Jeg var på fest i går, og glemte igjen to stekespader. En som var der ville ha dem , og jeg fikk oppgjør i dag. Det er sånne sammentreff som redder ikke bare dagen, men noen ganger litt mer.

Jeg har ofte et par stekespader i sekken når jeg går ut, og selger en en gang i mellom. Jeg er ikke så verst til å være selger ansikt til ansikt når det er noe jeg virkelig står inne for, men ansikt til ansikt med nær sagt hvem som helst har jeg en vane med å prate meg ikke helt bort, men bort fra salg.

Å promotere meg selv…sitter langt inne, i hvert fall på visse måter, jo mer direkte, desto vanskeligere.

Noen spurte igår hva som gjorde denne annerledes fra andre stekespader, og selv om mitt utgangspunkt da jeg lagde den var form, så var det jeg kom på igår at den var lett å bruke, og at man ikke fikk vondt i hånda av å bruke den. Ergonomi, altså. Jeg synes det stemmer. Det var en av snekkerne som lagde en versjon som var lengre, og noen foretrekker den. Jeg har ikke lagt den ut til salg, for jeg likte min egen bedre, men det spørs om jeg ikke skal gjøre det. Det er mange forskjellige liv der ute, og det innebærer mange ganger forskjellige vaner.

Som jeg har sagt, en virkelig pengeorientert, forretningsminded fyr eller dame synes nok dette er litt puslete, men som jeg også har sagt, penger har i seg selv aldri betydd så mye status i mine øyne, og jeg vil gjerne tøyle pengenes innflytelse litt, uten å kvitte meg med ideen om produksjon og salg. Det prosjektet går ut på er å se hvor idealistisk man kan være når man skal tjene penger på…tja, forretninger. Salg, produksjon i dette tilfellet.

Men jeg kom på en total selvmotsigelse i mitt hode, apropos den forrige artikkelen også.

På den ene side av politikken kan man altså si at vi, samfunnet, kan leve godt med både en “næringsdrivende” holdning til penger og en “ansatt” en. Den ene tenker forretninger og leter etter muligheter til salg, den andre har en jevn strøm inn og tenker privatøkonomisk på disponering av egne penger, som alle gjør, og ellers på sin egen jobb, som da går ut på noe annet. Det er i hvert fall en enkel skisse av forskjellige måter å tenke på, som begge fungerer.

Men jeg er blant annet vokst opp med politisk radikalisme, hvor jo penger ofte blir sett på som et problem, og særlig næringsvirksomhet, virksomhet som går først og mest etter penger.

Det er fortsatt ingen tvil i mitt hode om at dette kan være og er et problem.

Men å ha en sånn generell ballast i hodet når man har tenkt å tjene noen penger på å selge noe er jo problematisk. Der er det en sammenheng som ikke stemmer, for jeg har ingenting imot å gå i butikker og heller ikke noe imot å betale andre for tjenester eller produkter, så lenge jeg synes jeg har bruk for det de selger på en eller annen måte. Men å snu rollene og selge ting på egne vegne, der buttet det.

Politiske ideer som er dyrket for lenge ved kjøkkenbordet blir ofte for generelle og klisjépregete, enten de lander på den ene eller den andre siden av politikken. Jeg tror jo heller ikke at alle forretningsfolk er liksom umoralske, men jeg vet heller ikke hva som betraktes som nødvendig slark og hva som betraktes som rett og slett ufint eller på trynet.

Uansett vet jeg jo, generelt, at generelle utsagn ofte har begrenset rekkevidde.

Alle bedriftseiere er skurker som ødelegger miljøet og utnytter folk.

Alle bedriftseiere er ærlige, hardt arbeidende mennesker.

Helt skurk, dessuten, helgen.

Helt.

Heltinne.

Alltid.

Aldri.

Tjaja.

Vi får se hvor dette bærer.

Kanskje til Ingensteds.

Der er det et marked, det ligger rett i nærheten.

Bra navn på en kafé eller selskapslokale eller noe sånt, i hvert fall.

Jeg har vel ellers ikke brukt bloggen til å promotere de stekespadene, men de ser sånn ut:


Og i hvert fall, i dag, en følelse av noen åretak med en båt, over vannet.

I en retning.