Hvor møtes følelsene og fornuften?

Hvis vi snakker om kroppen, så antagelig mange steder. En ting er hjernen, det er klart, alt finnes vel der eller i ryggmargen, men i tillegg finnes det ting i kroppen.

Man har vondter, smerter som ikke nødvendigvis er store, men som man tenker betyr et eller annet, man vet bare ikke helt hva.

Hvis det er noe virkelig galt med deg er jo smerte en måte for kroppen å si fra om det, som man sier.

I hverdagsspråk snakker man ofte om årsaker til ting, sykdommer, for eksempel.

I mitt hode er den enkleste form for årsak en biljardkule som treffer en annen, eller generelt sagt, én årsak, én virkning.

De fleste vil vel være med på at mange ting ofte er mere komplisert enn det, og i denne sammenhengen, at det kan være flere årsaker til én sykdom. Altså, ikke bare at man ikke er sikker på hvilken av dem som “er grunnen” til at man ble syk, men flere ting som virker sammen, i negativ retning.

I tillegg må vel spørsmålet, når man har med levende ting å gjøre, om de har en slags selvstendighet, at det er snakk om en reaksjon på ytre påvirkning som ikke er helt forutsigbar.

En…vilje?

Der stopper mine kunnskaper, det kan jeg ikke svare på.

Men man kan vel tenke seg muligheten av noe som ligner. De gjør jo en masse på egen hånd, får vi tro, de delene som utgjør kroppen. Når det gjelder en del ting, i hvert fall, når prosessene først er i gang, når vi først er født, i det minste, så gror jo neglene, for eksempel. Hvordan nyrene fungerer…vi vet jo en hel del, på vår vestlige måte, riktig nok, men legene kan ting, selv om de ikke kan alt.

Ingen kan jo det, heller ikke kvalifiserte kinesiske akupunkturleger, som allikevel kan noe, på sin måte, i sin vitenskap og praksis.

Som jeg har vært inne på tidligere, er det en tanke at sykdom ofte, oftest? er en kombinasjon av psykiske og fysiske symptomer? En ting er at man blir kan bli sliten av å være syk, fysisk eller psykisk slapp, nedstemt. Men det er jo generelt, ting kan vel være mere spesifikke enn det.

Det er jo heller ikke alltid at det å hvile er det lureste du gjør når du er syk.

Så enkel er ikke sammenhengen, generelt, i hvert fall kan jeg si det ut fra egen erfaring, riktignok med psykiske problemer.

Men det kan godt være det, og det kan antagelig godt være det for visse sykdommer, kanskje. At fysisk aktivitet gir systemet noe, er vel sett på som en generell sannhet, og er det kanskje også. Det brukes også i behandling av psykiske plager.

Men det kan jo være andre ting som er viktige å gjøre hvis du er fysisk syk også, fysisk aktivitet trenger heller ikke være det eneste, eller som sagt hvile eller vanlig medisinsk behandling. Det finnes jo andre ting også.

Hvis du har satt i gang et arbeid og føler ansvar for det, blir du sliten av ikke å få det gjort. Selvfølgelig blir du sliten av å jobbe også, som regel, hvis det er en viss mengde arbeid, men følelsen av å være ferdig med noe gir jo ro og mulighet for avslapning, en lettelse, i hvert fall en stund.

Så hvis du har forberedt en masse arbeid, og det så stopper opp, kan det være et problem i seg selv. Jeg vil tro at uansett hva som feiler deg ellers vil det kunne ligge der som en ekstra belastning hvis du er syk, også når sykdommen ikke er knyttet direkte til arbeidet.

Dette tror jeg til en viss grad kan være en objektiv faktor, det kan være uavhengig av om du formelt har blitt fratatt det ansvaret du hadde eller ikke, for eksempel – du har det i sjela og…ja, i kroppen, somewhere, og du får det noen ganger ikke ut på noen annen måte enn å gjøre jobben ferdig. På en eller annen måte kan det fortsette å plage deg til du får gjort det.

Det kan jo hende du kan rydde det ut på annen måte, gjennom terapi eller bare samtaler med andre, så du føler at noen andre tar seg av det.

Men du kan i hvert fall bli nødt til å gjøre et eller annet med det.

