Det snakkes fra tid til annen en god del om rasisme.

Jeg tenker nok at ingen på min alder (55) og oppover kan ha unngått å bli noe preget av rasisme, både i betydningen oppdeling av mennesker i grupper, og i betydningen nedvurdering av en del andre grupper enn de man selv føler man tilhører. Vi snakker om hudfarge og land, historisk vel også innenfor både vårt eget land og innenfor Europa.

Å snakke om grupper av mennesker er vel ikke i seg selv rasistisk eller nedvurderende, hvis man tar tilstrekkelig med forbehold og ellers er litt forsiktig, men som sagt, min generasjon og eldre har også vokst opp med Torbjørn Egners sanger “fra Afrika” og lignende klisjéfylte beskrivelser av folk i andre verdensdeler, som inneholder det de inneholder.

Til tross for den relativt milde formen på denne typen rasisme har vi jo altså våre former for avvisning, som alle andre.

Som jeg også har sagt før, å ha en identitet og bevissthet om den er ikke feil, det er til og med viktig, sånn at man faktisk kan sammenligne seg med andre og tenke over både forskjeller og likheter. Man må ha seg selv til en viss grad, for å tørre å møte andre, tørre å la seg påvirke og ta sjansen på å påvirke andre, også, på en rimelig måte.

Føler man seg trygg på egen identitet er det ikke sikkert man ser problemet til de som av forskjellige grunner ikke gjør det, for herfra, fra usikkerhet, kommer en god del av den intoleransen som finnes.

Vi må ellers gjerne kunne snakke om problematiske sider ved andre kulturer, som vi kan snakke om problematiske sider ved egen kultur. Men det er forskjell på å gjøre det på en vennskapelig måte og en fiendtlig.

Det er mulig at Lille sorte Sambo har en litt forsiktig form, denne norske varianten av europeisk imperialisme er kanskje ikke blant de som er kraftigst farget eller mest utspekulert.

Vi var jo selv en slags koloni, i hvert fall er det en annen klisjéforestilling som ikke er helt uten innhold. Den norske kulturen har ikke så sjelden en dobbel fargelegging, vi setter oss litt over folk med en annen hudfarge, for eksempel, samtidig som vi nokså lett, litt for lett, aksepterer forutsetninger og føringer som gis oss fra Europa og USA. Vi aksepterer vår egen underlegenhet, vi kan liksom ikke nok og er den minst kunnskapsrike i klassen.

Jeg er ikke så sikker på at det stemmer bestandig, vi har blant annet pleid å ha en improvisasjonsevne som har vært sett på som en selvfølgelig del av verktøykassa, og som i hvert fall justerer dette bildet betraktelig.

“Print on demand” er en vane jeg har med meg fra barneskolen, faktisk, jeg husker det ble sagt at vi som var barn på den tiden ikke nødvendigvis ville trenge all slags kunnskap i fremtiden, men heller evnen til å skaffe oss den.

Jeg tok med meg den der, og den holdningen matcher egentlig den vanen med improvisasjon som jeg snakker om, som finnes og fantes i norsk kultur, hvis ikke denne regjeringen snart har utryddet den med all sin detaljregulering.

At den også pleide å være koblet med respekt for det som allerede var opparbeidet av kunnskap, var et opplagt poeng for oss, tror jeg, som litt for mange i dag har glemt.

Rasismen finnes faktisk, i hvert fall sånn som jeg har opplevd etterkrigstidens kultur. Hos noen temmelig krasst, men den sitter i beina på de fleste av oss som en svak farge vi ikke helt blir kvitt.

Men i tillegg har den kulturelle isolasjonen, i samme periode, i hvert fall, vært større her i Norge enn i andre europeiske land.

Det har spart oss for konflikter, for eksempel oppleves vel våre nærmeste naboland som venner som ikke skaper de største bølgene her.

Men det har også ført til at vi er litt for uvant med å ta imot fremmede og håndtere kulturforskjeller. I dagens situasjon, hvor relativt billig transport, nettet og andre ting har ført til en kontakt over de fleste kulturgrenser, har vi bruk for sånne ferdigheter, og vi har bruk for å kjenne oss selv, kulturelt sett, og reflektere over oss selv.

Denne uvantheten med andre er for mange helt reell, det tar litt tid for et land og en hvilken som helst kultur å vende seg til nye impulser og ideer, og å komme i kontakt med seg selv og den kombinasjonen av selvfølelse og fleksibilitet som vi har bruk for.

Selvfølelse, ikke bare selvtillit, er en nødvendighet i møte med omverdenen.