Noen av diskusjonene på Stortinget er ganske fornuftige og tydelige, man ser konfliktene i samfunnet veldig godt. Jeg skulle noen ganger gjerne hatt med ungene, og de klassene som er heldige nok til å være der når det er sånn, får ganske verdifull informasjon med seg hjem til samfunnsfagtimen. Samfunnet har alltid konflikter, og ikke alle er tull og tøys. Noen ganger finnes det helt reelle problemer man må løse.

Andre ganger merker man at den ene parten går tom for argumenter, da kommer gjerne litt sånn “jeg har jobbet i næringslivet” (FrPs måte å si at det offentlige (alltid?) sløser, med penger, da) – “dette kan man da bare bestemme” (sosialdemokratisk maktvariant, fritt etter hukommelsen, fra en diskusjon om veiprising). “Dere gjorde det samme da dere var i regjering” finnes alltid, fra alle, tror jeg, i en presset situasjon, eller andre ting som ikke alltid er så veldig saklig tenkt eller sagt. Egentlig har man tapt diskusjonen, ikke bare på grunn av for lav stemme og for liten bøllefaktor, som noen tror betyr å vinne, men fordi man ikke hadde argumenter nok.

Sammenlignet med det jeg har sett av opptak fra det engelske parlamentet er veldig mye usedvanlig ryddig og ordentlig. Man kan selvfølgelig si at det er kjedelig, sånn som vi noen ganger snakker om oss selv, men en fordel med dette opplegget er jo allikevel en form for respekt, det er jo tross alt ikke så uvanlig, selv om det kan være litt for mye former.

Og så finnes det selvsagt noen ganger ganske mange ting mellom linjene, som i andre sammenhenger også er vanlig, her sørpå, i hvert fall.

Kjenner man til sakene litt, eller har nok generell kunnskap, kan man være vitne til…tja, historie, må man vel kunne si. Hvis man vet litt om hva konsekvensene av et vedtak kan være, noen ganger.

En typisk variant i debattene er jo også å snakke om det gale motparten sier eller gjør, som kan stemme, men man trekker fram det istedenfor det gale man selv sier eller gjør, som også kan stemme.

Dette er jo ikke særlig konstruktivt, men det kan være vanskelig å komme ut av en sånn låst diskusjon på en fornuftig måte, fordi motparten (uansett partifarge, tror jeg) ikke så sjelden har en tendens til å utnytte enhver innrømmelse til å få igjennom alt de selv vil, ikke bare det poenget de eventuelt vant kampen om hvis noen turde å innrømme et eller annet – istedenfor å prøve å lage et kompromiss.

Og så blir man stående og stange. Jeg kjenner jo ikke spillet og arbeidet fra innsiden, så jeg skal ikke ta munnen for full når det gjelder dette, men det ser ikke så sjelden sånn ut fra tilhørerplass, litt sånn alt eller ingenting.

Den der er altså ikke så enkel.