En ting som ungene burde vite er at styrke ofte er svakhet. Jeg forundres ofte over at styrke blir beundret så ofte som det gjør.

Mange tror at når du åpner munnen og sier noe tøft, så er du sterk. Man blir tatt på face value, det man ser er det man får, det er det mange tror.

Men det er ikke alltid tilfelle.

Hvis man begynner å tråkke på andre, for eksempel, si urimelige ting, vel, urettferdighet finnes, og dårlig behandling også, og det må man jo sjekke og ta hensyn til.

Men ikke sjelden skyldes det at man skriker – at noen har tråkket på deg i utgangspunktet. Altså gjerne i en annen sammenheng.

Man tar igjen på folk som ikke har noe med saken å gjøre. Ting tyter ut i alle ender til slutt, eller i en bestemt ende.

Det trenger jo ikke være feil alt du sier allikevel, men det er kanskje heller ikke alltid graden av surhet står i forhold til det saken handler om.

Hva det vil si at noe stemmer er jo også mange ganger noe å tenke over, et poeng kan være delvis riktig, ikke 100%, og det er også som regel et spørsmål hvor viktig et eller annet er i sammenhengen. Selv om det stemmer det man sier, er det ikke sikkert at det er et viktig eller stort poeng.