Jeg håper ikke dette blir tatt som en absolutt regel, heller, jeg vil ikke gi meg til med fjerndiagnoser eller konkrete forutsigelser, til og med på liv jeg ikke kjenner. Alle liv er kompliserte eller forskjellige, og består av mange forestillinger og mange relasjoner og faktorer. Du får ta til deg det du synes er relevant og glemme resten.

Men det kan være sånn.

Jeg har altså opplevd det. En oppbygging til en tilværelse som musiker som stoppet brått, og jeg var nødt til å la være å spille i mange år.

Til å begynne med kunne jeg ikke gjøre så mye med det, og da var kaoset også stort, men etter hvert ville det skapt enda mere problemer hvis jeg bare hadde latt alt ligge, bare konsentrert meg om sykdom som sykdom.

Det finnes, også når det gjelder psykiske problemer.

Men sykdom som resultat av problemer, livsstil, livssituasjon, hendelser, det er også en realitet, at systemet sliter. Det finnes i tillegg til den sykdommen du eventuelt også rammes av, det trollet som dukker opp i ditt liv og lager trøbbel på egen hånd.

Ubrukt kreativitet kan altså også være et problem.

Når det gjelder hvordan det psykiske slår ut fysisk, altså egentlig sammenhengen mellom det og fysisk sykdom eller fysiske problemer, så er jo én mulighet jeg har vært inne på tidligere, at man har det som man tar det – til en viss grad, at man for eksempel kompenserer for et problem ved å overspise, røyke, plage seg selv på andre, fysiske måter. Man sover for mye, sover for lite.

Å jobbe for mye er jo en typisk reaksjon på stress for mange.

Eller man unngår det, er lur, trener det man bør eller spiser bra eller i det hele tatt ordner tilværelsen fornuftig. Da går spiralen mere i positiv retning, eller man holder bedre balansen.

Men negative ting vil jo kunne slå ut i fysisk sykdom på et eller annet tidspunkt. Det trenger jo ikke skje, men det kan godt finnes en sammenheng der, over år, i hvert fall.

Nervesystemet vårt er jo heller ikke spesielt enkelt. I tillegg til hjernen og ryggmargen, som regnes som ett system, finnes det et system som er uavhengig av vår vilje, som igjen er delt opp i flere undersystemer av nerveceller og lignende celler.

Det lille jeg vet om dette er basert på lesning av én kilde, Store norske leksikon, med lenke videre til Store medisinske leksikon. Så man får ha dette i bakhodet når man leser videre.

Men i hvert fall står det en så generell formulering som at enhver sinnsbevegelse ledsages av en reaksjon fra det autonome nervesystem.

Det er jo faktisk ikke så lite sagt, når man også vet at dette nervesystemet er koblet til alle indre organer, bare med unntak av en bestemt gruppe muskler i kroppen som er viljestyrt.

Og i hvert fall, på den måten som vår medisin har kartlagt dette, kan man si at kjemi er en klar bestanddel i måten dette fungerer – det som heter nevrotransmittere skaper forbindelse, sender “beskjeder” til organene, gjennom nerver og lignende celler, om hvordan organene skal fungere, og når ting skal skje.

Dette påvirkes blant annet av hva man spiser og drikker, men da tydeligvis også av hva man opplever, ganske enkelt, og da antagelig også av andre ubevisste prosesser.

Sikkert av bevisste tanker også, de har vel som regel en ubevisst side i tillegg til det man har i toppen av hodet.

Det finnes også andre stoffer, som ikke virker i seg selv, men som påvirker denne overføringen av “informasjon”, stoffer vi kan få i oss både via legemidler og mat, og jeg vil anta også miljøgifter eller annen påvirkning fra miljøet, uten at jeg vet det.

Blant nevrotransmitterne finnes det stoffer som utløser en reaksjon, og stoffer som blokkerer en reaksjon.

Det kan godt hende dette også er mere komplisert, jeg vet ikke det heller.

Men noen flere argumenter trenger man vel ikke for å si at kjærlighet kan gjøre deg frisk, og mangel på samme, syk.

For eksempel. Ikke det at det foregår så enkelt som det bestandig, men som prinsipp må det stemme.

Jeg har bare lest akkurat dette som jeg skriver om her, men jeg skjønner egentlig ikke, når jeg har lest det, at det er noe man lurer på, om man påvirkes fysisk av psykiske reaksjoner og tilstander. Av hva andre gjør.

Jeg burde lest meg opp på det for lenge siden.

