Det bekymrer meg at folk som Sylvi Listhaug, Anders Anundsen og nå Jøran Kallmyr har og har hatt styringen av politiet, i Oslo også. Hvordan de er privat vet jeg ikke, og det er kanskje ikke så interessant, men offentlig virker de harde, alle sammen.

Det snakkes noen ganger om militarisering av politiet, og hvor riktig det er vet jeg ikke, men holdninger forplanter seg i et system, og justisministrenes – og andres – uttalelser både i sosiale medier og andre steder er ikke betryggende. De ønsker et bevæpnet politi, de sier de ønsker å slå hardt ned på kriminalitet – de sier selv at de vil være harde, og ber til og med oss være med dem på det.

Skal vi tro på det? I så fall vil jeg gjerne ha dem ut av byen min, ut av posisjonene for godt. Jeg har ikke tro på en sånn linje for å få orden på noe som det i stor grad er orden på i utgangspunktet, og hvor vi vel faktisk har løst problemer i mange år på andre måter enn med jernhånd, enten den er pakket inn i en silkehanske eller ikke.

Og det trenger ikke bety mangel på evne til å løse problemer, tvert imot. Klapper man til noen burde alle vite hva slags svar man risikerer. Det finnes andre måter å håndtere folk på, uten å gi blaffen i dem, og uten å la være å si noe eller gjøre noe når de gjør noe de ikke burde.

Spesielt ungdom burde, uansett hva som blir sagt, behandles fornuftig, ikke brutalt. Jeg har ikke vært sosialarbeider eller politi, men jeg har litt repertoar etter å ha undervist tenåringer, og vet at med litt tid, ganske mye balanse og en kombinasjon av stahet og mykhet kan man komme langt, når man møter dem på ordentlig.

Det er ikke enkelt, men egentlig krever det aller mest at man bryr seg om de man møter, og ikke krever for mange tåpelige ting av dem. Tenåringer legger ofte ikke fingrene imellom, men de snakker også ofte sant, akkurat som barn generelt gjør. Det burde man respektere, når det skjer, og være i stand til å sjekke med sine egne ideer om det de sier holder eller ikke.

Gi dem respekt eller ha den, før man krever den av dem. Det er ofte det vanskelige punktet, der man virkelig må balansere og finne nye veier, hvis man ikke har det sånn i utgangspunktet, da. Det finnes naturtalenter.

Gutter er på vei til å bli menn og jenter til å bli kvinner, og det er vel heller ikke enkle ting i seg selv.

Som sagt, man har god bruk for sympati også for aldersgruppen, noe enhver lærer vet. Man er kanskje litt sånn selv, enten man trives best med små barn eller store.

Alle som har barn selv vet vel at det ikke finnes noen ferdig oppskrift på hvordan man hjelper hver enkelt, men det finnes kunnskap om oppdragelse og pedagogikk og andre ting som man allikevel kan trenge i sin improvisasjon og sin fjellklatring som oppdrager eller hjelper.