet, ut over å ta det litt lugnt, være litt forsiktig med hverandre. Hvis noen skriker kan det skyldes mange ting, at diskusjonen har hengt seg opp, eller at det faktisk er noen realiteter i bunnen som er vanskelige. Man må kanskje ned et stykke for å se hva som egentlig er problemet.

Og da kommer kanskje løsningen – at man ikke er nødt til å tilpasse seg de andres livsstil 100% – men kanskje litt.

Når det gjelder økonomisk vekst som et uforbeholdent gode, kan jeg ikke skjønne annet enn at dette er et mål som var nødvendig når fattigdom var vårt største problem, men totalt sett, for hele samfunnet, er det ikke tilfelle lenger.

Ressurs-og klimasituasjonen tilsier i hvert fall at den veksten som skal finnes videre, i stor grad må finne nye veier, at eventuell vekst må tilpasses naturen, fordi vi har alt for mange midler til å ødelegge den.

Allikevel er det fortsatt grunn til å ta vare på hverandre også økonomisk, det er ingen grunn til å avvikle velferdsstaten selv om samfunnet har bedre råd enn før.

Man må også ta høyde for at mange psykiske problemer kommer opp til overflaten i faktisk store deler av befolkningen på grunn av velstandsutviklingen. Man kan ikke se på dette siste utelukkende som luksusproblemer, dette er livsproblemer som andre har hatt muligheten til å få løst, man kan ikke nekte nye grupper den muligheten.

Denne utviklingen gir også opplagt nye muligheter for kontakt over kulturgrenser i samfunnet, man begynner å befinne seg i samme virkelighet, å kunne snakke ordentlig sammen på nye måter.

Ikke nødvendigvis så enkelt, men jeg kan ikke skjønne at det i utgangspunktet er noe negativt i det, tvert imot.

Vi har en masse nye valg å ta stilling til på grunn av teknologisk og økonomisk utvikling, materiell nødvendighet eller nød burde ikke lenger være en generell rettesnor for politisk tenkning i samme grad som før.

Altså, i klartekst, vi har penger til flere ting enn før, vi står i en historisk sett ny materiell situasjon. Selv om man alltid må prioritere i politikken, er det heller ingen grunn til å ta med seg gårsdagens hardhet og urettferdige holdninger inn i fremtiden.