Det er i hvert fall ikke rart at man får vondt i magen av ting…og de andre organene er jo også koblet på det samme systemet.

Når man vet hvor komplisert følelser kan være, sett helt uavhengig av kroppskjemi eller biologi, og den påvirkningen man i det hele tatt utsettes for og utsetter seg selv for – livet, kort og godt…

Det er lett å tenke seg at virkningen på kroppen også, som kropp, som et fysisk fenomen, er komplisert.

Trenger man å bli skremt?

Det er kanskje grunn til å være det, men kanskje bare litt.

Og det er vel da grunn til å være enda mere forsiktig, fordi, hvis man påvirkes av alt man gjør og tenker og sier, og til og med av det andre mennesker gjør med deg og sier til deg…altså, har man enkle tanker om et eller annet, så er systemet ditt kanskje enklere akkurat der, og tenker du komplisert, så er det komplisert, høres det også ut som. På bestemte ting.

Eller omvendt, for hvis man går løs på noe komplisert med for enkle redskaper, tanker, så kan man lage rotet større enn det var.

Så påvirkning utenfra…hallo, det er ikke så rart vi trenger litt beskyttelse fra tid til annen. My home is my castle.

Men å vite er også en beskyttelse. Små barn har dette problemet, de aner ofte ikke hva det er som treffer dem, så de rømmer til mamma eller pappa, som vet.

Vi kan også ha sånne reaksjoner, vi vet jo heller ikke alt.

Så spørsmålet blir jo igjen, i hvilken grad påvirkes disse naturlige prosessene i kroppen av ting vi utsetter oss selv for eller ting som skjer oss, eller av våre reaksjoner eller det vi tenker og føler.

Kanskje de største problemene oppstår over år – hvis man er under press lenge kan man jo tenke seg at den belastningen blir liggende på ett organ i kroppen, særlig hvis man har en eller annen uvane i genren mat, for eksempel.

Akutte problemer kan kanskje gi større utslag når systemet er på høykant eller presset, når du er presset på en eller annen måte.

Hvordan det skjer er komplisert og trenger opplagt å spesifiseres også, at man snakker om en ting av gangen, ikke bare om hele greia.

Spørsmålet om hva som gjelder én person og hva som gjelder alle er også brennbart i dag når vi snakker om sunnhet og ernæring.

Jeg kan ikke skjønne at man kan komme utenom at ting forandrer seg også her, ettersom tiden går.

Generelt, i vitenskapen, er jo paradigmeskifter en kjent ting, at tenkemåten for et helt felt eller faktisk for…hele vitenskapen? – den forandrer seg, har forandret seg, opp igjennom historien. Det skjer vitenskapelige revolusjoner, og de består jo delvis i at man oppdager nye naturlover, sånn kan man se det, men i bunn og grunn består de også i at menneskene tenker annerledes, på nye måter, enten grunnen er at man oppdager noe nytt eller kommer på noe nytt.

Det er ikke nødvendigvis bare én gyldig måte å forstå et fenomen, heller. Det spørs hva man ser etter og hvilken side av saken man er mest interessert i.

Forskjellige fag snakker tildels forskjellig om de samme tingene.

Dette skjer, denne utviklingen i vitenskapen skjer, og det skjer uavhengig av ditt og mitt hverdags- og privatliv.

Men det slår jo inn i våre liv.

Så skulle det ikke kunne påvirke måten kroppen og psyken jobber, og hvordan de jobber sammen, i våre kropper og hoder?

Vår felles forståelse av oss selv og naturen.

Nye innspill, ny innsikt.

Det må jo nesten gjøre det, ofte også enten vi vet det eller ikke, og det er vel til og med avhengig av din og min kunnskap også, til en viss grad, vår uvitenhet og psykologi, vår personlighet, våre vanlige måter å reagere på, og våre uvanlige måter, i uvanlige situasjoner.

Alt mulig. Panikk og ro og tanker av den ene eller andre sorten.

Det er vel ikke det at alt vi har i hodet eller sjela nødvendigvis er av like stor betydning for fordøyelsen, men jeg våger påstanden at det kan ha det.

Det er mulig jeg slår inn en åpen låvedør i fagmiljøene, men for oss som ikke har spesialkunnskap om helse og ernæring, tror jeg dette fortsatt bare er en mer eller mindre løst basert påstand.

Man kan tenke seg syk, har jeg hørt sagt.

