Et poeng som er blitt gjentatt til det kjedsommelige i politikken de siste årene, er at man må sette næring etter tæring, at man ikke kan bruke mer enn man har.

I privatlivet, og overfladisk sett, er det lett å være enig i det. Alle kjenner historier om overforbruk med kredittkort, og alle vet av erfaring, ja, kanskje ikke alle, da, men nesten alle, at når lommeboka er tom, så er den i og for seg tom. Kanskje du kan låne av noen, men det skal betales tilbake, og hvis du har en lønn, så er det vel normalt å ha lite den siste uka eller de siste dagene før neste lønning kommer. Eller lengre, hvis du har et budsjett som ikke går opp.

Men det er flere måter å tenke om penger.

La oss si at du stort sett aldri har noen å låne av, enten fordi du har vært lite lur og lånt for mye av for mange for lenge, eller rett og slett fordi dine omgivelser ikke er så pengesterke.

La oss altså si at du har deg selv å stole på og ingen andre, og du driver en liten bedrift, eller enda verre, den er i oppstartsfasen.

Dette er kanskje en litt ekstrem situasjon i dag, fordi de fleste gründere vel skaffer seg en eller annen form for organisert finansiering, men den finnes, og i hvert fall finnes den i privatlivet.

Den fantes vel enda mere i de såkalte gamle dager, og enhver får definere når de tok slutt, hvis de egentlig tok slutt for alle. Noen lever i gamle dager selv om det kanskje, materielt sett, ikke er nødvendig. Følelser varer gjerne lengre enn det som skapte dem.

Men følelsen av økonomisk ensomhet er ikke riktig den samme om du har ansvaret for en bedrift, stor eller liten, kanskje, eller om du derimot ikke har noen erfaring med næringsdrift, men alltid har fått pengene dine fra en ansettelse.

Så lenge den bransjen du er i, eller bedriften eller kontoret der du er ansatt, er noenlunde stabile økonomisk, og ditt forhold til den også er det, vil det være mulig å slumse en hel del med penger uten at du går helt til bunns økonomisk eller mentalt, så lenge du har en arbeidsevne som blir verdsatt nok til at du får din betaling når du skal.

Enkelt sagt er ikke økonomien til bedriften eller kontoret ditt personlige ansvar, og du kan i og for seg ha hvilken holdning du vil til dine egne penger. Det kan også godt hende det er praktisk og funksjonelt for deg å leve på den måten du velger å ordne deg.

Den enkleste varianten av dette er selvfølgelig å leve alene, uten ansvar for andre, har du en samboer, kone eller mann må du jo forholde deg til de avtalene dere har gjort og de vanene dere har, har du barn må det også innarbeides i opplegget, og alt sammen begrenser bevegelsesfriheten til en viss grad.

I parentes må jeg si at det er utrolig hvor små økonomiske behov et barn kan ha og allikevel ha et kreativt og godt liv. Akkurat det kommer an på ens egen kreativitet også, selv om jeg også må si, som pappa av min generasjon, at jeg plages med farsarven, som jo blant annet ofte innebar lite tilstedeværelse med barna, mentalt og tidsmessig. Aktiviteter som koster noe kan være en lettvint utvei når man ikke klarer å finne på noe. Men det der er jo en lengre diskusjon.

Ansvarlighet overfor bedriften, systemet eller samfunnet burde jo komme ut blant annet gjennom din tilknytning til for eksempel fagforeningen, som blant annet ser det som sin jobb å passe på at du og andre medlemmer får en anstendig betaling for det dere gjør.

Et høyt forbruk har konsekvenser for samfunnsøkonomien, og det har konsekvenser for naturen. Jeg har ikke tenkt å slutte meg til høyresidens økonomisyn uten videre, bare konstatere at det finnes sammenhenger der. Klimaproblematikken drar også ting i en bestemt retning for tiden, det høye forbruket er generelt egentlig det som vel utgjør problemet…selv om det sikkert også er en for enkel formulering.

Raushet burde også finnes, både fra bedrifter og fra det offentlige, der melder jeg meg helt ut av det populistiske syn at alle vil oppføre seg maksimalt egoistisk og utnytte enhver sjanse til å karre til seg mest mulig penger. For de som er vokst opp eller lever mer eller mindre på bunnen økonomisk, eller altså på bunnen av samfunnet, kan det være tilfelle, men det må snart være lov å si at det finnes folk med andre pengevaner, vel i alle samfunnslag også.

Med mindre man blir tynt av systemet. Da kan vi, hvis det gjelder mange, kanskje oppleve en form for regresjon i samfunnsgrupper, tilbake til en atferd som var vanligere i en verden med større total knapphet enn i dag.

