Den artikkelen om grenseløshet…poenget var ikke at noen maser seg på med sine problemer. Den kommentaren slapp ut litt kjapt. Jeg har jo misbrukt venner mye på den måten. Poenget var – eller burde være – at mange egentlig ikke er ordentlig vant til å ta tak i egne problemer, i det hele tatt. De vet for lite om hva som går an å gjøre med såkalt psykiske problemer, for det er mye.

Alle, uten unntak, har jo problemer, det spørs bare hvordan man klarer å håndtere dem. Jeg er vokst opp med å snakke om sånne ting, til en viss grad i hvert fall, og det er i seg selv en fordel, selv om det ikke alltid hjalp. Alle familier har sitt, også uten unntak. Det er selvfølgelig gradsforskjeller hele veien, men det mest problematiske etter min mening, i hvert fall for meg, kan være de som mener selv de er “enkle mennesker” eller på andre måter synes de ikke har – problemer.

Altså, det spørs hvor nært man er hverandre og på setting og holdning og tusen andre ting, jeg skal ikke sitte her og dømme folk på avstand, men ord eller andre ting kan i hvert fall være redskaper til å håndtere seg selv. Livet er ikke rett frem bestandig, man trenger noe å hjelpe seg med.

Mangelen på kunnskap gir mange et mye vanskeligere liv enn de trengte å ha, det sementerer gjerne problemer, man kan bli gående med ting i årevis.

Andres innblanding i livet er heller ikke alltid ok, det finnes dessverre spit og mobbing og virkelig kjip krangling selv blant voksne.

Heldigvis finnes det andre ting også.