Psyken og kroppen henger sammen.

Det er jo en talemåte idag.

Det finnes andre tanker i samme retning.

Om vi tenker enkelt eller komplisert, gammeldags eller moderne, det burde faktisk også spille inn på en eller annen måte på hvordan kroppen fungerer. Hvilken kultur vi er vokst opp i, om det finnes konflikter mellom familiekulturer i min familie, til og med, eller konflikter mellom kulturer.

Alt mulig.

Og man må kunne anta at hele systemet til en viss grad fungerer forskjellig fra kultur til kultur, og også fra familie til familie. Altså også gruppert etter kultur, i den grad man kan definere det.

Vi får passe oss så ikke vi begynner å dømme hverandre igjen, som noen allerede er inne på.

Fra person til person må det også være forskjeller, særlig fordi man i dagens samfunn gjør mange flere valg selv enn tidligere, på tvers av eventuell gruppetilhørighet i utgangspunktet.

Det er ikke dermed sagt at alle har 100% forskjellige vaner. Jeg tror ikke sosiologien avgår ved døden, den får bare ny mat å fore tankene med. Grupper finnes alltids, men de forandrer seg også.

Vi er jo også tilpasningsdyktige, men hvor mye er jo alltid et spørsmål. Mine kunnskaper om masaienes og eskimoenes tradisjonelle kosthold er sporadiske og klisjépreget, men de nevnes vel i hvert fall som eksempler på ensidige dietter som allikevel fungerte.

I tillegg til forskjeller i vaner og kultur har jo de indre organene også en eksistens i seg selv, en nyre er faktisk ikke det samme som en lever, og gjør ikke helt det samme, og det som skjer i en magesekk kan også beskrives vitenskapelig – delvis. Altså naturvitenskapelig eller medisinsk.

Påvirkningene fra omgivelsene og personen selv må være en annen side av saken.

Tingene ligger oppå hverandre, de virker sammen.

Delvis handler det om forskjellige naturgitte fenomener – mennesket er tross alt også natur, og delvis handler det om vår forståelse av de tingene, om nyrens funksjonsmåter og, altså, ja, det må da stemme, om psykens innvirkning på den, i det systemet som vi beskriver så godt som vi nå kan.

Altså svever ikke hvert individ fritt i sitt eget univers – men han eller hun gjør det delvis.

Det er vel faktisk også et generelt svar på tidens spørsmål om forholdet mellom individualitet og fellesskap.

Egentlig en selvfølgelighet, men på akkurat nå et poeng å si.

Ernæringsfysiologi kan jeg omtrent ingenting om, men der virker det også som om det sitter mye interessant og nyttig kunnskap.

Og hvis man skal gjøre en grov oppdeling til, så finnes det altså andre medisinske tradisjoner enn den vestlige. Og ting har begynt å blande seg, det finnes tradisjonelt utdannede leger i Vesten som blander inn elementer fra andre verdensdelers helsetenkning i arbeidet sitt. Og omvendt.

Verden er ikke enkel.

Den har vel egentlig aldri vært det, det er bare vi som er i ferd med virkelig å oppdage det, alle sammen.

Systemet…dette ordet, jeg hørte det første gang da jeg studerte. Det betyr vel bare at hele kroppen, sjela, hodet, alt som er deg, fungerer sammen som en helhet, at en påvirkning ett sted vil kunne få en reaksjon et annet sted, i systemet, som da forutsettes å henge sammen.

Holisme er et annet ord som snakker om dette, om systemer som en helhet, men da er vi over i en litt annen diskusjon, eller en annen tenkemåte for denne og andre diskusjoner, i hvilken grad et levende system tenker eller organiserer seg helhetlig, er vel kanskje det generelle spørsmålet.

Heller ikke uinteressant, men det får jeg ta en annen gang,

###

Dette er skrevet ut fra mange års erfaring med psykiske problemer, primært, og noen fysiske utslag, og supplert med ting jeg har lest. Nå sist altså et påfyll, nokså lite, om nervesystemet, men det føltes som den siste brikken i et puslespill jeg har holdet på med lenge.

Jeg er ikke helt sikker selv på hva som bare er mine egne observasjoner og hva som faktisk er kunnskap basert på (min forståelse av) vitenskap, men jeg håper det er fortalt sånn at man selv kan finne ut av det også og diskutere videre.

Redigert, som vanlig, etter publisering…