Hva er grenseløshet?

Begrepet brukes av psykologer, og også av oss alle.

Det jeg tenker på, er ting som i en personlighet, et hode, svømmer over, ikke har noen klar avgrensning mot andre. Det trenger ikke være negativt, det kommer an på.

Felles oppfatninger er jo på en måte grenseløse, “alle” deler dem, eller de er noe alle må forholde seg til. De trenger ikke være 100% like, men hvis man deler et eller annet grunnsyn kan man snakke sammen, komme med forslag, være kreativ sammen. Hvis andre blander seg inn tar man jo gjerne en sjekk på om de kan “være med i klubben”. Passer man ikke inn…forblir man kanskje utenfor.

Mange snakker i dag om hvor viktig det er med fellesskap, at vi hadde et fellesskap, at det er i ferd med å forsvinne, eller at det allerede er borte, Jeg får av og til pepper for å snakke om grenser, for å si at de er viktige.

Jeg er helt enig i at vi trenger fellesskap, men i det fellesskapet som noen savner var det jo også rom for individuelle utspill og variasjoner, for uavhengighet.

Man kan heller ikke fungere ordentlig helt uten egne grenser mot omverdenen.

Det er vel en slags almenkunnskap at barn ikke har det helt fra starten av, at de grensene er flytende eller ikke-eksisterende. Hvilken verden de da lever i finnes det mange svar på,

Jeg tenker i hvert fall at det snakket som voksne ofte kommer med når små barn gjemmer seg i fanget til pappa eller mamma – “han er ikke farlig” – i grunnen ikke stemmer, en gjest kan godt være farlig fordi virkningen på barnet er mye sterkere enn seinere i livet, når og hvis man har etablert “normale” grenser. Jeg er ikke oppdatert på faglitteratur hverken innen psykologi eller pedagogikk når det gjelder dette, men jeg tror godt man kan hevde ar inntrykk fra en gjest kan være sterkt nok til å forme personligheten til et lite barn i en eller annen henseende.

Ikke så rart at de gjemmer seg litt, da.

Alle som har vært litt eller mye på høykant i en situasjon eller en periode har vel opplevd den overfølsomhet for inntrykk som kan følge med, enten det handler om mat eller drikke, andre menneskers tilstedeværelse, musikk eller andre ting.

Hva som er grunnen til å være på høykant kan selvfølgelig være så forskjellig, men i hvert fall en vanlig ting er at konflikter, problemer eller sår som ikke er reparert eller løst, ligger der som latente “bomber” for en selv eller omgivelsene.

De
kan være grenseløse i den forstand at man ikke klarer å beskytte seg mot innspill som berører problemet, de er som åpne sår, kommer noen borti, med ord eller handling eller noen ganger bare det å være tilstede, begynner ting å skje.

Når problemet er løst vil “såret” være borte, bare hukommelsen forteller deg at det har vært der, eller man glemmer hele greia i jakten på nye eventyr i livet. På mange måter oppfører de psykiske problemene seg litt som fysiske problemer også gjør, eller ens forestillingsevne lager dem sånn. Det kan for eksempel kreve mange omganger med forsiktig eksponering før man slipper de sterkeste reaksjonene, hvis denne metoden er det som virker, akkurat som fysisk behandling av sykdommer noen ganger krever mange gjentagelser.

Hvis vi går tilbake til mere “normale” mentale vaner og mønstre, vil mange ting være uproblematiske så lenge man er i en gruppe som deler ens oppfatninger eller vaner i tilstrekkelig grad. Problemer kan først oppstå når man må ut av innhegningen og forholde seg til andre som kanskje overhode ikke deler ens “hangups” (i positiv eller negativ forstand) eller vaner.

I dag er dette et generelt problem fordi alle kulturer blander seg i mye større grad enn før, og man er i prinsippet nødt til å forholde seg til en hvilken som helst kultur over gangen. eller i byen.

Her skilles mine veier tilsynelatende fra en del “tolerante”, som mener jeg ikke burde snakke så mye om grenser, det vi trenger er åpenhet, blir det sagt.

