En annen ting som jeg også har opplevd, er at når man faktisk treffer på en byråkrat, som man sier, en ansatt i systemet, og man får sagt ting man har på hjertet, bare som “vanlig” byboer, så lyttes det, og jeg har også følelsen av at det blir gjort ting etterpå som for meg virker fornuftige. Det virker ikke alltid sånn at man er nødt til å slåss om alt mulig, ofte er det kanskje heller ikke så store justeringer som skal til for at man ikke bare føler seg hørt, men faktisk blir det.

Jeg opplever at mange egentlig vil lytte, og gjør det også, så lenge den som snakker prøver å være konstruktiv.

Men hvis man aldri møter hverandre, fra “topp” til “bunn”, så kan vedtakene og tiltakene bli rare og kanskje plagsomme. Og så blir protestene kanskje til slutt helt usaklige, fordi man ikke hadde en ordentlig samtale i utgangspunktet.

Det betyr egentlig at en god del konfliktstoff skyldes mangel på kommunikasjon, og tildels selvsagt også mangel på kunnskap om hvordan styring skjer, nedenfra sett, og sett ovenfra, mangel på kunnskap om hvordan vi lever, vi som ikke er en del av for eksempel byens administrasjon eller miljøet rundt.

Det finnes i dag mange møtepunkter, på nettet er én ting, og det finnes åpne møter om forskjellige temaer hvor det er mulig å få nettopp en sånn kommunikasjon både mellom styrende og styrte, for det er jo tross alt en forskjell og en rollefordeling, og forsåvidt mellom andre grupper som vanligvis ikke møtes, for eksempel forskere og legfolk eller hva man skal si. Det kan også gi virkelig interessante samtaler.

Møtene omfatter jo både konkrete saker og mere generelle samfunnstemaer.

Jeg burde bruke disse mulighetene mere, og andre også. Å si ting her på nettet er vel ikke dumt, men å snakke ansikt til ansikt gir en annen informasjon til alle som deltar i samtalen.

Noen ganger er det liten plass på sånne møter til publikums kommentarer, og det er ofte litt synd og noen ganger også litt kjedelig. Jeg synes ikke det er helt så interessant bare å høre en debatt eller et foredrag hvis man ikke får si noe, da kunne man sånn sett like godt se det på TV eller på nettet. Mange har kunnskap, hvis den illusjonen fortsatt finnes at “folk” ikke vet nok til å delta i debatten, så stemmer jo ikke det, ikke generelt. Man kan dessuten fort finne ut, i en offentlig diskusjon hvor formelt ansvarlige også deltar, hvor uvitenheten finnes, og så tette hullene, rett og slett.

Dette går også raskere ansikt til ansikt enn i en offentlig debatt i en avis eller på Internett, selv om nettet har speedet opp disse mulighetene også.

Når det gjelder ren beboermedvirkning har det vært kritisert at møtene ikke inviterer til reell diskusjon. Det er så lenge siden jeg har vært på noe sånt, og det har heller ikke skjedd så ofte, så jeg skal ikke si for mye.

Men det gamle problemet var jo alltid, det husker jeg fra jeg var med i Natur og Ungdom, at man alltid kom for seint inn i planprosessen, hvor både profesjonelle administratorer og de med tid og penger til sånt, altså blant annet store nok firmaer, for lengst hadde lagt planene og bestemt de store tingene, før beboere og andre kom inn i prosessen.

Så om dette har forandret seg vesentlig vet jeg ikke.