For å oppsummere hva som trengs i privatlivet, så kan det økonomiske ansvaret kanskje tynge mere når man selv bærer hele sitt eget økonomiske system på ryggen, altså en butikk eller en produksjonsbedrift med alle funksjoner, produksjon, transport, salg osv., enn når kravene i den jobben man gjør er knyttet til en annen type fag som ikke har med penger å gjøre, for eksempel undervisning, administrasjon eller produksjon. Det man trenger da, som jeg har sagt før, er en viss romslighet og stabilitet, så man får gjort jobben.

Kombinasjoner av fag og penger, hvis man skal si det sånn, må generelt kanskje være mest krevende, for eksempel håndverkere og kunstnere som går for egen maskin også økonomisk. Det kunstnerisk kreative har jo i seg selv ikke noe med hverken administrasjon eller penger å gjøre, og det gjelder ikke bare for kunstneren eller håndverkeren personlig, men for produktet eller kunstverket.

Hva som er mest krevende for en kommer jo også i stor grad an på hva man er vokst opp med når det gjelder penger, om man har hatt foreldre som har vært ansatt eller næringsdrivende, for eksempel. Måten å tenke om penger kan være vilt forskjellig, og kanskje i og for seg med god grunn i begge tilfeller. Holdninger og vaner kan være meget funksjonelle i den ene situasjonen og helt unødvendige i den andre.

Dermed synes jeg det kan være en smule utidig å kreve av alle at de skal være profesjonelle når det gjelder dealing, for eksempel, eller at alle skal være nødt til å lese seg opp på finans eller følge med i sånne ting daglig. Å innrette systemet sånn vil også skape en masse problemer for yrker hvor penger i og for seg er irrelevant utenfor det samfunnsmessige perspektivet, for eksempel undervisning eller forskning. Sløsing og prioriteringer er andre diskusjoner, men fagene og arbeidet er i og for seg ikke direkte koblet til pengenes logikk.

I en blandingsøkonomi, i samfunnet, altså, vil man nok ha bruk for begge typer holdning til penger, hvis man kan si det finnes to hovedtyper. Samfunnet har alltid hatt en viss arbeidsdeling, i dag er den egentlig kommet veldig langt, og det å skaffe seg oversikt over hva både en selv og “de andre” egentlig gjør, virker for meg temmelig nødvendig akkurat nå.

At det kan være tøft å være gründer er jeg ikke i tvil om, jeg har selv altså nå prøvd en smule av det, så all respekt for de som starter på scratch og får til noe som både lønner seg og ellers er nyttig.

Jeg tror også man i en startfase vanskelig kommer utenom å låne penger eller bruke opp oppsparte midler, det er sannsynligvis alltid en fase hvor ting er helt usedvanlig tøffe. Noen tyr kanskje til juks og skurkestreker i denne perioden, og man får i det minste håpe at dette går over når de kommer seg inn i smulere farvann.

Generelt mener jeg man ikke hverken kan anta at alle gjør det, eller kreve at vi alle skal tenke på samme måte om vår egen økonomi, som sagt, i hvert fall begrunnet med den arbeidsdelingen som finnes i samfunnet. Noen grupper kan godt leve sånn, andre sånn.

“Å ikke ligge samfunnet til last” er også mange (evt tidligere) fattigfolks siste skanse når det gjelder stolthet og egen verdighet, og det er jo bra å tenke sånn, men vi er ikke lenger et fattig land, og selv verden, hvor det fortsatt finnes fattigdom, er i en ny situasjon eller på vei mot en.

Det noen også burde tenke over er at en bedrifts overlevelse ikke er det eneste aspektet av bedriftens arbeid, sett i et samfunnsperspektiv, og i et rikt samfunn (ja, økonomisk) er sulten etter penger heller ikke alltid den aller viktigste kapitalen. Generelt synes jeg det er lite funksjonelt at slåsskampen i næringslivet er så hard, i hvert fall virker den hardere enn før, når velstanden også historisk sett er på et høyt nivå. Men som sagt, vaner sitter i, fra vanskeligere tider, det er i hvert fall én forklaring, etter min mening.

Begrunnelsen for et lavere forbruk i dag er vel ikke at det er for lite materielle goder totalt, men egentlig at det er for mye, og at produksjonens utslipp dermed blir så høye at det påvirker balansen av klimagasser i atmosfæren. Noe kan ordnes med teknologi og administrasjon, men vel ikke alt.

Miljøproblematikken, også klimaproblematikken, og andre faktorer, gir en annen situasjon, og helt sikkert andre nødvendige tenkemåter, en annen logikk, også når det gjelder penger og økonomi.

Redigert…etter publisering.