Men et sånt utsagn forutsetter både at man har grensene noenlunde i orden i utgangspunktet, og nok også at man er litt vant til å håndtere sine egne problemer i sosiale settinger, det vil i klartekst her si at man ikke bringer alle slags ting på bane når det ikke passer, uten at man dermed vil være nødt til å tråkke på seg selv eller sette seg selv urimelig til side.

Dette er slett ikke tilfelle for alle.

Uten at jeg har inngående faglig kjennskap til det, mener jeg å ha snappet opp at utviklingen av en moderne individualitet har gått over år, at det er en utvikling fra en mere kollektiv oppfatning av seg selv mot en mere individuell oppfatning. Da snakker vi ikke bare om rettigheter og praktiske ting, men selvbilde og identitet.

Det stemmer jo også at forskjellige kulturer har forskjellige oppfatninger av hva som er privatsaker og hva som er offentlige samtaleemner, eller hvilke områder av livet hvor det finnes klare felles oppfatninger og hvilke som er overlatt til den enkelte å avgjøre hva man skal gjøre eller mene. Det gjelder enten vi snakker om forskjellige sosiale lag, konkrete nabolag eller steder, andre land og verdensdeler eller andre måter å dele oss inn på. Det finnes, uansett hvordan man definerer en bestemt gruppe mennesker, stor variasjon i hvordan forholdet mellom individ og gruppe eller individ og samfunn er organisert, på alle livets forskjellige områder.

Jeg synes ofte vi kan være ekstremt intuitive i reaksjonene, at noen merker “hvem du er”, i mange tilfeller alt for fort. Det kan være ubehagelig, og med dagens mangel på innøvd høflighet eller faste reaksjonsmåter kan det også skape trøbbel hvis du ikke helt vet hvilken situasjon du egentlig er i. Resultatet kan mange ganger være det motsatte av pinlig kontakt, man er så høflig og forsiktig at den reelle kontakten mer eller mindre uteblir.

Jeg vil ikke tilbake til det regimet jeg vokste opp i, jeg synes samfunnet har beveget seg fra å være på mange måter virkelig anonymt, til å være åpnere og en god del mere fleksibelt sosialt. Jeg synes denne utviklingen er positiv, men den krever mer av oss.

Jeg snakker kanskje for mye om Oslo, men i Oslo samles tross alt også alle landets problemer, på en måte, i tillegg til alle mulige hyggelige og interessante sider, fordi det nå tradisjonelt er en hovedstad, hvor for det for eksempel har vært mye og også fordi flyttingen delvis har vært gjort vekk fra sosiale problemer. Man har søkt storbyen for å slippe unna, og for å kunne gjøre andre og annerledes ting. Jeg tror vel disse sidene av saken er mindre problematiske enn de har vært, men de er ikke helt borte. Uansett lever historien videre en god stund etter at årsakene til problemene har gitt seg.

Å reise er én av mange måter å gjøre seg nye erfaringer, også kulturelt sett. De opplevelser man får kan også endre ens tanker og ens egen kultur, nettopp fordi andre land eller byer har løst problemer som vi fortsatt strever med, eller omvendt, vi har løst dem og de sliter. Dermed kan impulsene og ideene gå begge veier.

Det at samme kulturelle oppgave utføres på forskjellig vis kan også gi nye ideer som man kan ta med seg hjem.

Som jeg har sagt mange ganger finnes i dag omtrent akkurat disse mulighetene her vi bor, nettopp fordi alle mulige kulturer finnes her. Det er bare å la nysgjerrigheten få fritt spillerom, innenfor rammene av normal sosial tilpasning i form av høflighet og respekt.

Men det krever som sagt at man ikke har alt for mange problemer som henger og slenger i alle retninger, det krever at man har en viss selvbevissthet og evne til å ta vare på nettopp sin egen kultur. Jeg skal ikke akkurat gi meg til å forutsi hvilke grunner alle andre har til å reise eller oppsøke andre kulturer, men å sammenligne egne meninger, holdninger, vaner, og fysiske ting, kunst, mat, musikk – med andres tilsvarende – er jo en opplagt ting, det er enkelt og grunnleggende. Etterhvert blir man vel mere avansert og mere engasjert, hvis man finner noe som interesser en, men til å begynne med må man i hvert fall ha et kulturelt ståsted av et eller annet slag, noe å sammenligne med. Jo mere bredde det er i ens eget perspektiv, desto mer klarer man vel også å se av en annen kultur.

