Hva gjør man med en generell følelse av å være misfornøyd – hos barn?

Selv om barn på mange måter er lettere å omgås enn voksne…hvis det går an å si noe sånt – særheter har ikke satt seg fast ennå, er i hvert fall et stikkord – så finnes jo familiens problemer i deres personligheter også.

Frihet kan selvfølgelig misbrukes, og derfor er kanskje noen av oss tilbakeholdne med å gi barna nok frihet?

Det er et reelt problem som ikke bare ligger hos voksne som er kontrollfreaker. Jeg mener allikevel det kan være fruktbart å gå ganske langt i å bruke frihet som middel i oppdragelsen, men man bør være litt forberedt på hva som kan komme, rett og slett ubehagelige sider ved barnets personlighet.

Jeg mener de bør kunne få utløp sånn at barna har muligheten til å stabilisere de følelsene som er i spill på et balansert nivå, men det krever både at man selv tåler det som måtte komme, at man har evnen til ikke å la seg provosere for mye av utspill i vanskelige situasjoner, og at man passer på å sveive litt inn igjen når presset innenfra hos barnet ikke lenger er sånn at han eller hun har behov for å ta ut grumset – i samme grad.

Det lar seg gjøre å tømme i hvert fall noen reservoarer av problematiske holdninger, så det er mulig å stille relevante krav i en situasjon uten at det er så provoserende. De sårene man har arvet har blitt leget en smule, og dermed er det lettere å oppføre seg ok.

Sånne ting kan jo også gå ut over søsken, og det er litt mere dramatisk, kan være, enn at det går ut over foreldrene. Da må man jo si noe, men det blir også en vurdering i hvilken grad de kan rydde opp i ting selv, seg imellom.

Prøver de å ta foreldreansvar, irettesette hverandre som om de skulle vært mamma eller pappa stopper i hvert fall jeg det – jeg er ansvarlig for deres oppdragelse, ikke de overfor hverandfe på noe annet nivå enn jevnbyrdig. Den ene kan ikke opptre som overordnet for den andre, det synes i hvert fall ikke jeg noe om. Det er foreldrenes ansvar.

Men sånne utspill fra et barn kan jo også være uttrykk for reell svakhet i en relasjon, at man føler man ikke kommer til orde eller får bestemt nok, så det gjelder å holde øynene åpne.

Denne metoden betyr altså at man får lov til å være litt usympatisk uten at jeg gir alt for mye pepper, og grunnen er at det ellers ikke ville være mulig å få dem til å oppføre seg uten å gjøre vold på dem, for å bruke litt sterke ord, uten å presse dem til ting som jeg synes de egentlig ikke klarer. Lander man der legger man lett grunnlaget for seinere problemer, etter min mening, akkurat på det det handler om.

Det er lettere å være grei når man er avbalansert, er som sagt prinsippet.

Generelt mener jeg jo uansett hva man mener om disse tingene, at barna bør få frihet først i livet, deretter er det ikke så vanskelig å tilpasse seg sosiale settinger og krav som omverdenen setter til deg. Er man vant til å bli gitt mulighet for å opparbeide seg integritet, at egne grenser blir respektert, har man helt andre muligheter i møte med andre mennesker, i hvert fall i tilstrekkelig mange situasjoner, får vi håpe, sånn at nye, vanskelige sosiale møter i hvert fall har noen referanser i de gode møtene man fikk – med sine foreldre. Det jeg står på, det jeg kan bruke positivt av arven fra familien, til tross for mange konflikter med egne foreldre, er jo de fornuftige holdningene som også var der sammen med de ufornuftige, de lure tingene de sa og gjorde, ikke de dumme, de plages jeg med.

Det er klart, å snakke om disse tingene generelt på denne måten er skummelt, vel mest fordi man selv vanligvis vil være smart på ett område og helt umulig på et annet. Men det er vel ikke helt dumt å snakke prinsipielt allikevel, som jeg også sier, så må man jo uansett tilpasse ting til sin egen personlighet og sin egen familie, og hva man får til i siste ende kan jo være både det ene og det andre.

Andre måter å løse ting på vil jo også alltid finnes.

Å snakke om mennesker generelt er også igrunnen litt på grensen, at man sier at noen “er” sånn eller sånn kan ikke bety alltid, i enhver situasjon, eller at man mener man har beskrevet en hel person med de ordene, men det kan bety at man opptrer på en bestemt måte i en bestemt sammenheng eller i bestemte sitiuasjoner, at det er et mønster der.