Så masete med de sigøynerdamene som kommer med koppen…

Hvorfor skal man alltid herje med sigøynerne?

Det er de samme kommentarene og diskusjonene idag som på 50-tallet, jeg tipper uansett, når nå de gamle avisklippene er fra. De man finner, hvis man leter litt.

Ja, jeg vet at noen sigøynere stjeler.

Noen sigøynere stjeler ikke.

Man kan faktisk snakke med dem. Blir man kjent…det kan jo være koselig, hvis man er positiv i utgangspunktet. Man får venner.

Men noen av dem var allikevel ganske slitsomme.

De kommer jo ikke fra samme sted alle sammen, de bor i forskjellige land, tilhører forskjellige grupper. Noen er nokså ydmyke, andre mere masete.

Så jeg fortalte de siste at det der ikke gikk an i Oslo.

Selv jeg ble sur.

Det hjalp faktisk litt, kanskje fordi jeg allikevel aksepterte dem.

Aksepterer.

Fattigdom, handler det jo nokså mye om.

Det er klart, man er nødt til å holde litt avstand. Det er et litt rart folkeferd, de vil at man skal ta vare på dem.

Men de er søte også.

Man får noe tilbake. Det tok litt tid, de var vel ikke akkurat vant til en som faktisk brydde seg nokså mye.

Noen selger jo ting, nederst på Karl Johan, for tiden, for eksempel. Kurver.

Noen selger blader.

Det finnes vel lureri også, har jeg hørt. Hvis du lever i fattigdom eller er vant til det…overlevelsesevne er jo et fenomen.

Jeg har møtt litt forskjellig hos andre som jobber også. Ikke sigøynere, andre.

Jeg bryr meg ikke så mye, passer bare på at jeg har råd til å gi bort det jeg gir bort.

Jeg liker dem allikevel.

Vi er også rare.

Ensomme, av en eller annen grunn. Kanskje vi har hatt for mye plass. Andre misunner oss vel det.

Det finnes lureri hos oss også, forresten.

Man kan ikke riktig si at de ikke hører til…her. Sigøynere har vel alltid reist. De er et europeisk folk. Sånn sett er Europa deres hjem, vi må faktisk finne oss i det. Det er latterlig å si at de kom fra India og dermed er de ikke europeere…ja, for Gud vet hvor mange hundre år siden.

Fattigdom vil alltid finnes, også fordi noen alltid vil falle utenfor. Samfunnet er jo ikke perfekt. Det er jo bra det ikke er det, på en måte, men det går an å gjøre noe av og til. For noen.

Jeg har ofte problemer med å se andre som har virkelig trøbbel.

Jeg unner ikke andre…faenskapen.

Jeg kan være kjip selv også, men det skjer ikke alltid.

Orker du ikke bry deg så orker du ikke. Jeg synes ikke alle må gjøre nesten noe som helst. Men det blir gjerne større problemer av ting hvis ingen gjør noe.

De sigøynerne jeg kjenner sover i parken. Midt på vinteren…

Det er et hardt liv å være mye uten mat også, det er en belastning for kroppen. Det er lett å bli syk, rett og slett, lettere enn hvis man spiser regelmessig og nok.

Det må finnes leger som hjelper, kanskje uten lønn, for jeg hører historier om ting de har sagt eller gjort.

Det finnes andre som tigger også, kanskje på grunn av regjeringens nydelige sider, kanskje av andre grunner.

Jeg tipper alt over to kroner føles ok. For meg, én føles gjerrig, jeg stopper ikke av meg selv hvis jeg har så lite i lomma og ikke råd til mer. De er faktisk nødt til å tåle at jeg ikke har noe hver gang, jeg har hatt diskusjoner med noen. De tror ikke at jeg ikke alltid har nok, for klærne og skoene ser ikke sånn ut.

Andre kjenner jeg bedre.

Jeg får lov til å kalle dem for sigøynere, for jeg har alltid likt dem, lenge en avstandsforelskelse, nå kjenner jeg noen.

Det er jeg som har gitt meg selv lov til det, da. Rom…sikkert. Men norsk språk har også en historie, jeg vil gjerne ta vare på den. Saker og ting har et navn. Jeg liker ikke å kamuflere alt, heller, ved å finne på nye ord som mangler karakter.

Jeg vet ikke hvorfor sigøynerkulturen snakker til meg, men den gjør det.

Romantikk…tja, den forandrer seg jo alltid på nært hold. Men den forsvinner ikke alltid, allikevel.

Har du noen småpenger i lomma, da?

Hvis man er sulten blir man vel faktisk litt sprø til slutt.