Mange av de som er intolerante har enten ikke møtt fremmede kulturer ordentlig, det er i hvert fall en påstand, som dels bygger på erfaring av å ha bodd i Norge hele livet, og dels på å ha lest en del kommentarer på nettet – eller, det andre inntrykket som sitter igjen – er at en del er usikrepå egen kultur eller egne personlige grenser. Ellers ville vel ikke de andre være truende. Avstanden og mangelen på kontakt fører til uvitenhet om hvordan de fremmede faktisk oppfører seg, og kan ende i krav om fengsling eller utsendelse bare på grunnlag av holdninger hos noen man har lest om, ikke møtt.

Jeg skal være enig i at det finnes et press mot kanskje alle kulturer i dag, men jeg tror vi har mye å gå på i vårt lille land nettopp fordi vi ikke er så vant til det. Litt mere kunnskap om vår egen kultur, og om kultur generelt, altså særlig i betydningen levemåte, er en bra start på den prosessen.

For å kunne leve sammen i en by eller et land kan man dels leve parallelt, man må få lov til det til en viss grad så lenge man respekterer lover som er rimelige. Jeg føler meg ikke trygg på at alt som er vedtatt de siste 20-30 årene er i den kategorien, men vi får se.

Dels må man møtes i tilstrekkelig grad, og kommunikasjonen må være personlig nok til at man skjønner litt hvor skoen trykker hos naboen, så hvis det dukker opp et problem av et eller annet slag i offentligheten vet man i hvert fall noenlunde hva det går ut på. På den måten er det lettere å ikke bli skremt, det blir man fortere av ting man ikke vet hva er.

Alle har rett til å ha en kultur, i grunnen den man definerer selv – men alle har ikke rett til å la et hvilket som helst hangup gå ut over andre. At Oslo i utgangspunktet er en norsk by anser jeg også som en selvfølge, da kan vi bygge videre derfra.

Vi har god nok plass til å ha Sylvi Listhaugs kultur her, med misjonskors og det hele, men hun tror hennes kultur er norsk kultur. Det blir litt for enkelt, og stemmer tildels heller ikke.

Jeg kan heller ikke gjenta for ofte at andre kulturelle fenomener ikke uten videre lar seg tolke inn i ens egen kultur, det er ikke så enkelt.

Norsk kultur ikke er så godt kartlagt for oss selv, vi mangler ofte bevisst kunnskap om hvordan vi lever, og en annen ting er den manglende kunnskap om sånne prinsipielle eller generelle ting som dette. Begge deler fører til forhastede og ofte helt misvisende konklusjoner når det gjelder andres kulturelle fenomener.

Men noenlunde klare personlige grenser, og kulturell integritet – det er etter min mening det eneste fornuftige grunnlag for å møte “de andre”. Eller bevissthet om det samme, så man vet litt hva som skal til, selv om det ikke alltid fungerer.

Kulturskolene bruker også europeiske og norske tradisjoner i undervisningen, og er ett av mange steder hvor denne kompetansen og selvsikkerheten bygges opp. Den amerikanske biten er også tilstede, i form av jazz, blues, rock og pop. Folkemusikk og klassisk musikk selvfølgelig også, og sikkert andre ting jeg har glemt.

Og jeg er forsåvidt litt lei av å snakke om dem og oss – det er på en måte et stadium, men ok, et nødvendig stadium når vi nå pleide å leve så isolert her oppe.

Vi må kunne leve med et monn av motsetninger side om side. Det ville også hjelpe om enkelte debattanter klarte å skille mellom sosiale regler og jus, og også mellom tilsnakk og fengselsstraff. Det kan jo ikke være sånn at hvis noen bryter noen sosiale regler et sted fører det til et krav om utvisning.

For å kunne være åpen må man også kunne være lukket, og helst når man vil selv så man kan velge.

Ikke alle har den evnen helt.